Når det går på æren løs for makten: sensurens ekko 1935-2016

«Denne gangen ønsker jeg imidlertid ikke å gjenta feilen: et angrep som glipper og glir forbi. Jeg lar ikke mitt skuespill foregå på et ubestemt sted, ikke engang «i en større by på vestlandet». Det foregår i Bergen, som jeg av norske byer kjenner best.» (Nordahl Grieg om Vår ære og vår makt, 1935)

Snart 81 år etter uroppføringen av Nordahl Griegs Vår ære og vår makt, og i publikums nærvær, anklager nå næringslivslederen Johan Fredrik Odfjell vår nye forestilling Vår ære/Vår makt for å være løgnaktig, manipulerende og bevisst krenkende. Dette gjentok han offentlig – til kveldens publikum og ansatte på DNS 23.2. Han har også kontaktet Den Nationale Scenes ledelse for å få dem til å sensurere forestillingen som jeg, som regissør og medforfatter, står kunstnerisk ansvarlig for. Han har i tillegg truet teatret med søksmål.

Grunnen skal være at han reagerer på at rederiet Odfjell, med Fredrik Odfjell (1878-1950) som representant, er nevnt som én blant en rekke aktører og karakterer i teaterforestillingen som for tiden spilles på DNS i Bergen. Det dreier seg altså ikke om dagens generasjon Odfjell , eller om rederiets aktivitet anno 2016, men om det rederi og reder foretok seg – eller ikke foretok seg – under, og etter første verdenskrig. Med andre ord en konflikt som tangerer den Nordahl Grieg selv åpnet for i 1935. Som kjent retter Griegs opprinnelige stykke Vår ære og vår makt et angrep på det han mener er bergenske rederes utnytting av Norges nøytralitet under første verdenskrig: Ved å spekulere på nøytraliteten, tjente rederne store formuer på å sende skip og mannskap inn i faresonen. Mens gevinster steg til himmels, gikk skip og mannskap i konstant trussel om torpedering, dager i overfylte livbåter og i verste fall død. Det var også dette angrepet på «jobbetidens» spekulanter som gjorde at representanter for reder-standen, dengang for 80 år siden trygt plassert i styret til DNS, iherdig forsøkte å få stoppet forestillingen. Til alt hell hadde teatret en sjef, regissøren Hans Jakob Nielsen, som satte sin stilling, – ja hele sin makt og ære – inn på å overprøve disse redernes sensurforsøk. Utfallet er – som mange nok vet – nasjonal teaterhistorie: Nielsen og Grieg vant fram, kunsten vant over kapitalen, integriteten over karierismen og ytringsfriheten over sensuren, og forestillingen møtte sitt publikum, slik vår forestilling i skrivende stund møter sitt – og det på det samme huset som dengang, våren 1935.

Om Griegs metode – og vår Vi skriver 2016, og jeg vil gi litt bakgrunn for kunstneriske valg som er tatt – og som jeg står fullt og helt inne for. Jeg har kalt Vår ære/ Vår makt for en psykoanalyse av en by. Psykoanalytikeren skal blant annet hjelpe pasienten å huske og forstå fortrengte opplevelser, slik at man kan få dypere innsikt i sin egen psyke og komme styrket ut. Slik har prosessen et fellestrekk med fotografens fremkalling i et mørkerom, hvor bilder framkalles og minner kan tre fram og bli levende. Der ligger også regikonseptet, hvor teateret selv er blitt mørkerom og hvor “pasienten” er blitt byen- og byens egen hukommelse; glemsler, fortrengninger og traumatiske hendelser. Og i dette mørkerommet har Nordahl Grieg – det han skriver og det han gjennomlever – blitt til en portal eller et prisme inn mot det kunstneriske minnearbeidet.

Denne forestillingen handler derfor ikke om Odfjells rederi, reder Fredrik Odfjell eller hans bror og forretningspartner Abraham Odfjell. Den handler heller ikke om andre enkelt-redere, verken i Norge eller i Bergen. Å redusere forestillingen til dette er både navlebeskuende og søkt. Noe av det den faktisk handler om er et rovkapitalistisk spill med unge sjøfolks liv; om en kynisk spekulasjon der få mennesker tjener store penger gjennom å å ta stor risiko på bekostning av mange i en tid av arbeidsledighet, forlis, torpederinger og lidelse. Den handler om en spekulasjons-gesjeft som faktisk kunne ha vært unngått, og i flere tilfeller faktisk ble unngått av redere med større gehør for menneskelig lidelse enn de Bergensrederne som tjente sine formuer på krigen. Det var dette Nordahl Grieg selv våget å gå i rette med. Og da er vi over på det andre som vår forestilling faktisk handler om, nemlig Griegs årelange kritikk av nettopp denne type rovkapitalisme; med andre ord et pågående kritisk-politisk prosjekt som strekker seg fra slutten av 1920-tallet og til han faller ned i et bombefly over Tyskland i desember 1943.

