Rammer og spillerom

Kartellet tilbyr en kroppslig erfaring om bevegelse, lek og normer. Jeg kan forstå og undre meg i takt med polsen og nysgjerrig begi meg inn i folkedansens rike.

En regntung dag i slutten av oktober vasser jeg inn på Riksscenen. Det er et spenn fra høstvinden ute til de lokkende folketonene og den lune atmosfæren inne. Målet er Kartellet, en forestilling hvis tittel betyr avtale, sammenslutning, oppfordring til duell eller overenskomst mellom krigførende parter.

Det klappes i myndige hender. En etter en går vi inn i den intime Klubbscenen. Før jeg har summet meg blir jeg budt opp til dans av en dresskledd mann. Han er mild, smiler i blikket og vil jeg skal bli med. Jeg kjenner mine klamme, kalde hender mot hans varme. Folketonen som var der ute, fortsetter her inne. Det er dunkelt lys, men mer enn godt nok til at jeg kan se.

Spillereglene er satt uten at noen har sagt noe. Regel nummer en – jeg beveger meg ikke med mindre jeg får beskjed. Publikum ledes av fem dansere, alle menn, alle kledd i svart. De har en plan, det er ikke behov for å snakke. Regel nummer to – det er ordløst, men fylt av kommunikasjon. Vi står spredt utover, alle med nesen pekende mot midten av rommet. Regel nummer tre – vi vet hva vi er med på til tross for at vi ikke aner hva som skal skje.

Publikum har på kort tid gått fra å være ukjente for hverandre til å bli et oss. Et usikkert, avventende og forventningsfullt oss. Et vanskelig utgangspunkt som dirrer i luften, men Kartellet venter ikke. Bevegelsen og lyden skifter dynamikk – danserne svinger seg rundt og rundt …og rundt. De beveger seg i lavmælt virvelvind til alle mann alle er tatt med. Jeg kjenner luftstrømmen i det en kropp fyker forbi, hører pusten, kjenner driven i musikken, ser svetten, absorberer vibrasjonen fra gulvet når det trampes, ser øynene som møter mine. Musikken framføres av to spellemenn, de er begge kvinner. Musikeren på trøorgel gjemmes bak instrumentet og manifesteres i rommet via lyden. Hun er på stedet hvil og representerer noe som aldri lar seg rokke ved. Felespilleren er kledd i svart med hvite blondekanter på ermene, som om hun tilhører fortiden. Hun er mobil og bryter forventningen om at musikere er ubevegelige. Publikum rundt meg står enten stive som pinner eller duver lett til rytmen. Vi kikker like mye på hverandre som på utøverne. Regel nummer fire – vi er alle utøvere.

Slik fortsetter det, vi blir geleidet rundt og får stadig en ny plass i rommet. Instruksjonene gis fra kropp til kropp. Jeg oppfordres til å være et subjektivt erfarende selv som beveges og endres i takt med de jeg møter. Hva skjer med meg når jeg blir hentet av mannen i svart, hva blir oppgaven, hva er min rolle og hvordan forholder jeg meg til det? Regel nummer fem – vi er et kartell bestående av individer som følger spillereglene. Jeg utforsker kartellet ved å forsøke å snakke med sidemannen, men forstår kjapt at jeg har trådt over en grense. Jeg setter meg litt annerledes enn jeg blir bedt om og får mild korreksjon av en svartkledd skikkelse hvis kroppsspråk ber meg om å forholde meg til kartellet.

Det handler om konformitet, om improvisasjon og risiko innenfor fastlagte rammer. Disse stikkordene kunne vært brukt i flere typer danseuttrykk, blant annet i både samtidsdans og hip hop. Kanskje innenfor alle dansestiler som forholder seg til både det relasjonelle, kulturelle og spontane. Kartellet framstår fra mitt samtidsdansblikk som situert i folkekunstsjanger. Formspråket er sirklende og snurrende, det er kontaktsøkende samtidig som det er forpliktende og intensjonelt. Og det går i ring. Slå på ring.

