Drømmer som går i oppfyllelse

Når julen etter hvert føles mer som en høytid redusert til en slapsgrå periode kun for barna med Disney og gavepress, og det eneste som er igjen for voksne er resirkulerte kirkekonserter og erotiske julekalendre, er det modig gjort av Riksteatret å sette opp et helt nyskrevet voksent juleeventyr. Drømmen om en hvit jul er plassert midt i Prøysen-land. Vi er et sted på indre Hedmarken lille julaften i et hus hvor tiden har stått stille siden 1970-tallet. Der bor Frank (Cato Skimten Storengen) sammen med sin gamle mor Dagny (Lena Kristin Ellingsen) en tidligere «nesten sangstjerne» som i dag er halvt senil, blind og sitter i rullestol. Moren spør konstant etter sin andre sønn, Frank (Nader Khademi), som ikke har vært hjemme til jul på ti år. Denne julen kommer Frank tilbake, men er nå blitt en pengelens alkoholiker. Mens mor tar seg en blund, dukker advokaten Nicolas (Gard Eidsvold) opp. Han har med seg en kontrakt som vil gi brødrene forskudd på arv hvis de skriver under dokumentet. De underskriver, hvorpå Nicolas uten dikkedarer dreper Dagny med kniv, hammer og motorsag så blodet spruter mens Frank og Espen sitter redselslagne igjen. Men Nicolas mener han er bestilt av brødrene og har med seg en kasse vin som «bevis». Hver flaske inneholder en årgang med den magiske effekten at vi får se en scene fra nettopp det året. «Det var en veldig visuell vin!» som Espen uttrykker det. Dermed får vi servert en rekke scener med tilbakeblikk på familiens liv. Vi ser Dagny som sangstjernen som velger å få barn fremfor gjennombrudd. Vi ser Frank og Espen vokse opp først med en forfyllet far – så med en enslig mor. Tilbakeblikkene er betagende, morsomme og såre, og alle er fremprovosert av en infam Nicolas. Drømmen om en hvit jul er en blodig forestilling med beksvart humor, men det som gjør oppsetningen til godt teater er kombinasjonen av satire med menneskelig varme. Som publikum ler jeg hjertelig av de absurde scener, men jeg får like fort latteren i vrangstrupen. I neste øyeblikk blir situasjonene tragikomiske så jeg nærmest ler og gråter om hverandre. Det er gjenkjennelige, familiære og universelle problemstillinger som er dratt frem og satt på spissen, men det er alltid med en stor forståelse og kjærlighet til karakterene slik at de aldri blir overfladiske og todimensjonale, men troverdige. Yngve Sundvor har rett og slett skrevet en fremtidig juleklassiker. Og det hjelper at teksten er støttet opp med eminente skuespillere, et godt kunstnerisk team på lys og lyd og ikke minst sterk regi. Man pleier å si at regien er god når den er stram og konsis, men her er regien god fordi den er fri og løssluppen. Sundvor har hele tiden full kontroll på det jeg vil kalle et a-lag av norske skuespillere: Cato Storengen er perfekt som den selvutslettende Frank som har valgt å ta seg av sin pleietrengende mor. Med et fint nyansert register viser Storengen hvordan verden er urettferdig og at det er alle andres skyld. Nader Khademi er tilsvarende god som lillebror Espen (og som faren Edgar i tilbakeblikkene). Med et hysterisk morsomt fysisk spill, som er en turner verdig, kombinerer han de utagerende scenene med sarte øyeblikk uten å overspille. Gard Eidsvold er også virkelig formidabel som Nicolas og fyller scenerommet til randen. Eidsvold må være vår generasjons største karakterskuespiller, og kraftutfoldelsen som «bad Santa» – St. Nicolas – gjør han med bravur. Men det er Lena Kristin Ellingsen som skinner aller sterkest i oppsetningen. Hun har hele registeret å spille på – fra ung kommende popstjerne, via sliten småbarnsmor til masende halvt senil eldre dame. Ellingsen er alt dette og mer til – hun viser seg sårbar, tøff, sexy og egoistisk – i det hele tatt som et helt menneske – og i tillegg til dette synger hun en rekke sanger i et stort spenn – alt fra «Always on My Mind», via «You’ll never Walk Alone» til «Heimlandssong» – med en fantastisk stemme og innlevelse. Hvis jeg må ta på meg de mest kritiske anmelderbriller, er det et par scener som skiller seg ut, og som ikke passer inn. Scenen hvor de drikker vin fra 1880-tallet, og vi plutselig og umotivert havner i «ville vesten» med Calamity Jane (Ellingsen) i en western saloon – virker uforløst og malplassert. Noe av det samme problemet oppstår i en scene fra Nazi-Tyskland i 1944. Selv om utfallet av denne er nødvendig for dramaturgien burde det vært mulig å skrive et par scener som er mer relevante både for familien og stedet – for jeg vil tro at det finnes nok av katastrofer på Hedmarken som kunne gi samme utfall. Det er ikke oppført hverken scenograf eller kostymedesigner i programmet – men begge deler er vitterlig tydelig til stede. Antageligvis er det Sundvor og ensemblet som står bak (og det burde da stått oppført). Forestillingen kunne kanskje vært løftet enda et par hakk med et mer helhetlig kunstnerisk grep på scenografi og kostyme. Dette kan endres til neste oppsetning, men er småplukk i en nesten prikkfri oppsetning – for Drømmen om en hvit jul klarer faktisk å vri seg rundt fra å være en svart komedie til å bli en varm og vakker julefortelling. Hvordan vi som publikum blir grundig lurt mot slutten og utfallet endres, skal jeg ikke røpe her – den bør du få oppleve selv.