Johan Fredrik Odfjell har blant annet bedt DNS dementere at det skulle finnes noen holdepunkter for å hevde at Nordahl Grieg hadde Fredrik Odfjell i tankene i tilknytning til noen av karakterene som fremstilles i Vår ære /Vår makt. Det første han her gjør, er å glemme at Vår ære/Vår makt er en teaterforestilling, altså fiksjon, spekulasjon og diktning.

Det andre han gjør er å diktere andre mennesker om ikke å stille spørsmål, fabulere og spekulere. Like lite som Odfjell kan styre over hva Nordahl må ha tenkt og følt dengang, kan han diktere dagens diktere eller bestemme over publikums fantasi og evne til kritisk selvstendig tenkning. Et kunstnerisk arbeid er ikke et vitenskapelig arbeid, og teater er ikke journalistikk, verken nå eller i 1935.

Det tredje han gjør, er å overse det enkle faktum at om vi på DNS faktisk ville sagt at rederne i Griegs manus er identiske med navngitte Bergens-redere, så hadde vi vel latt dem gå under disse navnene, og ikke – slik vi faktisk gjør – beholder Griegs opprinnelige rollenavn, og det gjennom to timer! Det vi derimot vil si, er at Nordahl i sitt arbeid – sin dikteriske, retoriske metode – bevisst forsøkte å komme så nært innpå det dokumentariske, at dette igjen skulle antenne spekulasjon og diskusjon hos publikum. Derfor er også navn, både når det gjelder Odfjell og en rekke av de andre bergenske rederne fra dengang (la Westfal-Larsen være nevnt), skrevet inn og streket over, nettopp for å si: Det kunne ha vært en av disse, men det påstås aldri å være det! Det kunne ha vært en av dem, fordi det er et uomtvistelig faktum at også disse rederene tjente store summer på en spekulasjons-boom hvor innsatsen var norske sjøfolks liv og helse.

Griegs berøringsvilje (malapropos)

«Ditlefs svoger kommer inn. Han er av samme alder som Ditlef, pen, distingvert, engelsk snitt. DITLEF God aften, Freddy (..)» (Nordahl Grieg, Vår ære og vår makt, 1935)

Nå er det slik, at Nordahl Griegs i sitt 1935-manus lar en av rederne få navnet «Freddy». Karakteren innføres i første akt, og blir like sentral for Grieg som for oss. Jeg kan selvsagt ikke si sikkert hvorfor Nordahl Grieg velger dette navnet, men har likevel vansker med å tro at det er gjort i ren uvitenhet om at det i samtidens Bergen (1935) finnes kjente redere med navn som i hvert fall kan ligne. Jeg har også vansker for å tro at Nordahl gjør dette kunstgrepet uten å regne med samtidens spekulasjoner over hvem rollene i stykket faktisk spiller med, eller hinter mot. Men om dette tier selvsagt historien. Resten blir spekulasjon, og spekulasjon er som kjent minst like lite ulovlig i dag, som det var det for 80 år siden. Likevel: For meg ble det et poeng nettopp å ikke sette Griegs egen karakter «Freddy» i relasjon til Fredrik Odfjell. For de som har sett, eller skal se forestillingen, dukker navnet Fredrik Odfjell opp i noen sekunder, og da tydelig overstrøket i video. I tillegg settes her navnet i en montasje til reder-karakteren «Ditlef S. Mathiesen» og altså ikke Griegs andre rederkarakter, «Freddy».

