Om ved og menn

Forfatter Lars Myttings sagprosabok Hel ved ble en salgssuksess da den kom ut i 2011. Når teatersjef og regissør Erik Ulfsby nå tar boken til scenen, i et uttalt mål om å trekke flere menn til publikumsradene, ligger det nok et håp om at noe av populariteten skal smitte over på teaterversjonen. I tillegg har han med seg visesanger og musiker Stein Torleif Bjella, som teatret tidligere har samarbeidet med om forestillingen Kan nokon gripe inn. Bjella synger og spiller fra scenen, men fungerer også som en skuespiller i Heil ved. Ikke nok med det, han har attpåtil fraktet sin egen traktor, brakke og jernhest til hovedstaden selv, og disse utgjør deler av scenografien. En eldre, krokrygget mann (Jon Bleiklie Devik) krysser scenegulvets langside. Han er oppslukt av oppgaven med å bære vedkubber fra en haug på høyre side, til en allerede ganske høy rundstabel til venstre. Det er et strev, han stavrer seg frem, og når han omsider har kommet frem til stabelen, tar han seg god tid til å finne riktig plassering for hver enkelt kubbe. Han er nitidig i sitt arbeid, og han skal gjenta denne bevegelsen mange ganger i løpet av forestillingen. Kroppen vet hva den skal gjøre, men den er også i ferd med å gi etter for alderdommen. Scenegulvet er dekket av flis, og et bjørketre står rakt opp fra scenegulvet hvor det strekker seg mot taket. Det er mørkt på scenen, noe som bidrar til å skape et inntrykk av en kald vinterkveld. Men både vedhaugen og rundstabelen er lyst opp ovenfra. Lenger bak på scenen står en brakke, hvor vinduet peker ut mot publikum. Fra dette stråler et gult, varmt lys. Lysdesignet, tenningen av et bål senere i forestillingen og den generelt høye termosføringen, er eksempler på elementer som bidrar til å skape kontraster mellom varme og kulde, mellom lys og mørke. En av forestillingens styrker, er at den arbeider godt med slike kontraster. Det skapes tidvis veldig fine øyeblikksbilder, som når to av arbeidsfolkene sitter inne i den lune brakken og mumler mens de hører på værmelding over radioen. Man kan si at Heil ved langt på vei følger vedens dramaturgi, det både felles, kløyves og stables. Egentlig starter forestillingen med sistnevnte, men siden vedprosessen uansett strekker seg over flere år, kjøper jeg at stablingen foregår før fellingen. Det er artig å tenke på at veden som kløyves i en forestilling, kanskje legges til rundstabelen i neste. Et klimaks er fellingen av bjørken. Problemet er at øyeblikket blir fullstendig blottet for andakt, fordi publikum klapper og ler med en gang det faller i bakken. Det er selvsagt delvis det litt i overkant høystemte premierepublikummet sin feil, men jeg mener at regien kunne ha lagt mer til rette for å gi akkurat dette øyeblikket rom til å få virke. En scene som fungerer bedre, er kløyvingen, hvor jeg blir grepet av rytmen og presisjonen i Frode Winther og Pål Christian Eggens konsentrerte og kraftfulle bevegelser. Heil ved er på sitt beste når forestillingen blir i arbeidet på denne måten – scenen varer så lenge det er trestammer å kløyve.

