Hvem har skylda for fylla?

Ludvig Holbergs Jeppe på Bjerget ble spilt for første gang i 1722, og hele tre hundre år senere har den nok en gang premiere på Nationaltheatret. Komedien er Holbergs mest spilte, og mange kjenner til historien om fylliken Jeppe og hans kjente replikk: «Folk siger vel i Herredet, at Jeppe drikker, men de siger ikke, hvorfor Jeppe drikker». Christian Lollikes Jeppe på Berget forsøker å gi et tydeligere svar på dette.

I første scene møter vi en skitten og skjelvende Jeppe (Eindride Eidsvold), som befinner seg i en litt sliten stue. Bakfull og kledd i en fillete slåbrok, prater han med knekk i stemmen mens man gjennom et vindu bak ham ser kona Nille (Trine Wiggen) ha sex med baronen (Olav Waastad). Sønnen Christoffer (Oliver Eidem Nyeng) fungerer som morens hallik, idet han tar imot noen mynter etter at handelen er fullbyrdet. I denne forestillingen tjener altså Nille til familiens opphold ved å selge sex. Det er en økonomisk nødvendighet, og livets problemer lar hun gå utover Jeppe, som hun kontrollerer ved hjelp av «Mester Erik» – en ladd pistol.

Jeppe sendes ut for å kjøpe melk, brød og såpe, men idet scenen roterer, dukker baren til Jacob Skomaker (Kim Sørensen) opp på baksiden av Jeppes hus. Katrin Bombes scenografi er effektivt konstruert, og sammen med Martin Myrvolds lysdesign bidrar den til å skape ulike rom og stemninger underveis i forestillingen. Handleturen ender, ikke overraskende, opp under neonskiltene med flaskesymboler og påskriften «drinks». Mens skillingene og glassene fyker over bardisken, snakker Jeppe med Jacob om krigserfaringer – en dialog som er utvidet fra Holbergs originale tekst. Det er et godt tilskudd til fortellingen, og Eindride Eidsvold formidler en større dybde i tittelkarakteren. Mot slutten av scenen står Jeppe nedbrutt foran på scenen, med et sårt behov for en klem. Jacob kommer med en irrgrønn ølflaske, og legger en arm rundt Jeppe bakfra. Men det er ingen kjærlig omfavnelse. Omsorgen strekker seg ikke egentlig særlig langt – bartenderen har først og fremst økonomiske interesser i at Jeppe fortsetter å drikke, og vi forstår at Jeppe er ganske alene og fortapt. Hva annet kan han egentlig gjøre enn å drikke videre?

Dermed etableres krigstraumer tidlig som årsaken til Jeppes alkoholproblemer. Soldatfortiden blir nevnt i Holbergs manus, og Jeppe på Bjerget ble oppført for første gang bare et år etter at den store nordiske krig ble avsluttet, hvor bønder som Jeppe ble beordret ut i krig uten noe særlig trening. Krigstraume-tematikken er dessverre også brennaktuell i disse dager, og regissør Christian Lollike utbroderer og vektlegger konsekvensene krigen har fått for Jeppes liv og helse. I tillegg konfronteres Jeppe helt konkret med minnene om døde soldater, som flere ganger dukker opp på scenen i zombie-aktige skikkelser.

En ondskapsfull spøk Brennevinet har sin virkning, og Jeppe ligger døddrukken idet baronen og hans undersåtter entrer scenen. De er alle fullstendig ufyselige, men Olav Waastad – kledd i en blå fløyelsdrakt – leder an og peker seg definitivt ut i rollen som baronen. Ansiktet gir inntrykket av å være gjennominjisert med Botox, og når han ler uten mimikk, er det veldig morsomt. De andre er kledd i matchende røde drakter, med innslag av fetisjklær. Kostymene er moderne, uten at det føles som de refererer til en spesifikk tidsepoke. Da gjengen oppdager Jeppe, bestemmer de seg for å narre ham. Slik skjer det at Jeppe våkner forvirret fra alkoholrusen i baronens skjellformede seng. Baronen og hans kompanjonger harselerer hardt med Jeppe, som sliter med å forstå hva som er virkelig. Det er ingen uskyldig spøk, og det kommer godt frem hvor jævlige disse overklassemenneskene er. Det er drøyt, morsomt og ubehagelig til samme tid, og det er her jeg synes forestillingen kommer mest til sin rett som komedie.