Dokumentets grense og teaterets utgangspunkt

«Det e et eventyr vi e med på, rett og slett et eventyr!» (Ditlef S. Matheisen, fra Nordahl Grieg, Vår ære og vår makt, 1935)

Bak vår forestilling Vår ære /Vår makt ligger omfattende research. Dokumenter, tall, bilder og lydopptak fra og rundt Nordahl Griegs liv, hans tekster og hans samtid er selv blitt til del av et nytt stykke. Det historiske dypdykket gir oss mange svar, men åpner flere spørsmål: I spennet mellom fragment og fragment, og mellom motstridende uttalelser, ligger ofte en avgrunn av taushet. Men der, på de stedene, er det kunsten og teatret kommer inn som medium. Der historien tier, løser seg opp og blir flertydig, kan vi fortsette å spørre, gruble og spekulere; der kan vi tenke, føle og skrive – videre. Det er akkurat dette teaterkunsten kan, og det er nettopp innenfor disse rammene at forestillingen vår presenteres. Og når vi inviterer til et møte i Teaterkjelleren på Engen i 2016, er det i trygg visshet om at også teaterpublikummet er klar over dette. At de vet at de er der som et publikum, som går på teater – ikke på en disputas. Glemmes dette, ja da taper teatret seg selv som teater – kunsten opphører å være kunst. Da Nordahl Grieg skrev Vår ære og vår makt, var han seg selvsagt dette bevisst. Kanskje derfor – og sikkert også med trusler om rettsaker og sensur hengende over hodet – innleder han sitt angrep på jobbetidens Bergens-redere ved å la spekulanten «Ditlef S. Mathiesen» selv si det fra scenen:

“Det e et eventyr vi e med på. Rett og slett et eventyr.”

Tanke-eksperiement Men sett nå at Vår ære/Vår makt faktisk hadde vært en avis-dokumentar eller et doktorgradsarbeid i norsk skips-historie, og ikke – slik det jo beviselig er – et teaterstykke, altså et diktverk, kunne det likefullt vært interessant å følge J.F. Odfjell inn i hans argumentasjon. Det kunne med andre ord vært interessant å ha spurt hvilket fjellstøtt grunnlag han har for å hevde særbehandling for redereriet Odfjell under og etter jobbetiden for 100 år siden. For dersom Fredrik Odfjell var et slikt hellig unntak fra rederstandens spekulasjonsfest, er det ikke da underlig at av de rederne Nordahl Grieg selv går i direkte polemikk mot, er nettopp nevnte Odfjell den sentrale skyteskiven? Og når Grieg selv tar bladet fra munnen, og dropper teaterets antydende kunst, er det interessant nok med direkte referanse til første verdenskrig og med nevnte Fredrik Odfjell – ikke som unntaket, slik altså barnebarnet hevder i dag, men som “høyst representativ for sin stand”. Like over jul, 1937 skriver Nordahl Grieg:

«Straks efter livbåten var halt ombord på «Venus» og sjøfolkene var berget over rekken, kom hyldestelegrammet fra Rederforbundet: Vi er stolte av dere. For noen tid siden hadde Rederforbundet anledning til å vise i gjerning sin hyldest overfor norske sjøfolk. Det var i Genève under drøftelsen av åtte timers-dagen til sjøs og bemanningsskalaen. I mange år har våre sjøfolk kjempet for disse reformene som vil skape et menneskeverdigere liv til sjøs. Det norske rederforbund var representert ved selve presidenten, skibsreder Oddfjell. Han utmerket sig ved å stemme blankt imot reformene.”

Og Grieg spekulerer videre:

«Sist jul hadde herr Oddfjell, som altså er ytterst representativ for sin stand, sin forfatterdebut med en bok om sjømannslivet. Bokens soleklare hensikt er å fortelle at til sjøs kreves ingen åtte timers dag, med unødvendige utgifter for rederne, da sjølivet er helt igjennom friskt og fornøielig. Boken har da også fått den hjerteligste tilslutning fra rederhold. Herr Oddfjell skriver: «Jeg tror at sjømannslivet er en av de minst farefulle leveveier et menneske kan velge. Selv er jeg jo et godt bevis på det. Jeg befinner mig i beste velgående.» Noen linjer senere: «Siden jeg sluttet på sjøen i begynnelsen av 1914 har det laget sig slik at også mitt liv på landjorden har budt på meget av interesse.» Bramfriere, mer hjertevinnende kan vel ikke en livssaga fortelles. Leserne må gi herr Oddfjell rett når han sier at han har meget å være takknemlig for. Det var unektelig et stort hell å forlate sjøen omkring dette tidspunkt, da sjølivet, efter sigende, blev ganske farlig, ja blodig, og det – som følge derav – blev forundt skibsrederne på land å opleve «meget av interesse». (N. Grieg, Veien fram s. 90)

