Så stillhet

Arne Lygre får ha meg unnskyld for at jeg bruker en av titlene hans som overskrift. Dette skal nemlig ikke handle om han eller stykket hans, ei heller har han medvirket til dette på noen som helst måte, bare så vi har det på det rene. Dette handler derimot om Dramatikkens Hus.

Og der ble det brått stille.

De fleste av oss kjenner etter hvert til konflikten som pågikk på Dramatikkens Hus mellom daværende kunstnerisk leder og daglig leder, samt husets styre. Etter min oppfatning var kunstnerisk leder uenig i det som for ham fremsto som en påført munnkurv og overstyring av sitt mandat fra daglig leder, og valgte tilslutt gjennom en kronikk i Dagens Næringsliv å fortelle offentligheten om dette, da han ikke følte at han lenger nådde fram internt. Styret på sin side valgte å skjule seg bak det de kalte en personalsak og lot lenge være å kommentere affæren i det hele tatt. I kampens hete begynte også en rekke scenekunstnere å mane til opprør, det ble fremsatt krav om styrets avgang og enkelte valgte også å boikotte hele huset. Så gikk sommeren, kunstnerisk leder forlot sin stilling og to utviklingskonsulenter ble ansatt.

Og så ble det stille.

Denne saken handler mer om strukturer enn den handler om personer. Personene er egentlig ikke interessante i det hele tatt. Derfor er faktisk også Arne Lygre den eneste som er nevnt med navn i denne teksten, nettopp fordi han ikke har noe med saken å gjøre. Lygre er bare en tilfeldig valgt representant for en stor gruppe; Lygre skriver, han er dramatiker og er dermed en av mange scenekunstnere i dette landet som fortjener et velfungerende Dramatikkens Hus. Spørsmålet er om det er det.

I hvert fall når det er blitt så stille.

For hvorfor blir det ansatt to kunstneriske utviklingskonsulenter og ingen kunstnerisk leder når hele den foregående debatten handlet om viktigheten av å ha en kunstnerisk leder på topp og ikke en administrativ, slik det nå faktisk i enda større grad er blitt? Er dette styrets måte å tilsynelatende ta kritikken på alvor, samtidig som de egentlig ikke gjør noen verdens ting? Og hvorfor er det egentlig ingen som reagerer på dette og følger opp debatten fra i våres? Skal dette gå over i historien som nok en debatt som i realiteten ikke førte til endringer av noe slag? Er egne posisjoner viktigere enn kunstens fremtid?

Hvorfor er det blitt helt stille?

Jeg spør fordi denne saken rører ved noe helt grunnleggende i utviklingen av norsk scenekunst. Hvordan ønsker vi å organisere oss i fremtida for å skape best og mest mulig scenekunst for de pengene vi får tildelt? Hvordan skal vi greie å legitimere nødvendigheten av å bruke statlige midler på scenekunst i en hverdag som i stadig større grad blir styrt av markedsøkonomiske prinsipper? Og hvordan skal vi i fremtida greie å skape scenekunst som engasjerer og tar det samfunnet vi lever i på alvor når vi tilsynelatende ikke engang tør å ta vårt eget fagfelt skikkelig på alvor? Dramatikkens Hus skal etter eget sigende være ”et «hus» der utvikling, utprøving og forskning settes i sentrum”. Endatil definerer de seg ”som et kunstprosjekt og ikke som et «direktorat»". Samtidig er også husets eksistens muliggjort ved at man tok penger fra den frie scenekunstens utviklingspott og puttet det inn i husets driftsbudsjett. Da må det vel være relevant å stille spørsmålstegn ved at det ikke er ansatt noen kunstnerisk leder etter at forrige gikk? Eller spørre seg hva oppgavene til de to nye utviklingskonsulentene egentlig er? Hvem bestemmer i realiteten ved Dramatikkens Hus, et hus som burde være navet i den kunstneriske utviklingen av dramatikken og scenekunsten i Norge? Er egentlig Dramatikkens Hus, slik det er organisert og fungerer nå, i ferd med å miste sin relevans? Hvorfor er det ingen som roper høyt om dette? Og hvorfor er det ingen som svarer?

Hvorfor er det blitt så stille?

Nettopp fordi Dramatikkens Hus er et hus som skal være til for kunstnerne og deres behov for scenisk utprøving i en faglig kontekst, nettopp fordi det skal fungere som en motvekt til de stadig mer samlebåndsliknende og kommersielle teaterinstitusjonene rundt om i landet, som av økonomiske årsaker nesten ikke er villige til å risikere noe som helt, nettopp fordi vi er mange som ikke er tilknyttet dette huset daglig og ikke kjenner til eller er spesielt interessert i de interne konfliktene, nettopp derfor er dette en sak man ikke kan redusere til en personalkonflikt. For personene er ikke interessante i det hele tatt. Det er strukturene vi må diskutere.

Da er det synd at det er blitt så stille.