Dedikert til dramatikere

Hvis du trasker gatelangs i New York og på et tidspunkt befinner deg på West 44th Street mellom niende og tiende aveny, støter du snart på legendariske Actors Studio. Tenk Robert de Niro, tenk Marilyn Monroe, men fortsett å gå, du rekker ikke å tenke ferdig før du kommer til den gamle teglsteinskirken rett ved siden av. Stopp nå, og løft blikket:

«DEDICATED TO THE PLAYWRIGHT» står det. I store gullbokstaver over porten. Du har ankommet nok et legendarisk hus for amerikansk teaterbransje. Du står utenfor inngangen til New Dramatists.

New Dramatists ble stiftet i 1946 med et klart formål: «To provide playwrights with time, space and resources in the company of gifted peers to create work, realize their artistic potential, and make lasting contributions to the theatre.»

Tid, rom, ressurser, fellesskap med begavede kolleger, realisere sitt kunstneriske potensiale og gi varige bidrag til teateret. Snakk om å løfte blikket, ja for dette er ikke "flavour of the month" og se, så oppdaterte vi er. En kontrakt med The New Dramatist er på syv år! Ja, du leste riktig og det er ikke trykkfeil. I tillegg kan du når som helst komme tilbake senere i karrieren for inspirasjon og felleskap.

Og det fungerer. Nåværende og tidligere tilknyttede dramatikere har vunnet 16 Pulitzerpriser. Dessuten 24 Tony Awards og 73 Obies. I 2001 fikk New Dramatists selveste Tony Honor for, som komitéen skriver så vakkert: «Blessing the theatre with new and exceptional works that have assured both a rich theatrical heritage and future for the American Theatre.»

Hvert år knytter huset til seg syv nye dramatikere for syv år, slik at det til enhver tid er ca. 50 residerende dramatikere. Et ufravikelig prinsipp er at det er den enkelte dramatiker som er kunstnerisk ansvarlig for sitt eget opphold. Det er også dramatikerne som programmerer alle aktiviteter i huset. Det genererer ca. 120 workshops, lesninger, forelesninger osv. i løpet av et år. Dramatikeren kan når som helst i sin skriveprosess be om en lesning der de selv definerer hvem de vil skal se stykket på dette tidspunktet; to gamle tanter, hele husets mailingliste eller alle byens teatersjefer. For de kommer når det ringer fra New Dramatists! Hvis du har kommet over at det faktisk finnes et gammelt kirkehus som er dedikert til dramatikeren, kan du åpne døren og gå rett inn. Den står åpen.

Innenfor, i hallen, henger teaterplakater fra stykker skrevet av husdramatikere. Rommet innenfor er et stort bibliotek med langbord, sofagruppe og te-kjøkken. I de fulle bokhyllene langs veggene står permer med manuskripter skrevet «in residence». Noen av dem, store nasjonale og internasjonale suksesser, andre upublisert ferskvare. Rundt bordene sitter dramatikere og skuespillere og fra rommet innenfor høres kanskje pianomusikk, som det gjorde den dagen jeg var der. En gruppe dramatikere ville lære mer om å skrive musikkdramatikk og arrangerte en workshop der de inviterte komponister til å jobbe med dem.

Selv om jeg kom rett inn fra gaten uten avtale, ble jeg tatt varmt imot. Kaffe og grand tour på huset av den kunstneriske lederen. Opp trappene, til ett av to store rom for lesninger og workshops, et kjøkken, skrivestuer, og til og med et par soverom for utenbys forfattere, eller i noen tilfeller dramatikere som ikke har råd til å betale husleie i dyre NYC for en periode. Til tross for at det var en 30-40 mennesker på huset denne formiddagen, var det en påtagelig harmonisk atmosfære. Alle jobbet med sitt, noen leste, noen skrev, andre hadde møter , og en gjeng hadde altså musikal-workshop.

Det følger ikke noe stipend i den forstand at dramatikeren får lønn som residerende hos New Dramatists. Det de får er tilknytningen, lesningene, og to workshops i året. Da får alle betalt. Dramatikeren også. Men det viktigste er at de får et kunstnerisk hjem. En arena der de kan komme og gå som de vil; skriveplass, tilgang til begavede kolleger og et uvurderlig nettverk av teatersjefer, skuespillere og regissører. De får mulighet til å teste ut tekstene sine og til å få dem presentert til de riktige menneskene som kan få dem opp på scenen når de er klare.

Og i dette hjemmet bruker de hverandre som konsulenter, de bruker de kunstnerisk ansatte, eller om så sekretæren, hvis de klikker kunstnerisk med henne. De er i et dynamisk miljø, der prosessen, skapelsen av verkene og utviklingen av kunstnerskapet er det viktige. Et akademi for utforskning og utvikling av egne stemmer. Jeg har ingenting å sammenligne det med her hjemme. Det er en blanding av Dramatikkens hus og skriveloftet på Litteraturhuset, men med en helt annen kunstnerstyring og et apparat som legger til rette for at aktivitetene som initieres kan gjennomføres. Og ikke minst – en enorm kredibilitet i miljøet.

Hvordan har de fått så høy status? Ifølge ledelsen på huset, er det viktigste dramatikerne selv. Deres talent. Videre at de aldri produserer noe. Deres erfaring er at teatersjefer og regissører ikke vil ha noe som er ferdigtygget. Det ødelegger magien ved å jobbe med ny dramatikk. De vil ha lesninger der de selv kan drømme og tolke teksten. Men det må være kvalitativt gode lesninger med profesjonelle skuespillere som gir akkurat så mye eller lite som skal til for å få teksten over på en god måte.

Husets viktigste organ er rådet bestående av de til enhver tid tilknyttede dramatikere. Det er selvfølgelig et styre, men deres avgjørelser går sjelden om noen gang på tvers av dramatikernes ønsker for prioriteringer. Tvert i mot er deres viktigste funksjon, bortsett fra å sikre finansiering og ha overblikk over driften, å sørge for de beste forhold for de residerende.

I motsetning til vårt statlig finansierte Dramatikkens hus, er New Dramatists avhengig av private midler. Ledelsen på huset har fått finansiører til å bevilge store summer til den tiden og det rommet som skal til for å utvikle særegne stemmer. Her er ingen sexy premierefester eller møter med stjerner å friste med til kapitalister som donerer penger. Det handler om tillit og forventning, og i neste omgang tilfredsstillelsen av at dramatikere som har vært igjennom syv-årsprogrammet blir viktige stemmer i amerikansk litteratur og teater. De gir altså penger til den usynlige prosessen det er å dyrke talent. Imponerende og ganske eksotisk.

Teksten er publisert i høstprogrammet til Dramatikkens hus 2013.