Jeppe finner seg etter hvert mer til rette i rollen som baron, og med et sverd i hånden får han mer makt enn lurendreierne hadde planlagt. Særlig skatteinnkreveren, som tjener på å tyne fattigfolk, får gjennomgå. Narrespillet ser ut til å spinne ut av kontroll, men i stedet for å eksplodere i en serie av henginger, topper scenen seg i et sammensurium av underholdning, med sang, vougeing og sverdsluking. Kvelden ender idet Jeppe blir slått ut av at en ølflaske knuses mot hodet hans, og baronen proklamerer sin «moral»: Jeppes tyranniske oppførsel er et eksempel på hva som skjer når vanlige folk får makt. Men i denne forestillingen er baronen så gjennomført skurkaktig, at lærepengen er langt fra overbevisende. Resultatet er komisk, samtidig som tankene ledes til at ingen burde ha så mye makt over andre mennesker.

Fornedringens konsekvenser Etter pausen våkner Jeppe i sin gamle fillete slåbrok og tar en slurk av vinglasset til en publikummer som sitter midt på første rad. Men baronen er ikke ferdig med å drive gjøn med Jeppe, som anklages for det ene og det andre i en rigget rettsak. Før han dømmes til døden, beveger soldatzombier seg over scenen, og sammen med galgeløkken som er tiltenkt Jeppe, slippes også dukker som forestiller hengte soldatkropper ned fra taket. Det er grotesk syn, og et sterkt visuelt virkemiddel. Men Jeppe blir ikke hengt på ordentlig, og får i stedet en slump med penger fra baronen og beskjed om å «være fornøyd».

Likevel forstår han ikke hvordan han har blitt holdt for narr, før sønnen Christoffer forteller et rykte som går i byen om hvordan baronen hadde lurt en drukkenbolt trill rundt. Det utløser et tydelig skifte i Jeppe som Eidsvold formidler godt. Han ser ut til å fylles med skam og hat, og ikke minst en viljestyrke han ikke har utvist hittil. Lollike har diktet sin egen slutt hvor disse følelsene får konsekvenser: Jeppe får nemlig sin hevn over hele borgerskapet.

I et intervju med Norsk Shakesparetidsskrift i forkant av premieren, begrunner Lollike sin Jeppe-avslutning med at han har «studert hva som skjer med personer som er blitt dypt fornedret». Men er en brutal hevn den eneste veien til oppreisning og gjenvunnet selvrespekt? Og er forklaringen på hvorfor Nille fornedrer sin mann, at hun selv fornedres av andre? Deler av siste scene blir imidlertid spolt tilbake, og grepet bidrar til at forestillingen ikke lukker seg helt om utgangen, men snarere etterlater et inntrykk av en mulig avslutning. Dette er tankevekkende, ikke minst fordi det åpner for en slags solidaritet mellom det dysfunksjonelle paret, idet Nille til slutt trer frem og griper Jeppes hånd.

Kan vi le av Jeppe? Det er tilløp til en utforsking av relasjonen mellom Nille og Jeppe i Lollikes regi, særlig i lys av avslutningen. Spørsmålet om hva som kan skje mellom dem etter Jeppes hevn er interessant – finnes det en åpning for at de kan bryte ut det voldelige mønsteret der de lar egne traumer gå utover hverandre på verste vis? Det hadde vært interessant å legge forholdet enda mer under lupen, for eksempel når det gjelder partnervolden Nille utsetter mannen for, og som hele tiden er synlig i ansiktet til Eindride Eidsvold i form av et sminket blått øye. Men Nille forblir stort sett en flat karakter, selv om hun har fått noe større spillerom i denne forestillingen. Det hjelper heller ikke at Trine Wiggen er kledd i en fat suit; koblingen mellom vekt og moral er verken særlig morsom eller original.

Kan vi fortsatt le av drukkenbolten, når det blir så tydelig hvorfor Jeppe drikker? I det allerede nevnte intervjuet fastslår Lollike at han har forsøkt «å lage en tyngre og mer samfunnskritisk utgave av Jeppe på Berget enn man vanligvis har fått sett». Selv om det etableres tidlig at Jeppe drikker som følge av grusomme krigsminner og PTSD, er fortellingen fortsatt presentert som en komedie og tilskuerne i salen er fullstendig parate til å le av ham. Eindride Eidsvolds Jeppe inviterer til å le av fyllefaktene, samtidig som han flere ganger makter å formidle noe av mørket karakteren bærer på. Men klarer vi å både le av fylliken som stavrer seg forvirret rundt, og samtidig ta innover oss de store menneskelige omkostningene som følger med krig? Jeg sitter igjen med en usikkerhet knyttet til om forestillingen som helhet har lykkes i å balansere komikken og traumene. Jeg tror den kunne tjent på å bryte enda mer med publikums forventninger om lett underholdning og gå enda dypere inn i traumenes mørke.