Kunst og demokrati - frihet og felleskap.

Sasha Waltz er en toneangivende koreograf på den europeiske samtidsdansscenen. Hun har vært i Norge flere ganger tidligere, alle ganger invitert av Coda-festivalens tidligere leder Lise Nordal. Første gangen var da hun besøkte Det Norske Teatret med Körper i 2005. Deretter ble Impromptu vist på Bærum kulturhus i 2007, og i 2015 var hun på Dansens Hus med Gefaltet.

Verket In C er basert på komponisten Terry Rileys musikkstykke med samme navn, som hadde verdenspremiere i 2021. Allerede året etter fikk Nagelhus Schia Productions lisens til å fremføre verket i Norge, og forrige helg ble forestillingen vist på Bærum kulturhus. In C ble laget under pandemien og skapt i digitale møter. Slik er verket også en utforsking i nye måter å arbeide på. I 2022 ble In C nominert til en Bessie Award i USA.

Waltz har ønsket å skape et verk som kan flyttes rundt og danses av ulike mennesker i ulike rom, det være seg i teatre og operasaler, på skoler og universiteteter eller ute i det fri. Koreografien kan danses av unge og gamle, profesjonelle og ikke-profesjonelle og kan være et verktøy for å bygge broer mellom generasjoner, kulturer, klasser og ulike kunstformer og dansestiler. Musikkstykket In C består av 53 ulike deler som følger i en bestemt rekkefølge, og musikerne kan selv velge hvor mange ganger de ulike delene repeteres. Parallelt ligger den rytmiske C-en orkesteret spiller i et jevnt gjentagende mønster. Slik oppstår forskyvninger i verket, noe som gir hver fremførelse et unikt preg.

Waltz har basert seg på den musikalske komposisjonen, og koreografien har dermed samme struktur som musikken. Det både utvider og forstørrer verket og gir en opplevelse av at forestillingen er et danset musikkverk hvor både dansere og musikere er likestilte utøvere. Det romlige spiller også en rolle, det er et åpent og enkelt rom uten annen scenografi enn en enkel fond (bakteppe) med orkesteret plassert på sidescenen. Scenografien består i hovedsak av lys, som løfter frem fargene i kostymene.

Komponisten Riley har kalt In C for et svært demokratisk verk. Det kan spilles med fritt valgte instrumenter og antall musikere. Det er et verk som gir deg frihet innenfor visse spilleregler, og som gir musikerne muligheter for egne improviserte valg. Slik gir det frihet til hver enkelt musiker innenfor et ensemble. Koreografen Waltz har sagt at det forteller noe om tiden vi lever i, om hvordan du kan utforme din egen frihet og muligheter uten å skade noen rundt deg i samfunnet. Waltz sier også at verket handler om å være en del av en gruppe og ikke et individ innenfor gruppen, «… In C is a part of a group as an individual, not being an individual within a group.»

Musikerne i denne versjonen er fra improvisasjons- og samtidsmusikkorkesteret Lemur med gjester, og danserne er fra Nagelhus Schia Productions 1 og 2 i tillegg til at to av danserne kommer fra kompaniet Sasha Waltz & Guests.

Et felleskap av ulikheter. Det starter i mørket. En etter en kommer utøverne gående inn. Vi ser ulike kropper, de er høye og lave, små og store. De er mange. Det er mange flere enn vi er vant til å se i forestillinger i det såkalte frie og underfinansierte dansefeltet i Norge. Utøverne skifter retning, forflytter seg til et annet sted, og ganske umerkelig oppstår linjer og møter i rommet. Tempoet er allerede ganske raskt. Det er ingen som står lenge på samme sted. Så går musikerne til instrumentene, som er plassert på sidescenen, og danserne blir igjen. Et øyeblikk blir jeg litt skuffet, kroppene som er igjen blir et øyeblikk så små og smale, de ser unge og veltrente ut.

Så begynner musikken, og i det øyeblikket bevegelsene er i gang, er den lille skuffelsen glemt. Små skulderbevegelser, et hode og et blikk gir umiddelbart rom for dansernes individualitet. Det er raske bevegelser med skarp tydelighet, og hver eneste lille bevegelse gir et kinestetisk lite «spark», gjerne i den engelske betydningen av ordet.

