Oppriktig, leken og undrende

Bjørnene starter med at dramatisk musikk fyller den helt mørklagte scenen. Så peker en lyskaster på ansiktene til fire skuespillere som har stuet seg smått nervøst sammen. Det blir mørkt igjen før lyset treffer de samme ansiktene, men da står de et annet sted. Mens den dramatiske musikken fortsetter, lyses det i tur og orden på både lysdesigneren og inspisienten, som begge sitter på scenen – og ikke minst på uvitende ansikt i salen.

Åpningsfrekvensen setter stemningen: I Bjørnene møtes ikke de store eksistensielle spørsmålene med alvorlig andakt, men med undring og humor. Fredrik Høyer står for både teksten og musikken. I programmet siteres han på at dramaet handler om «en selvforståelse i et debattklima, som jeg oppfatta som stadig mer polariserende». Åpningsdialogen, der de fire skuespillerne diskuterer nettopp bjørner, går rett inn i dette. Her er det både steile fronter og uttalelser som vitner om at personen som ytrer seg ikke helt forstår eller henger med i saken. Bruk av hersketeknikker og at ord som «velferdsstaten» og «kvasiintellektuelle» dukker opp, gjør at dialogen gir assosiasjoner til blant annet Facebook-kommentarfelt. Det er bjørner som diskuteres – eller er det egentlig det? Denne type offentlig «samtale» ender ofte opp i den samme formen og de samme vendingene nesten uansett tema, og det er noe av det jeg opplever at forestillingen kommenterer.

De matchende kostymene bidrar til scenens komikk. Skuespillerne er kledd i strikkede buksedresser, som både er litt barnslige, søte og intrikate. Overdelene er prydet med et repeterende bjørnemønster, som gir assosiasjoner til tradisjonsstrikk. Det er også festet svære strekkodelapper på draktene. På hodet bærer de luer med strikket «hår», som det senere i forestillingen avsløres at det skjuler seg tegneserieaktige bjørneansikter bak.

Plenumsdisksjonen ender med spørsmålet «Hvem er du?», rettet mot Sebastian Skytterud Myers, som blir stående alene på scenen, fortumlet og lett nervøs. Han leverer en fin monolog som kretser rundt spørsmålet om hvem man er i en krisesituasjon. Den oppleves som genuin og undrende. Han blir avløst av at de andre skuespillerne trekker frem en svær pølsepute, preget av mange ulike mønstre og farger. Det stikker bein ut fra «kroppen», som etterlater inntrykket av en slags abstrakt bjørnefell. Pølsen har plass til å sittes på, og brukes for eksempel som en sofa. Julia Wilde har laget både kostymene og scenografien, som er en del av hennes bachelorarbeid vi kles- og kostymedesign ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har brukt overskuddsgarn og benyttet seg av både maskin- og håndstrikk. Det er et virkelig imponerende håndverk, og det ligger åpenbart mange arbeidstimer bak. Det oppleves nærmest som et stykke tekstilkunst i sin egen rett.

Så følger enda en monolog hvor Vilde Johannessen har problemer med å finne de rette ordene. Først avbrytes hun av sufflørens forslag, og etter hvert økes komplikasjonene ved at lyskasteren flyttes rundt, og Johannessen må følge etter. Det er en knotete monolog, men det er poenget og det fungerer. Forestillingen leker seg ikke bare med lys, men også andre artige teatergrep. For eksempel blir flakkende rødhanskede fingre til et bål, og det komiske understrekes idet lysdesigner Tobias Leira halvengasjert bidrar med litt røyk fra en røykmaskin.

Forestillingen veksler mellom monologer og dialoger, og det blir aldri kjedelig. Bjørnetematikken går igjen, men den dukker opp i ulike former. Rundt leirbålet diskuterer de eksistensielle spørsmål i den svenske tegneserien Bamse – verdens sterkeste bjørn som omtales som verdens første sosialdemokratiske superhelt. Senere forteller de om mikroskopiske bjørnedyr i en halvveis felles tale hvor skuespillerne popper opp bak pølsen. Numa Edema Norderhaug, som later til å være genuint interessert i å formidle fakta om de merkverdige bjørnedyrene, blir oppgitt av de andres middelmådige innsats og forlater teatersalen i protest.

De andre står igjen, som om de er overrasket over utgangen og lurer på hva de skal ta seg til. Line Heie Hallem vandrer rundt tilsynelatende uten mål og mening rundt og sprayer scenen med røyk. Plutselig blir rommet mørklagt, og et sterkt roterende lys midt i taket bryter gjennom røyklaget. Det skaper en visuelt slående effekt som er både vakker og melankolsk – nærmest hypnotiserende. Det nydelige lyset komplementerer Hallems monolog om hva et hjem er. Bjørneneer god på slike stemningsskifter, og forestillingen blir aldri forutsigbar.

Vega scene har virkelig fått til noe med Bjørnene! Her er det mange gode elementer hver for seg, både skuespillerprestasjonene, musikken, lyset og scenografi- og kostymer treffer, som spiller på lag og løftes sammen til et nytt nivå. Høyers tekst kretser rundt temaer som fort kan bli litt kleine og overfladisk behandlet, men her bikker det ikke over i dette. Forestillingen oppleves snarere som oppriktig, leken og undrende.