Et språk for digitalisering av scenekunst

Under Kulturrådets debatt om digitalisering av kunsten 15.august, ble det etterlyst en presisering av språket når vi snakker om dette temaet. En slik presisering er en interessant utfordring til alle oss som jobber innenfor dette feltet, men samtidig er det jo slik at vokabularet finnes, vi er bare ikke helt samsnakket om det.

Digitalisering brukes i dag om alt som overføres fra det fysiske til det digitale rommet. Vi digitaliserer alt fra gamle fotoalbum og kontorarkiver til kunstsamlinger, operaforestillinger og konserter. Begrepet er i beste fall misvisende. Ikke minst er denne ordbruken en språklig bagatellisering av handlingene som utføres når en sceneforestilling blir til et audiovisuelt verk. Digitalisering krever at en helt ny faggruppe kommer inn på teatret med sin kompetanse. De har gått på film og tv-skoler, ikke på teaterskoler, og de kommer ikke for å digitalisere, de kommer for å lage noe nytt.

Overskriften på dette nye er at det er et audiovisuelt verk og underkategorier av dette er transmisjoner og teaterfilmer.

Transmisjoner betyr overføring og kan være direktesendt eller et redigert opptak. I begge tilfeller er det publikum til stede, og skuespillerne spiller for salen ikke til kamera. Før innspillingen gjøres det et forarbeid som er et samarbeid mellom det kunstneriske laget som har laget forestillingen og filmteamet som kommer inn. Sceneinstruktør og billedregissør brekker stykket ned til sekvenser sammen og legger en detaljert kameraplan for hva de skal fokusere på i hvert eneste bilde. For i motsetning til scenerommet der tilskueren til enhver tid kan la blikket vandre, tar den audiovisuelle produksjonen full kontroll over hva tilskueren får se og vite i de enkelte scenene.

I selve opptakssituasjonen, er det mange på jobb i tillegg til teatrets stab. Fotografer, script og redigerere jobber nøyaktig for å sende ut den transmisjonen de har planlagt for sammen med instruktøren. Dersom transmisjonen skal legges ut på nett slik at publikum kan kjøpe billett og se den når de vil, er det mulighet for å optimalisere produksjonen med klipp og lydetterarbeid.

Teaterfilmer har helt andre opptaksvilkår. Da er det ingen publikummere i salen, og skuespillerne spiller i større grad til kamera. Ingmar Bergmann var tidlig ute og gjorde flere produksjoner på Dramaten som han så tok inn i studio og lagde vellykkede teaterfilmer av. Noen av dem er fortsatt tilgjengelige på SVTplay.

Det er mange metoder for å lage en god teaterfilm, og det er økonomi og kunstneriske valg som definerer hvordan den enkelte produksjon blir til. Det kan lages med et rent filmteam, med ett eller to kameraer i et kontrollert studio eller på location, og det kan gjøres som en flerkameraproduksjon på den aktuelle scenen der man skyter sekvens for sekvens.

Etterarbeidet på teaterfilmene er mer tidkrevende enn på transmisjonen, og legger man nok ressurser i det, får man et nytt verk som kan vises både i det store formatet på kino og på tv-skjermen.

I alle tilfellene oppstår det et nytt kunstnerisk verk som bygger på det første. Det vil nå ut til nye publikummere som ellers ikke ville fått se det, enten fordi de bor et annet sted i landet, eller fordi de ikke har råd til en teaterbillett. Det er også en måte å skape nysgjerrighet og interesse for teater som kunstform. (Selv oppdaget jeg samtidsdans og fysisk teater gjennom dansefilmen Strange Fish av DV8 på 1990-tallet.)

For publikum er det mulig å se en transmisjon direkte hjemme i stua. De kan da betale for tilgangen til en direkte strømming. Teatret bestemmer deretter hvor mye kontroll de skal ha over opplevelsen. Skal publikum kunne se livesendingen forsinket – altså kunne starte litt senere og benytte pauseknappen som de er vant til fra tv, eller skal de se akkurat det som skjer når det skjer.

Publikum kan også få mulighet til å kjøpe billett til et opptak gjennom en VOD-tjeneste (Video on demand), se det når de vil og trykke på pauseknappen hvis det ringer på døra. Eller de kan kjøpe abonnement i en SVOD-tjeneste (SubscriberVOD). I beste fall kan publikum selv velge hvilken av disse tjenestene de vil benytte.

Et lite utnyttet visningspotensial er direkte- eller opptaksvisninger av transmisjoner og teaterfilmer på kino og kulturhus. Om bransjen vil, kan publikum i Ålesund og Røros få være med på premierene til Hålogaland Teater eller Den Nationale Scene fra en lokal kinosal.

Vi kan vel konkludere med at ordet «digitalisere» blir for generelt når man dykker ned i alle de forskjellige variantene av både produksjon og publikumopplevelser når levende teater blir til et audiovisuelt verk, og det tåkelegger og skaper forvirring om hvilken opphavsrettslig handling som faktisk finner sted. For også opphavsrettslig er det viktig å anerkjenne transmisjoner og teaterfilmer som et nytt verk som utløser rett til vederlag for opphaverne, både de skapende (dramatiker/Instruktør/komponist) og de utøvende (skuespillere/musikere).

Monica Boracco Daglig leder, Applaus scene

Applaus scene gir skoler tilgang til transmisjoner og teaterfilmer til bruk i undervisning. Produksjonene blir til i samarbeid med teatrene.