Pandemien har avlivet myten om den sultne kunstneren

– Er det én ting pandemien har tatt livet av, så er det forestillingen om at sultne kunstnere er mer kreative, sier Dag Jansson, førsteamanuensis i kulturledelse ved OsloMet.

Han er en av medforfatterne bak studien «Usikkerhet i koronaens tid», som har sett på hvordan pandemien og den påfølgende nedstengingen påvirker kulturarbeidere. Studien tar utgangspunkt i en spørreundersøkelse fra april i fjor blant medlemmer i Norges største kunstnerorganisasjon, Creo. Ett av de mer uventede funnene, ifølge Jansson, er nettopp sammenhengen mellom kreativitet og tilknytning til arbeidslivet.

– Man skulle kanskje tro at det var frilansere og selvstendige næringsdrivende som var mest kreative i en slik situasjon, men det viste seg å være dem som har faste ansettelser. Kantorer, organister og kirkemusikere har vært mer innovative enn de fleste. De har utforsket nye formater og uttrykk og jobbet med konserter og enkeltlåter, forklarer han og utdyper:

– Forklaringen er at de som har en økonomisk trygghet i bunn har da også tryggheten og friheten til å eksperimentere og fornye seg. Opplever du en økonomisk krise og må skaffe penger til husleie neste måned, er det mindre sannsynlig at du tar sjanser og forsøker noe helt nytt.

Opplevelsesøkonomi Sammen med reise- og uteliv har kulturinstitusjoner fått en spesielt hard medfart av pandemien og arrangementsforbudet. Hvordan vil denne unntakstilstanden påvirke kunst- og kulturfeltet fremover? Jansson fremholder at vi konsumerer langt flere kunst- og kulturuttrykk enn de tidligere generasjonene. Opplevelsesøkonomien har gjort at kultursektoren er større enn noen gang.

– Derfor har vi ingen åpenbare paralleller fra tidligere å sammenligne med da ekspansjonen av sektoren i Norge har skjedd de siste 25 årene.

Kulturnæringen sysselsatte i år 2000 50 000 mennesker. I 2019 hadde dette tallet vokst til 84 000, ifølge SSB.

– Det betyr at når kultursektoren rammes er den negative effekten for samfunnet større og flere individer blir berørt. I tillegg foregår mye av kulturaktivitetene i Oslo, som har vært underlagt de strengeste tiltakene det siste året. På denne måten rammes sektoren ekstra hardt.

Det fysiske kontra det digitale Hvilke konsekvenser pandemien vil få avhenger blant annet av vår opplevelse av, og ikke minst behovet for det fysiske rommet.

– Utviklingen kan slå begge veier. Kanskje er vi så sultne på berøring og det å være i et fysisk rom, et annet sted enn hjemme, at dans, teater og galleribesøk for en ny oppvåkning etter pandemien. Det motsatte kan også skje. Vi venner oss til at strømming er helt ok, at det er helt fint å se opera på en skjerm, kanskje til og med gratis. Det at pandemien har vart så lenge fører til at medievanene rekker å endre og sette seg.

I mangel på fysiske arenaer har mange kulturinstitusjoner og kunstnere virkelig tatt i bruk digitale kanaler det siste året, med fokus på blant annet god lyd- og bildekvalitet. Likevel tror ikke Jansson at dette vil erstatte de fysiske rommene når disse igjen blir tilgjengelige.

– Det er mange sosiale mekanismer i spill i en analog kulturopplevelse. Hvorfor går folk på Øyafestivalen for eksempel? Det er fornemmelsen av å være på samme sted, sammen med mange andre, smaken av øl på leppene og pustende kropper rundt seg. Akkurat den rikholdigheten blir borte digitalt.

Jansson er selv en aktiv kordirigent og trekker frem et annet eksempel fra sitt eget kunstneriske felt.

