Slik havet løfter en sten

Det begynner med at kunstnerne plukker opp en stein fra Hallingskarvet. Den er ikke helt rund, men den har ingen synlige skarpe kanter og er omtrent like lang som en underarm. Fargen er ikke fullstendig grå, men hvitspettet med noe grønt skjær og et par kobberfargede flekker. Steinen er kreditert som kunstnerisk bidragsyter til forestillingens konsept, regi, musikk, scenografi, dramaturgi, koreografi og performance. Ved første øyekast virker det snodig; vi er ikke vant til å tenke på steiner som skapende. Stonework av Mees Borgman, Espen Hjort og steinen påkaller en revurdering av dette synet.

Ifølge programteksten har scenograf Grischa Runge basert arbeidet sitt på en CT-skann av steinen i et forsøk på å «bringe menneskets og steinens perspektiv nærmere hverandre». Mees Borgman og steinen beveger seg rundt på den opphøyde treplaten som er formet etter steinen og malt i rødbrun farge. Scenen bades i et enkelt farget lys som skifter underveis i forestillingen. Publikum sitter på krakker plassert på scenegulvet, i en formasjon som også virker som den er inspirert av steinen.

Gjennom hele forestillingen er det en form for kontakt mellom steinen og Borgman: En utveksling, samtale eller samskapning, som veksler i grad av avstand og nærhet. Iblant betrakter Borgman steinen på et mer distansert, men like fullt nysgjerrig vis, andre ganger berører hun den med en større intimitet. På et tidspunkt ligger hun på ryggen med steinen plassert på brystet mens hun puster tungt. Hun strekker bena rett opp og balanserer steinen på fotsålene. Det er noe litt farlig ved posituren: Jeg ser for meg at føttene glipper steinen og at den ramler ned på henne. Det skjer heldigvis ikke.

Vibrasjoner og berøring Selv om steinen er et ganske statisk objekt, makter Stonework å gi den et noe mer dynamisk spillerom. På et tidspunkt henter Borgman en metallsele som hun legger steinen i. Denne dyttes og settes dermed i bevegelse, først som pendel, deretter i en sirkulær bane. Den igangsatte bevegelsen tilfører en dynamisk dimensjon til steinens tilstedeværelse i rommet. Det foregår nærmest et slags drama mellom steinen og Borgman idet sistnevnte må passe seg for å ikke stå i veien for steinens svevebane.

På et annet tidspunkt setter Borgman seg ned på en av de ledige publikumskrakkene og lar steinen være alene på scenen. Her fyller steinens «stemme» rommet – den har nemlig også vært musikalsk medskapende. Komponist Seán ó Dálaigh har kartlagt steinens egne frekvenser og vibrasjoner, og brukt dette som utgangspunkt for forestillingens musikk. Noe av Borgmans koreografi og samspill med steinen er også tydelig inspirert av dette. På et tidspunkt ligger hun på ryggen med steinen på brystet og synger til – eller kanskje med? – den.

Borgman betrakter steinen på en måte som minner om et forsøk på å oppnå en form for øyekontakt med den. Men tidvis setter hun også blikket i tilskuerne. Det er noe konfronterende ved dette, som om blikket forplikter oss til å være oppmerksomme på steinen sammen med henne. Når Borgman ordløst legger steinen i enkelte av tilskuernes hender, får også publikum møte den. De som etter hvert får holde steinen møter den med omsorg: De stryker, klapper og legger kinnet inntil den. Men Borgman sørger også for å bryte opp denne stemningen litt og klapser til steinen mens den ligger i fanget til en publikummer som først motsetter seg å gjøre det samme. Det leder til spørsmål om hva som egentlig har skjedd med vår forståelse av steinen underveis i forestillingen – det kan se ut til at det allerede er bygget opp en større respekt for mer-enn-menneskelige skapninger blant menneskene i dette rommet.

Steinens tid En stein er ikke bare en stein, den har også en historie. En virkelig lang historie. I programteksten opplyses det om at en geolog har undersøkt denne spesifikke steinen, og funnet ut at den ble formet for halvannen milliard år siden dypt under det nåværende Atlanterhavet, og ennå er ikke dens reise over: «Steinen ble til under havet, som magma, den var fjell, er en stein, og en dag blir den til sand og tilslutt vil den vende tilbake til havet».

Steinen minner oss om at menneskenes tid bare er et lite glimt i jordklodens historie. Dyptidsperspektivet er noe av det som gjør forestillingen virkelig tankevekkende. Selv om steinen har vært her mye lenger enn oss mennesker, påminnes vi at menneskeheten har påvirket omgivelsene våre i så stor grad at vi har blitt en geologisk kraft. Det er denne erkjennelsen som danner grunnlaget for ideen om at vi nå er inne i en ny geologisk tidsalder som har fått navnet Antropocen.

På et tidspunkt tidlig i forestillingen, balanserer Borgman oppå steinen mens hun vipper og nesten hopper på stedet. De bare føttene hennes former seg etter steinen idet hun griper tak med tærne for å holde balansen, men bevegelsene gir også assosiasjoner til hvordan vi mennesker former omgivelsene våre. Vår omgang med naturen er preget av slike vekselvirkninger, men balansen er skjør, og det skal ikke så altfor mye til før det vipper over i feil retning.

Mot slutten åpner Borgman en luke med sand. Hun griper never med sandkorn som hun kaster opp i luften sånn at det forhøyede scenegulvet blir dekket med sand. Steinen skal en dag bli til sand, kanskje den samme mengden som Borgman graver opp med hendene sine? Men vi blir ikke kjent med hvert eneste lille sandkorn, slik vi på et vis gjør oss kjent med steinen. Det får meg til å tenke på hvordan vi trekker grenser for hva vi regner som «vesener». Stonework forsøker å utvide disse grensene, men utraderer dem ikke.

Etter endt forestilling inviteres vi til å «henge med og leke med steinen». Den er tyngre enn den ser ut, omtrent 10–12 kilo, opplyser Borgman om. Programteksten åpner med en «gjør det selv»-liste med punkter som kan følges dersom man etter endt forestilling har blitt inspirert til å knytte nærere bekjentskap med en stein. Det er en øvelse vi helt sikkert kan ha godt av å gjøre.