Taushet og tekstgrep

Gjennom tale over høyttalerne, innlest av Lars Mytting selv, får vi vite at den gamle mannen som stabler ved er Ottar, forfatterens nabo som inspirerte ham til å skrive boken. Til tross for sin gamle alder, insisterer han på å sørge for at veden er på stell, slik at hans kone kan holde seg varm gjennom vinteren. De andre skuespillerne er ikke navngitte, og alle rollene er ganske flate. Det er vedarbeidet som står i sentrum. Forestillingen har heller ingen replikker fra skuespillernes side. Det bygger litt opp om stereotypien om tause «mannemenn», men samtidig liker jeg stillheten fordi det skaper et større rom for fysisk spill og en insistering på iscenesettelsen av fysisk arbeid, som jeg opplever som det mest interessante med forestillingen. Flere grep bringer likevel tekst til scenen. Tidvis spilles det av lydopptak, som de nevnte opplesningene av Mytting og korte intervjuopptak med tre vedfrelste menn med innlandsdialekt, og gjennom hele forestillingen projiseres det setningskorte tekstutdrag på bakveggen. Det er et grep som tidvis fungerer til å formidle noen artige betraktninger, men som stort sett oppleves som en distraksjon, særlig i scener hvor teksten ruller mens saging, hugging eller stabling foregår. I stedet for å la publikum absorberes av arbeidet, blir øynene trukket til veggen for å unngå å gå glipp av informasjon. Når tekstutdragene ofte heller ikke gir så mye mer til handlingen som foregår på scenen, oppleves det for det meste som et unødvendig, og til og med hemmende grep.

Band og brudd

Den instrumentale musikken fungerer gjennomgående godt i Heil ved, blant annet med tidvis melankolsk gitarklimpring kombinert med bølgende sagspill. Vårt første møte med Bjellas vokal serveres over radioen, etter en humoristisk og selvironisk radiovertpresentasjon av visesangeren. Det er morsomt, men det er et eksempel på at Bjellas rolle fremstår noe uavklart. I forestillingens univers eksisterer han som musiker, men han tar også del i skogsarbeidet sammen med de andre skuespillerne. Etter hvert trer han frem som frontfiguren i et band bestående av skuespillerne, med nyskrevne låter i anledning forestillingen. Det er fengende musikk, og Bjella er en karismatisk sanger. Det er lett å bli sjarmert, men den konsertaktige følelsen som oppstår når han og skuespillerne retter seg så direkte mot publikum, byr også på noen utfordringer idet skuespillerne bryter med rollene sine idet de går inn i bandmodus. Det blir særlig tydelig når det gjelder Devik, som veksler mellom å være den gamle Ottar og en sprek musiker. Kanskje ville det fungert bedre om et band bestående av musikere, og ikke skuespillerne selv, spilte live på scenen, og skuespillerne fikk bli i rollene sine og fortsette vedarbeidet.

Menn og omsorg

En av Bjellas sanger, «Flokken», handler om å videreføre et budskap gjennom generasjoner av menn, hvor refrenget reflekterer deres viktigste oppdrag: «Sørg for varme, sørg for mat. Det er viktig hele året, det er viktigere enn prat». Noe av det som etterlyses ganske eksplisitt i flere av sangtekstene, er en anerkjennelse av praktisk arbeid, og at det kan ligge en form for omsorg i det. Til tross for at vedhogst tradisjonelt har vært en svært maskulin affære, er lengselen etter et konkret fysisk arbeid i en moderne verden ikke noe kun menn føler på. Hvorfor har de ikke én kvinnelig vedhugger med seg på scenen? Det Norske Teatrets markedsføring av Heil ved har tydelig vært rettet mot menn. Det er for all del fint om flere menn kjøper teaterbilletter, men forestillingen står i fare for å fremstå som parodisk mannsfokusert. Dens største problem er likevel at grepene ikke er godt nok knadd sammen. Grovt sagt oppleves intervjuopptakene, tekstutdragene og sangene mest som et kommentarspor til iscenesettelsen av de ulike fasene av bearbeidingen av veden. Etter endt forestilling sitter jeg igjen med en følelse av at regissør Erik Ulfsby ikke helt har landet på hva denne forestillingen egentlig skal være. Den peker flere veier, og de ulike veiene spenner litt bein på hverandre: Skal det være musikkteater/Bjella-konsert, en hyllest til en tradisjonell, og litt gammeldags, forsørger-mannsrolle, eller en kunstnerisk refleksjon over vedarbeid? Jeg tror en tydeligere investering i sistnevnte hadde løftet forestillingen. Det er et arbeid som krever et oppmerksomt nærvær, og det fascinerer.

Redigert 15/11/23: I første versjon av teksten stod det at bandet ikke spilte live på scenen. Det stemmer ikke.