§ 100 “Frimodige ytringer om statsstyret og hvilkensomhelst annen gjenstand er tillat for enhver.” Spørsmål som blir hengende over til dagens tilskuer blir da: Er det urimelig for et teaterprosjekt i 2016 som har Grieg vs. Bergens-redernes spekulasjoner i jobbetiden som ett av flere motiv, å også nevne rederiet Odfjell som ett av dem som spekulerte på krigen, og som i tillegg opprettet et eget suksessfullt assuranse-selskap for jobbetidens redere? (*1) Er det urimelig å trekke inn den samme Odfjell som ikke bare hadde lederverv i styret til Bergen Rederiforbund, men som i kraft av å være viseformann spilte en sentral rolle i kampen mot streikende sjøfolk i krisetiden, 1921-23? (*2) Er det urimelig – gitt den selverklærte kommunisten Grieg – å trekke inn den samme Odfjell som i 1928 gikk inn i rådet til det høyreorienterte, nasjonalistiske Fedrelandslaget(*3), og i 1931 egenhendig skrev under på oppropet om å forby Det Norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti (*4), og hvis bror og forretningspartner Abraham Odfjell (1881-1960) holdt tale på vegne av Fedrelandslaget ved avdukingen av Christian Michelsen-statuen i Bergen 17 mai 1938? (*5) Og om ikke dette skulle være gode nok grunner for ikke å “skjerme” Odfjell-rederiet, kunne en mulig fortsettelse kanskje ligge i å navngi de av Odfjell-rederiets skip som faktisk ble torpedert på et tidspunkt hvor redere som Odfjell drev kynisk kapital-kalkulasjon med norske sjøfolks liv og helse. (*6) Da nytter det ikke – generasjoner senere – å “frikjenne” seg selv ved å vise til hvilke torpederinger som førte til at mannskap døde eller ikke! Om tilfeldigheter som vær, avstanden fra land, kulde i vannet, ubåtkapteinenes samvittighet skulle spille på lag med en reder og ikke en annen, er ikke det grunn nok til å frikjenne denne spekulasjons-kapitalismens nådeløse råskap. I den konteksten hjelper det heller ikke stort at en båt som «D/S Ajax av Bergen» ifølge Odfjell-rederiet selges videre i 1915 før den drøye året etter torpederes og tar med seg sitt mannskap til bunns. Og er det ikke underlig at Odfjells skip faktisk sendes inn i faresonen, dersom rederiet den gang da følte så stor samvittighet for sjøfolkenes sikkerhet? Odfjell-konsernet skriver da også selv på sine hjemmesider:

“During the war the Odfjell brothers lose six vessels due to the hostilities, and two ships for other reasons. Fortunately, due to a combination of proper seamanship and sheer luck, the Company suffers no fatalities thereof.» (*6)

Makten og æren i all evighet? Jeg vet at det er gode sjanser for at det på DNS i kveld, side om side med J.F. Odfjell, også sitter andre etterkommere, andre slektninger – ikke av skipsredere, men av de menneskene som engang i en dunkel tid rodde for livet i overfylte livbåter, som frøs fordervet i isvann eller som ble invalidisert av brennende metall og splinter fra tyske torpedoer. De gulnede sjøforklaringene er fulle av glemte navn, unge døde som jungmand Robert Skaar som ble 18 år, eller lettmatrosen Richard Andreas Eriksen på 19 – begge fra Bergen.(*7) For dem i dag som evner å se og høre Vår ære/Vår makt på forestillingens, og altså ikke på konsernets eller rederiets premisser, vil de også vite at det går en mollstemt grunntone gjennom denne teaterkvelden; et minnearbeid – eller rekviem – over tause skjebner på havet – da som nå – og over alle dem som forgjeves ventet – og som venter – på å få sine trygt tilbake. De vil vite at denne forestillingen handler om makt, men også om avmakt, om rikdom men også om nød, om ære og ettermæle, men også om det å nektes eller frarøves dette, det være seg på sjøen under første verdenskrig eller etterpå – prisgitt asosiale klassesamfunn. Derfor er dette først og fremst deres forestilling. Og heller ikke denne gangen skal noens trang til makt og ære få tvinge en forestilling i Bergen til taushet – i hvert fall ikke uten en tydelig motstemme.

Oslo, 26.2.2016 Tore Vagn Lid medforfatter & regissør for Vår ære/Vår makt

Les Scenekunst.nos kritikk av Vår ære / Vår makt her: Et overskuddsprosjekt av de sjeldne (04.02.16)

Teksten er hentet fra forfatterens blogg torevagn.blog.com med tillatelse.