Brecht etter boka

Mor Courage og barna hennes følger tittelkarakteren, som lever av å selge varer til soldater og andre folk langs Europas krigsherjede landeveier. Med seg har hun den stumme datteren Kattrin og sønnene Eilif og Sveitserosten. Bertolt Brechts episke drama ble skrevet i 1939 ved opptakten til andre verdenskrig, men handlingen er lagt til trettiårskrigen på 1600-tallet.

Skuespillet er et av Brechts mest spilte dramaer og egner seg godt til å spilles på kjellerscenen til Grusomhetens teater. Et gulhvitt lerret, som gir assosiasjoner til en teltduk, dekker hele bakveggen. I den er det to åpninger som stort sett er lukket, og som skuespillerne kan bevege seg gjennom. Bak på høyre side av scenen, sitter to musikere som akkompagnerer forestillingens mange sangnumre med fiolin, fløyte, trommer og trekkspill.

På scenen står den gammeldagse kjerren til Anna Fierling, kjent som Mor Courage, med store trehjul. På kjerren er det også heist et rødt flagg med et svart symbol på – som senere byttes ut med et annet når styrkeforholdene i krigen snur. Mor Courages forretningsmodell er å snu kappen etter vinden. Hun kan kalles en krigsprofitør, fordi krigen øker verdien på varene hun selger. Samtidig gjør hun det nettopp for å sørge for livsoppholdet til seg selv og de tre barna sine.

På en snor på utsiden av kjerren blir det hektet opp forsyninger underveis, det er mer eller mindre etter hvert som forretningene går bra eller dårlig. Både Mor Courage og barna er kledd i slitte og skitne klær. Mor og datter bærer også rumpetasker og vesker, noe som underbygger kremmertilværelsen deres. Soldatene har på sin side uniformer med et merke festet til overarmen, som indikerer om de er på katolikkene eller protestantenes side. Antrekkene gir assosiasjoner til naziuniformer. Alle skuespillernes ansikter er sminket i gråtoner, slik at de nesten ser halvdøde ut.

Uttrykksfulle Kattrin Johanna Øyno, som spiller Kattrin, fungerer også som forteller. Hun deklamerer Brechts introduksjoner til scenene samtidig som teksten projiseres på lerretet. Scenografiene og kostymene peker ikke entydig mot én spesifikk tid, men i litt ulike retninger. Dermed understrekes det tidløse ved Brechts drama.

Allerede i første scene blir dilemmaet til Mor Courage eksplisitt formulert: Hun er økonomisk avhengig av krigen, men ønsker ikke at hennes egne barn skal bli soldater. Da sønnene i første scene blir forsøkt vervet, utfører moren et triks for å skremme barna tilbake på den smale sti ved å sørge for at alle trekker lodd dekket med sorte kors, som symboliserer døden. Men loddtrekningen fungerer også som et frempek: Barnas skjebner er allerede forseglet.

Hanne Dieserud og Johanna Øyno er de eneste som ikke spiller flere roller, og begge utpeker seg blant skuespillerne. Mor Courage og barna hennes er fylt med spisse kommentarer og mørk humor, og Dieserud formidler mye av dette i sin tolkning av den skarpe og karismatiske tittelkarakteren. Kattrin har også blitt en særlig fremtredende karakter i denne oppsetningen. Johanna Øyno har en god tilstedeværelse på scenen, og blikket mitt dras ofte mot henne. Stumheten blir ikke overkompensert med overdrevne fakter, i stedet formidler hun Kattrins følelser og uttrykk med en fullstendig innlevelse. Som for eksempel da den lojale Sveitserosten drar for å gjemme kompaniets pengeskrin: Reaksjonen til Kattrin er å bryte ut i ekspressive sorgtunge bevegelser, som kan minne om koreografi fra en av Grusomhetens teaters Lament-forestillinger.

Kort tid etter, mens Kattrin og feltpresten (Miguel Steinsland) vasker opp, synger han «Timesangen» om korsfestelse av Jesus, med ryggen delvis vendt mot publikum. Vi ser derimot Kattrins uttrykksfulle ansikt tydelig, vendt direkte mot oss. Vi får se forferdelsen som spres over det når hun innser at Sveitserosten kommer til å bli henrettet. Det er et elegant og virkningsfullt grep.

Tar seg god tid Mor Courage og barna hennes inneholder flere sangnumre. Fremførelsen av disse er generelt noe ujevne. Men det er kanskje litt av poenget: Dette er ikke teater hvor vi skal lene oss tilbake i setet og la oss forføre av vakre og glatte stemmer. Yvettes sang om fraternisering er et av høydepunktene: Live Noven formidler denne med et godt samspill mellom sang, mimikk og rolletolkning. Et annet høydepunkt er Eilifs (Filip Stav) fremføring av «Sangen om kvinnen og soldaten». Sangen er kombinert med en marionetteaktig dans som glir over i en bevegelse som minner om militær oppstilling, og nummeret er et eksempel på godt fysisk spill i forestillingen.

En ting jeg ofte setter pris på ved Grusomhetens teaters produksjoner er at de tar seg den tiden som trengs. Også denne gangen har de tatt seg god tid: I pausen kommenterer en av publikummerne spøkefullt at ikke en eneste replikk er strøket – og det tror jeg stemmer. Regissør Lars Øyno har forpliktet seg til teksten, og her får publikum oppleve Brecht etter boka. Forestillingen er lang – men det er krigen også.