Grensekontroll i møtet med den andre

I forestillingen Borders of Behavior – Suddenly Closed stilles publikum på tiltalebenken: I hvilken grad gir våre valg og beslutninger konsekvenser for andres liv og skjebner i vår store verden? Og hvis så, bør vi stilles til ansvar?

Røff i kantene Molitrix Scenekunst er et kompani med tilholdssted i Stavanger. Borders of Behavior er kulminasjonen av et kunstforskningsprosjekt, delvis produsert av Tou Scene, og utviklet over tid i lokalene der. Bak det hele ligger tydelige føringer: kunstnerisk vilje, etiske dimensjoner, samt en grundig tilnærmingsmåte hvor det skiftende ensemblet har måttet jobbe seg igjennom tematikken, blant annet sammen med filosof Ingunn Sira Myhre. Produksjonen var aldri ment som en ”easy ride”, og den sies å ha tatt fire år fra unnfangelse til gjennomføring. Da er det kanskje litt slående at forestillingen fortsatt delvis framstår som arbeid under utvikling og er litt røff i kantene. Historien som skal fortelles, blir levert i et skisseformat, og den dramaturgiske helheten svekkes på grunn av dette.

Mye skal ordnes Scenografien er strengt funksjonell, og baserer seg på det gitte rommet som Scene 1 på Tou utgjør. Fotside forheng trekkes fra og avdekker de takhøye vinduenes utsikt mot fjorden. Lokalets hvite vegger brukes som lerret til skyggespillet i dansernes koreografi. Veggene utgjør de endelige materielle grensene, noe danserne benytter seg av, enten ved å kjenne på dem eller ved å ville dem vekk. På golvet er det satt fram svartmalte kuber – de tas i bruk som krittavler, flater til å stå på eller legge ting utover. Det er mye som skal ordnes i ”Borders”: med flittige hender skrives tall og streker, steiner legges ut og sorteres, usynlige ting flyttes på støtt og stadig. Lånte turkise fjær plukkes opp fra golvet og festes prestisjefylt i håret: det utspiller seg en kamp om disse eksklusive ressursene. Så, en enslig fjær som settes i murveggen – det eneste synlige elementet som faktisk gjennomborer grensene i forestillingen, i rommet.

Enkelt og genialt Det enkle viser seg også å være det geniale: mot slutten av stykket åpnes de svarte kubene på scenen. De viser seg å være tomme, men når lokkene løftes av bærer innsiden ordene: THIS IS ME. Lokkene blir til tak over hodet, golv under føttene, speil mot vinduet, pute under hodet. Så viser det seg at det som framstår som solidkonstruerte kasser, kan foldes sammen, og dermed får en helt annen framtoning: de sammenleggbare pappeskene til hjemløse mennesker verden over. Og når de brettes helt sammen, blir de stående som svarte murer mellom danserne og oss som betrakter det hele.

Skissepreget lyd Lydkulissene er laget av vestnorske musikerkrefter (Aabø og Horneland), og det benyttes en blanding av elektroniske loops, rytmer, vokalperkusjon og harmoniske passasjer. Lydbildet har også et skissepreg, og presenterer verken tydelige kontraster eller en organisk sammenheng. Stemmen er prominent, og det er på sin plass i et stykke som omhandler identitet. Det er stemmen, mer enn noe annet, som bærer karakteren i kroppen utad, til den andre. Kanskje kunne man vurdert en løsning hvor sangeren også er tilstede på scenen – som en av flere aktører. Danserne bruker også sine stemmer, men mot slutten når de ikke fram til oss. De ser ut som om de inderlig vil si oss noe, stirrer på oss, gestikulerer og vil fortelle hvem de er, men lyden sitter fast i strupene og når oss aldri helt.

Innenfor og utenfor Visjonen bak prosjektet går ut på å utfordre våre forestillinger om oss selv, om vårt sted i verden – og andres sted i forhold til dette: forflytninger, migrasjoner, lystreiser, flukt. Dette markeres blant annet ved konkrete forflytninger: at vi må gå ut for å komme inn i salen før stykket begynner, og ut igjen for å komme ut av salen etter det hele er over. Før forestillingen, ledes vi altså ut av varmen til kulden på balkongen, som er konstruert av industrielle metallnettrister og utgjør det svimlende gjennomsiktige podiet mellom cafeen og scene 1, mellom første etasje og bakken under. Med publikum vel plassert i setene, kommer så en av danserne bort og ber de på første rad om å trekke seg bakover – de tar for stor plass på golvet, de må plassere seg bak grensen han tegner opp med sin tape for å gjøre klart at fra nå av er det er dem og oss. Mot slutten av stykket, rives den selvsamme grensen opp – er vi da blitt frigjort? Er vi da i samme rom som dem?

Identitet og grenser Identitet kommer fra det latinske idem, som betyr ”det samme”. Det handler om å kunne være seg selv lik. For å fungere som språklig og sosial enhet må identitet ha en grad av kontinuitet over seg, den må forbli den samme over noe tid. Samtidig som identitet altså handler om likhet, handler den også om forskjeller. Din identitet betyr noe nettopp fordi den ikke er den samme som min. Slik skapes og opprettholdes skiller mellom du og jeg, dem og oss. Med denne produksjonen har Birkedal valgt å jobbe med temaet opp imot grensestørrelser. Spørsmålet som stilles er hvordan begrensninger knyttet til makt er med på å forme en identitet. Identiteten kan åpne grenser mellom et jeg og et du, og gi tilhørighet til fellesskap og grupper. Samtidig kan identiteten – hvem du er for deg selv, hvem du regnes for å være av andre – også ekskludere deg fra deltakelse i visse fellesskap.

Mer dialog For å kunne gå inn i dette tematiske feltet, kreves det dialog. Dersom ”Borders” skulle kunnet oppnå maksimal slagkraft, måtte man fått muligheten til å skape mer markante møter. Potensialet her er stort: jeg ser for meg at forestillingen får en utvidet levetid som del av et omreisende kulturelt bistandsprosjekt eller utvekslingsprogram. Ved å benytte en blanding av lokale dansere og utenlandske krefter ville man kunnet skape reelle samtaler mellom ”oss” og ”dem”.

Å snakke med og ikke om den andre utforskes først og fremst gjennom koreografien, som veksler mellom individuelle akser, frustrerende distanse og ensomhet, og mer dynamiske duoer og trioer. En spesielt rørende passasje involverer en svart mannlig danser, og en hvit kvinnelig danser. De lukker øynene og sanser hverandre gjennom berøring av den andres hud og kropp. Duoen avløses av møtet med den tredje, hvor de deler noe: hun som kan løftes, ledes, berøres, og lar seg falle – hun som vet at hun blir tatt imot av de andre.

En kortere versjon av kritikken stod på trykk i Stavanger Aftenblad 10.11.12.