Musikerne er like viktige som danserne i dette verket, og jeg velger å følge dem i det rytmiske anslaget. Terry Riley er like mye et stilikon, som et minimalistikon. Det repetitive og rytmiske som driver verket fremover gir dansernes høye tempo og rastløse uttrykk. Som en flokk med fugler, eller kanskje det er lemurer, slik som orkesternavnet i kveldens samtidsorkester, Lemur. Men nei, det er ikke dyr, det er absolutt mennesker, og det stilistiske og formsterke bringer tankene til Merce Cunninghams idé om at dansen skal speile en gate i «down town» New York. Det tilfeldige i møtene med mennesker som haster forbi hverandre og kanskje tråkker noen ned i veibanen og går utenom. Akkurat dette er det som utspiller seg i verket, og det viser at Sasha Waltz har tatt Terry Rileys sterke universalisme på alvor.

Rileys verk er ofte beskrevet som demokratisk, i den forstand at alle stemmer er like viktige. Men det er først og fremst et universelt verk. De fargerike kostymene og lyset kan like gjerne gi signaler om et India eller Bangladesh, som et New York eller Beijing. Riley underviste i klassisk indisk musikk og studerte med hindusangeren Pandit Pran Nath. Musikken har sitt utspring i raga, som er en improvisasjonsstruktur for den klassiske sangen, og Nath ble en inspirator for flere av tidlig-mimimalistene i USA. For Riley var det viktig at musikken skulle gi et universelt klangbilde, langt utover den vestlige verdens idéer om kunst. Så på tross av at vi i denne forestillingen bringes til det amerikanske, nokså hvite post-moderne kunstuttrykket slik vi tror vi kjenner det, så er klangbildet hentet fra kilder utenfor den vestlige kunstmusikken.

På denne måten gir både musikken og dansen oss et dypt menneskelig aspekt, nemlig det kollektive i noe vi alle har felles: Vi er i verden både alene og sammen, og vi er alene sammen. Forestillingen har også en sterk fysikalitet og en sjelden friskhet i bevegelsesmaterialet. Det vris på knær og hofter i skarpe og gestiske uttrykk, og når danserne møter hverandre i uventede momenter, så bryter de lykkelige ut i strålende og overraskende smil. Danserne får virkelig hjernen til å svinge. Det tenkes så det formelig knitrer i synapsene, og for meg som koreograf er det umulig å knekke koden i strukturen de arbeider med. Hele 53 deler er satt sammen i en streng struktur med faste regler som samtidig er fri fordi danserne og musikerne har stor valgfrihet innenfor denne strukturen.

Det frie i verket og det storslagne i formatet skaper begeistring og glede i salen, for i dette felleskapet er ikke utøverne alene. Vi er alle en del av dette, og vi får velge fritt hva vi kan se på. Vi kan følge én danser, så en annen, kanskje den blåkledte tar fokuset ditt noen sekunder, eller det er den grønne eller høye som står på hendene i et langt minutt som tiltrekker seg oppmerksomheten din. Fokuset blir nemlig ikke gitt til deg, du får anledning til bestemme selv hva du vil fokusere på. Kveldens forestilling er utvilsomt utøvernes. Dansernes ulike bakgrunner, noen unge og andre med mye mer erfaring, smelter sammen og gir forestillingen et litt upolert og menneskelig uttrykk. Musikerne i Lemur, som har utvidet sin besetning til kveldens fremførelse, bidrar med et klangbilde som gir en særegen varme til verket.

Bærum Kulturhus er samprodusent for produksjonen, og det gir grunn til å feire at vi har en så sjelden perle av et kulturhus. Ikke mange bygg er spesialkonstruert for å huse akustisk musikk og dans, noe som nettopp muliggjør en slik produksjon. Nagelhus Schia Productions er et ungt kompani, men likevel er det gammelt nok til å ha med seg danserne fra sitt juniorkompani i forestillingen. Det er bare å gratulere dem med en modig og frisk satsning. Vi trenger dette mangfoldet i den norske dansescenen.