Pengene eller livet

På plassen utenfor Nationaltheatret er statuene av Ibsen og Bjørnson for anledningen kledd i hvit presenning. Synet av de innpakkede statuene møter også publikum når de kommer inn på hovedscenen, og scenen er ellers er innredet som om scenografien var under konstruksjon, med stillas, arbeidslys og presenninger. Før forestillingen går i gang, mens lyset i salen fortsatt er på, faller det til og med litt murpuss ned fra taket. “Her spilte vi Ibsen”, sukker en av dem, og både scenografien og de innledende replikkene peker elegant og vittig mot både forfatningen til den ærverdige teaterbygningen vi befinner oss i og forfallet i den fiktive småbyen Güllen, hvor historien i Besøk av gammel dame utspiller seg i. Den glidende overgangen fra den innledende publikumsvendte og lavskuldrede introduksjonen til utspillingen av Friedrich Dürrenmatts tragikomedie fra 1956 fungerer godt, og setter stemningen for forestillingen i Sigrid Strøm Reibos regi. Güllen er et sted hurtigtogene kjører forbi uten å stanse, hvor arbeidsledigheten er skyhøy og fremtidshåpet sluknet. En liten gnist er likevel tent fordi den groteskt rike Clara Zachanassian, som vokste opp i byen, skal komme på besøk. Med ordføreren i spissen, står Güllens innbyggere klare på togstasjonen for å ønske henne varmt velkomment – og ikke minst for å tigge om litt veldedighet. Til deres store glede kunngjør Clara Zachanassian at hun vil donere 1000 milliarder: halvparten til byen og halvparten fordelt på hver enkelt familie. Gleden snur imidlertid når de får høre betingelsen for pengegaven: Den hjemvendte kvinnen ønsker hevn for en stor urett som ble begått mot henne tretti år tidligere av ungdomskjæresten, som nå driver den lokale butikken i Güllen. Innbyggerne står dermed overfor et moralsk dilemma: Skal de drepe en av sine egne, eller velge bort den enorme pengesummen?

Strålende rolletolkninger og samspill

Jan Sælid spiller rollen som den hevnsøkende mangemilliardæren Clara Zachanassian med en dominerende tilstedeværelse. Ikledd sort pels, lakksko og stokk, er hun fast bestemt på å kjøpe det hun kaller “rettferdighet”. Men bak hardheten ligger det en sårbarhet som er forsøkt begravet. Selv om forestillingen syder av mørk komikk, opplever jeg at castingen av Sælid i rollen som Zachanassian ikke bare er vellykket på grunn av hans grep om det komiske, men også fordi han makter å få frem det sårbare og groteske ved skikkelsen. Det hun ber Güllens innbyggere om å gjøre på hennes vegne er skrekkelig, men det at hevnmotivet bygger på at hun selv har blitt utsatt for en forferdelig urett tretti år tidligere, bidrar til å gjøre både karakteren og det moralske dilemmaet som driver handlingen frem mer komplekst og interessant. Også forestillingens biroller er godt spilt, som for eksempel Helene Naustal Bergsholm i rollen som læreren som kjemper med sine egne vaklende humanistiske idealer og Brede Fristad som sjonglerer rollene som Clara Zachanassians ektemann nummer 7, 8 og 9. Samtidig er hele ensemblet preget av et imponerende samspill – inkludert skuespillerne og musikerne imellom. Et eksempel på dette er flere scener hvor kombinasjonen av fysisk spill – med Leo Magnus de la Nuez i spissen – og lyd fra instrumentene illustrerer togenes passeringer og opphold ved den lille byen. Det er et overraskende vellykket komisk grep, noe som gjør kontrasten ekstra virkningsfull når skjebnetimen til slutt kommer, og rommet fylles med dundrende, nærmest hjemsøkende toglyder, helt nedstrippet for all komikk.

Offer og ubehag

Til tross for at innbyggerne i Güllen kontant avslår Clara Zachanassians tilbud, øker fristelsene etter hvert som karakterene får nye sko og penere klær. Etter hvert involveres også publikum. Det oppleves enormt ubehagelig når det viser seg å være veldig enkelt for Eindride Eidsvold, i rollen som en journalist, å få store deler av publikummet på å bli med på eskaleringen i en av scenene mot slutten av forestillingen. Den ekle følelsen som vekkes er helt på sin plass og faktisk en av forestillingens styrker. Det at jeg i tillegg får en vond følelse av at ubehaget er ulikt fordelt blant publikum, gjør egentlig bare teateropplevelsen enda mer rystende og tankevekkende. En ting er spørsmålet om man ville ofret enn av ens “egne” for pengers skyld, men dilemmaet Clara Zachanassian stiller Güllens innbyggere overfor, konfronterer oss også med refleksjoner over hvem som ofres for et velstandsnivå kun et mindretall av verdens befolkning nyter godt av. Det gjelder ikke bare våre samtidige, for dagens overforbruk stjeler også ressurser fra fremtidige generasjoner. Det er vanskelige spørsmål, som helt mot slutten aktualiseres mer eksplisitt noe i en overraskende vending, hvor den enorme kontrasten mellom gullglitrende velstand og skrekkelige menneskelige ofre spilles ut i et absurd, grotesk og komisk Melodi Grand Prix-aktig sangnummer. Besøk av gammel dame er bekmørkt, men også morsomt og medrivende teater, som vekker ubehag og røsker tak.