– Vi har omkring 100 000 mennesker i Norge som synger i kor, og som ikke kan gjøre det nå. Man savner det å være i samme rom, en del av en klangkropp. Zoom blir en fattig trøst. Det er bedre enn ingenting, men det har ingen av disse opplevelsessidene i seg. Det er derfor ingen urimelig hypotese å anta at folk kommer til å gjenoppdage analoge arenaer og blir mer bevisst på verdien av dette når samfunnet åpner igjen.

Mediefornyelse En annen viktig faktor for hvordan kulturlivet vil se ut post-pandemi er feltets evne til å fornye og tilpasse seg til den nye virkeligheten.

– Vi ser allerede at noen av uttrykkene har faktisk gjenoppdaget seg selv i det digitale. Jeg kjenner for eksempel en klassisk pianist som vanligvis har spilt konserter for 100-150 tilhørere. Digitalt når hun nå ut til 3000 mennesker fra hele verden med foredrag og konserter. Denne tendensen vil ikke forsvinne. Det vil føre til en permanent ekspansjon av digitale kanaler som ikke nødvendigvis konkurrerer med det analoge. Det kan heller bety at totalforbruket av kulturuttrykk vil gå opp.

Jansson avliver samtidig myten om at nye formidlingsmåter og -kanaler betyr den sikre død for de eksisterende.

– Dette er noe man har trodd, diskutert og advart mot ved alle tidligere korsveier. Da fotografiet kom trodde man at maleriet ville dø ut. Grammofonen var slutten på konserter, mens film skulle ta livet av teater og TV-apparatet av filmmediet igjen. Ingen av disse tingene har skjedd. Ethvert nytt uttrykk har funnet måter å sameksistere på med det gamle. Det som har endret seg er maktforholdet mellom disse. Da jeg vokste opp på 70-tallet tjente artistene penger på plater, mens livekonserter ikke var det helt store. Nå tjener alle utøvende kunstnere på liveopptredener, mens streaming gir veldig lite penger, med mindre du befinner deg på toppen av pyramiden og får millioner av strømninger. Til tross for alle endringene og utviklingen som har vært er de analoge arenaene viktigere enn noensinne.

Lokal infrastruktur mer utsatt Det at pandemien og unntakstilstanden har vart i såpass lang tid øker sannsynligheten for permanente endringer i samfunnet, og da også kulturfeltet.

– Det vil nok ta tid før man kan avholde arrangement som samler veldig mange mennesker. Da spørs det om ikke erfaringen med pandemien har satt en støkk i folk som gjør at noen blir mindre tilbøyelig til å oppsøke slike megaarrangement. En annen tydelig utfordring med nedstenging over tid er vi risikerer at noe av den lokale infrastrukturen forsvinner. Det er mye enklere for artistene å fornye seg, finne på noe nytt og ta i bruk nye formidlingskanaler enn det er for scenearbeidere. Uten arbeid eller tilpassede støtteordninger vil en del måtte finne på noe annet, og det kan ramme det lokale kulturlivet.

Jansson tror likevel at det er en stor sannsynlighet for at kunst- og kultursektoren i Norge vil komme seg relativt helskinnet gjennom pandemien.

– Den grunnleggende økonomiske situasjonen i Norge er god. Så lenge det ikke kommer en kraftig økonomisk korreksjon er det mye som tyder på at opplevelsesøkonomien vil komme seg opp igjen. Hvem vet, vi får kanskje oppleve den samme store festen som 17. mai 1945 da folk strømmet ut i gatene for å feire at krigen og okkupasjonen var over.

Kilde: Beate Elstad, Erik Døving & Dag Jansson, Usikkerhet i koronaens tid. En studie av kulturarbeidere med ulike tilknytningsformer til arbeidslivet

Dette er første tekst i en serie intervjuer med tittelen Kunst i krise. Teksten er publisert i samarbeid med Dansens hus som har bestilt teksten og kan også leses på dansenshus.com.