Magisk støy i verdensklasse

Trioen Avant Joik består av Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, live-elektronikk og vokal, Katarina Barruk, vokal og joik, og Matti Aikio, live video. Før pandemien turnerte prosjektet i Europa, og i 2020 slapp de en LP med opptak fra en opptreden på Landmark i Bergen. Konserten under Barents Spektakel var gruppens første opptreden i Sápmi.

«Babylon Berlin» og fest på lokalet Konserten fant sted i baren på det nedlagte Kirkenes Turisthotell, for anledningen restaurert og åpna som Bar du Nord. Turisten, som hotellet går under lokalt, har røtter tilbake til gruveeventyret startet i Kirkenes og har fungert som hotell for lakseturister og annet fintfolk, og som restaurant og danselokale for lokalbefolkningen. Med speiltak og en rojal bardisk i massivt tre får lokalet en aura av en annen tid, da hotellene i Distrikts-Norge ikke bare var standardiserte overnattingsmaskiner, men en slags blanding av nattklubber og forsamlingshus. I Bar du Nord skjenkes cocktails i coupé-glass, og bargjester får utdelt ampuller med «konsentrert nordlys» som sniffes av både kunst- og kulturpersonligheter og «Tante Torhild» i mørke avlukker – noe som gir settinga en absurd atmosfære som blander den dekadente, livsbejaende nihilismen i The Great Gatsby og Babylon Berlin med nordnorsk fest på lokalet.

Konserten er strukturert rundt tre stykker, som i improvisasjonsmusikkens ånd tar den tida det tar. Ratkje bruker durende synther og loops til å lage forvridde, pulserende lydlandskaper rundt Barruks joik, i tillegg til at hun snakker, synger og skriker selv. Aikios live videokunst projiseres på scenens bakre vegg, men får også god hjelp av speiltaket på lokalet. De to første låtene er bygd rundt de tradisjonelle umesamiske joikene Stuora Várrie («Det store nordfjellet») og Ubmejen Jiännuo («Umeälven»). Det siste stykket, Surveillance, har tekst og joik skrevet og komponert av Barruk, og tar bruk av risku, de samiske søljene, som rytmisk element.

Nakent og modig Første nummer er en tour de force i støy, og man kan se at deler av publikum, som snarere kom for å høre tradisjonell joik enn avantgarde, sender hverandre lett skremte blikk. For de første minuttene er det vanskelig å få tak på joiken i støyen. Det kaotiske lydbildet krever mye av lytteren, men gir også en skikkelig payoff, både når Ratkje og Barruk møtes i vakre vokalharmonier, og når den tradisjonelle joikemelodien trer frem bit for bit gjennom støyen.

Lydbildet og den improviserte formen krever også sitt av utøvere, og en svakere joiker enn Katarina Barruk kunne fort ha slitt med å bryte gjennom til publikum. Barruk viser en musikalitet og et så sterkt grep om joiketeknikk at hun med musikalsk selvtillit kan veksle fra det tradisjonelle og tradisjonelt vakre i joik, til å leke med lydbildet gjennom «styggere» teknikker, knurr og falsetter.

Samspillet mellom Ratkje og Barruk fungerer veldig godt og virker naturlig. Når første stykke får en brå avslutning etter at en ledning ramler ut av Ratkjes miksebord og bokstavelig talt slutter med et smell, går trioen elegant videre, mens publikum og arrangører nervøst mumler seg imellom.

Kjemien mellom Ratkje og Barruk utgjør kjernen i det andre nummeret Ubmejen Jiännuo. Barruk joiker nakent denne tradisjonelle joiken fra hennes hjemområder, mens Ratkje utfyller med improviserte toner og iblant også ukvemsord: Som et rasistisk kommentarfelt freser hun «lappjävlar» og «döda dom alla». Men til tider er det usannsynlig vakkert, når Ratkje improviserer melodier som ligger nærmere norske folketoner. Og her er det bare å ta av hatten for begge aktørene, for det at dette nakne og modige nummeret fungerer, er et resultat av to sterke utøvere på rett plass til rett tid.

Syntetisk og naturlig symbiose Ifølge festivalprogrammet fremkaller gruppa den spøkelsesaktige, kontemplative atmosfæren i nord, der uroen og forvrengingen av utemmet kraftfull natur lurer under. Og naturen er hele tiden til stede, både gjennom Aikios grafikk og gjennom lydbildet. Både visuelt og musikalsk føles Stuora Várrie som å gå seg vill i en snøstorm, og når bilder av vann reflekteres i lokalets speiltak, føles det som trioen og publikum sitter midt i Umeälven.

Men selv om både Aikios live-video og Ratkjes improvisasjon og elektronikk henter elementer fra naturen, og grunnlaget for konserten er stedsjoiker som beskriver landskap og steder, så vil jeg ikke anklage prosjektet for naturromantikk. Aikio og Ratkje fordreier lydene og bilder av is, vann og vind digitalt, til en forvridd symbiose mellom det syntetiske og det naturlige. Tanken ledes mot Ratkjes tidligere prosjekt Desibel – hvor to svære lydhorn dundret ut tunge synther og forvridde måkeskrik utover Førdefjorden i protest mot naturødeleggende gruvedrift.

Barruk fortalte også under konserten at joiken til Umeälven ble laget lenge før hennes tid, før elva ble utbygd til vannkraft – og at joiken er hennes måte å se for seg elva hennes familie har levd med, før den ble temmet og lagt i rør. De digitalt forvridde joikene til fordums steder, og bruken av de samiske søljene som rytmisk element gir assosiasjoner til savnet til noe som er mistet, være seg steder, kultur eller natur.

Tre gode kvarter Den uformelle settingen på festivalbaren gir noen utfordringer med småprat blant publikum og lyd fra baren, noe som virker særlig forstyrrende på den nakne Ubmejen Jiännuo. Samtidig er det akkurat slike konserter, der både gruvearbeidere, honorærkonsuler og kunstnertyper møtes i baren til støykonsert, som er noe av det magiske med Barents Spektakel.

Avant Joik er et prosjekt som tør å ta sjanser – og lander så til de grader på beina. Den eksperimentelle joiken lager nye lydlandskaper, som er forvirrende, spennende og givende for publikum å utforske. Utøverne har et samspill som gjør at de gjennom improvisasjonen klarer å spille hverandre gode. Og selv om enkelte nummer trekker litt ut, føles det etter gode tre kvarter ut som at jeg har fått oppleve kunstmusikk i verdensklasse.