Da slår det meg – jeg er i folkedansens rike. Jeg er et sted hvor normer og historie er avgjørende. Det setter i gang en nysgjerrighet: Hva er det som trigger Heide til å lage et verk om et kartell? De tydelige rammene gjør at jeg har spillerom til å utfordre reglene. Jeg får lyst til å danse, jeg ivrer for å kjøpslå og kappes om normene. Kartellet er en kappleik. Regel nummer seks – den som har forstått reglene kan leke.

Forestillingen representerer det som går i sirkler, det dagligdagse, det trygge og joviale, disiplinen, bygdefesten på lokalet med hjemmebrent på innerlomma, det tapte, det bundne, lidenskapen, kjønnsroller og sinnsstemninger. Kartellet er jevnt og trygt med hint til det uforutsigbare.

Jeg ønsker meg mer råskap mellom mennene, at de tar større sjanser i krumspringene tett på publikum. Utfordringen til Kartellet ligger her. Jeg er vant med interaktive forestillinger og ønsker å bryne meg mer. Samtidig ser jeg publikummere som utfordres mer enn nok. Kartellet krever av danserne og musikerne at de har en utvidet forståelse av hvert enkelt møte de har i rommet. Om utøverne opplever seg bakpå eller usikre så ønsker jeg at de skal vise meg det framfor å forsøke å overbevise meg om noe annet. Hvis ikke setter jeg meg på bakbeina og blir skeptisk. Regel nummer sju – i kartellet er alt synlig, alt fornemmes, alt er kjent.

Det tydeligste dynamikkskiftet i Kartellet er også høydepunktet. Fem kapable kropper går fra å romme rommet, til å slå seg løs seg i rommet. Jeg sitter. Plutselig sneies jeg av de løpende dresskledde. De svarte bena beveger seg tett på uten å kreve noe. Det oppstår kontakt mellom en utøver og en publikummer, de kan begge spillereglene. Til tross for at den ene er i full kroppslig utfoldelse og den andre tilsynelatende er stille utfordrer de hverandre. De møtes på et sted i mellom de to, og det hele er over på noen få sekunder. Regel nummer åtte – det kappes ikke bare for å måle krefter men for å forstå hverandre.

Især Ådne Kolbjørnshus og Martin Myhr har tydelige utøverprestasjoner. De har engasjerende friskhet samtidig som de formidler tyngde. Nykomponert musikk av Marianne Torset er enkel, vakker og stemningsfull. Musikalske temaer går igjen og lyden understøtter det sirkulære. Bevegelsen og lyden er oftest hånd i hånd og utfordrer hverandre ikke nevneverdig, noe som støtter det forutsigbare, det regelbundne, det som gir trygghet til å gi seg hen i Kartellet. Sammenlignet med de svartkledde blir felespilleren lett. Mennene er i fysisk utfoldelse mens kvinnene er stille eller mest svever over gulvet. Det kan se ut som Kartellet forholder seg til kjønnsroller ved å uttrykke stereotypier fra fordums tid. Begge rollene i pardans danses av menn. Jeg undres. Plutselig forstår jeg ikke reglene.

Kartellet har hittil spilt i underkant av 30 forestillinger i det ganske land. Med et tydelig konsept gir utøverne oss muligheten til å komme tett på og inn i dansen. Heide lykkes i å lage et fellesskap av kroppslig erfarende mennesker hvor vi kan kjenne på egen og andres engstelse og iver. Vi leker en stillferdig lek innenfor gitte rammer. Kartellet viser seg på en mer lavmælt måte enn enkelte andre forestillinger av koreografer med tilsvarende folkedansbakgrunn. Heide bidrar med et viktig tilskudd til folkekunstmiljøet ved å gå for et konsept som ikke forsøker å underholde, men som heller får oss til å oppleve.

Teksten er et resultat av at Scenekunst.no og Danseinformasjonen har lyst ut fem skrivestipend til kritikk av dansekunst. Med dette ønsker vi å oppmuntre nye kritikerstemmer.