Musikkfaget i nåtid

Mange av mine nærmeste kolleger i musikkvitenskap driver med populærmusikk. Det er der de underviser og forsker. Vi samarbeider tett. Mitt eget spesialfelt er samtidsmusikk – norsk og internasjonal. Musikkhistorie (fra barokken til i dag) er en integrert del av dette – musikken spilles og undersøkes jo i dag. Vi kolleger diskuterer og samarbeider nært, og sjanger er ikke et problem. Aktualitet i forskningen bestemmes ikke av gjenstanden, men av begrepene, metoden, av perspektiv og fortolkning. Dette vet forskere. Man blir ikke radikal (eller oppdatert) av å forske på rock eller rap, eller konservativ (utdatert) av å forske på klassisk. Alt kommer an på måten man forsker på. Det er her debatten fort kan spore av, ute i offentligheten. Jeg rykket ut på Facebook og Scenekunst.no sist søndag (10. desember) og advarte mot en svekkelse av musikkfaget på UiO. Spørsmålet da gjaldt undervisningsplanen. Jeg tråkket litt til, med vilje. En oppfølging stod i Klassekampen onsdag (13.12.). Nå har tilsvarene tikket inn (på Scenekunst.no og i Klassekampen), fra to kolleger og fra instituttleder. Svarene på Scenekunst.no er sympatiske, men ligner nok mer på reklametekster for studiestedet – enn på en åpen problematisering. Man er kanskje redd for å trekke færre studenter til instituttet. Men en åpen diskusjon svekker ikke fagets omdømme. Det er talende at popmusikkstudentene som intervjues i KK (torsdag 14.12.) bekrefter at norsk musikkhistorie er nesten fraværende i undervisningen på IMV og at det kjentes rart med bare én dobbelttime for hele 1800-tallet på grunnkurset i historie. Men det er ikke hovedsaken. Elefanten i rommet er ikke studieplanen, men forskningen. Der har det skjedd en massiv endring i hva som finansieres, fra Forskningsrådet og fra EU, gjennom de siste ti-femten årene. RITMO – senter for fremragende forskning, har tiltrukket seg en masse energi. At UiO, med Nordens største musikkvitenskapelige institutt, har et samfunnsansvar for å ta hånd om norsk musikkhistorie, har forsvunnet ut på få år. Hvordan har dette skjedd? Og hvem skulle ellers ta hånd om det? Dette ansvaret inkluderer også norsk samtidsmusikk. Jeg jobbet selv på RITMO (Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse) i 2017–22. Så valgte jeg å gå tilbake til det gamle instituttet (IMV). RITMO er et lokomotiv i forskningen, på tvers av musikk, psykologi og IT. De råder over hundrevis av millioner i bevilgninger og en vibrerende stab av midlertidig ansatte fra inn- og utland. De driver vidstrakt empirisk forskning, enkelt sagt basert på ting som kan telles og måles, med skarp software og i nevropsykologiske laboratorier. Utstyret og teknologien er førsteklasses. Hva var problemet, for meg? Fakta og data fikk første rang, og begrepsdannelse kom i bakgrunnen. Jeg etterlyste fire ting, og jeg tror at dette tåler å nevnes i offentligheten:

- Jeg etterlyste et sterkere begrep om kulturell kontekst. (Som tidligere kollega og professor II ved IMV, Steven Feld skriver i artikkelen "Communication, Music, and Speech about Music": Lytteren er ikke et persepsjonsapparat på to ben, men er situert i en musikalsk kultur, konstituerende for den musikalske virkeligheten.)

- Jeg etterlyste et begrep om historie: Hvor kommer forståelsesformene fra – de som supplerer kognisjonen og fysiologien?

- Jeg etterlyste et kunstbegrep (er det en forskjell på musikk-/kunsterfaring og ren persepsjon av lyd? Hvordan fange inn eller snakke om dette?).

- Jeg etterlyste et begrep om språkliggjøring av erfaring. (Språk og begreper er ikke et gjennomsiktig instrument, men er aktivt med på å konstituere hva vi er i stand til å se eller spørre om.) Jeg mener, for eksempel, at måling av pupillsammentrekning, pust, 'skin conductance' og hjerterate på musikere som spiller Bach, ikke primært er kunstmusikkforskning, men forskning på kognisjon og fysiologi. Et av funnene var målbare utslag i det autonome nervesystemet da en av musikerne bladde feil i notene på konserten. Altså stress. I fysiologi er dette elementær kunnskap. Nøyaktig hva er relevansen for forståelsen av musikk? Den historiske, kulturelle og språklige fortolkningen av musikk (og av tidserfaring) krever en refleksjon som er utviklet i humaniora. Vi har hatt en omfattende positivismekritikk gjennom fem tiår (på 1960-70-80-90-00-tallet). Hvor tok den veien? Svekkelsen av historiske og estetiske fagområder i undervisningen på IMV (som kan dokumenteres langt mer omfattende enn jeg har plass til her), hviler på et grunnleggende trendskifte i vitenskapssyn og forskningsfinansiering i dette landet (og kanskje i flere land). Ingen enkeltinstanser har "skyld" i dette, og de som klarer å drive fram empirisk forskning med tunge bevilgninger og livlige fagmiljøer, skal ha honnør for sin utrettelige optimisme og energi. Paradokset er et økende gap mellom et norsk kunstmusikkliv i mektig utfoldelse "der ute", og et redusert og svekket fokus på denne musikken ved Universitet i Oslo. Jeg snakker altså, for å nå være krystallklar, om vestlig kunstmusikk fra barokken til i dag, om norsk kunstmusikkhistorie, og om begrepsdannelsen i musikkfilosofiens historie fra antikken til i dag. Dette er ikke fortid, det er nåtid i det norske samfunnet. Men ikke på Universitetet i Oslo?