Bilde fra Flaatenbjørk kompanis bokforestilling Robin Hund. Foto: Tanja Steen

Ytringskultur i det frie scenekunstfeltet 

I dette debattinnlegget stiller Jarl Flaaten Bjørk spørsmål rundt om det trengs noen retningslinjer for en mer profesjonell ytringskultur i det frie scenekunstfeltet.

Det er knappe ressurser i det frie scenekunstfeltet, og vi kunstnere slåss for den kunsten vi selv tror på. Tidvis konkurrerer vi om de samme ressursene, og vi lever i en tilværelse der vår fremtid som kunstnere ofte kan avhenge av beslutninger som gjøres i utvalg og rom vi ikke selv er til stede i. Vi omtaler ofte hverandres kunst og kunstnerskap i formelle og uformelle fora. Skillelinjene mellom fest, vennskap, fagfeller og profesjonalitet kan tidvis være vage. Vennene våre er ofte også våre kolleger, og balansen mellom vennskap og profesjonalitet kan noen ganger oppleves krevende. Og kanskje er det heller ikke alltid like enkelt å være bevisst grenseoppgangen mellom de faglige og de private foraene?

Denne teksten er en oppfordring om å profesjonalisere ytringskulturen innad i det frie scenekunstfeltet.Scenekunst.no må sies å være et profesjonelt forum. Kulturrådets konferanser like så. For utvalgsarbeid i ulike komitéer gjelder det samme. Når profesjonelle scenekunstnere, teatersjefer eller journalister på Scenekunst.no skriver anmeldelser, kritikker eller uttaler seg i intervjuer opptrer de i et faglig forum. Når fagutvalgsmedlemmer diskuterer prosjektsøknader omtales kolleger i et annet type faglig forum, og når Kulturrådet avholder webinar er dette også et type faglig forum.

Jeg har ikke problemer med å forstå folks behov for safe spaces eller lukkede rom der man kan være sårbar og snakke åpent uten at det som sies kan bli brukt mot en etterpå. Vi trenger disse private rommene både som kunstnere og som mennesker. Jeg har selv vært i en del slike lukkede rom og facebookgrupper, og jeg tenker det kan være et godt sted for utluftning. Jeg tenker imidlertid også at faren ved disse lukkede rommene kan være at de kan bli et sted der man konsoliderer en oss-mot-dem-holdning.

I forbindelse med Morten Traaviks prosjekt ble det i fjor vinter, før koronaen inntraff, igangsatt slike rom der enkelte ville stoppe Morten Traaviks prosjekt. I ettertid tenker jeg at dette ikke var noen optimal strategi. Jeg deltok som fagperson (tror jeg) i et slikt forum, men debatten om Traaviks prosjekt i dette fora dreide seg like mye om Traavik som person som det handlet om prosjektet Sløserikommisjonen.

Jeg har selv sittet i utvalg der utvalgsmedlemmer tøyser om kunstnerkollegers kunstpraksis under søknadsbehandling. Her tangeres også grensen mellom det faglige og det private. Og det kan virke som om Kulturrådet, under siste halvdel sitt webinar mistet kontroll på debatten. Her uttaler jeg meg på bakgrunn av hva som har blitt sagt om seminaret i offentligheten (og i private sammenhenger) i etterkant. Jeg deltok ikke på webinaret, og ettersom webinaret ikke er dokumentert, forholder jeg meg kun til andre kilder.

Det er ikke greit å trakassere kunstnere. Det er ikke greit å true kunstnere. Og det er flott at Kulturrådet ville ta fatt i problemstillingen rundt hets av kunstnere! Men det er heller ikke greit når debatter som egentlig skal være kunstfaglige blir gjort om til en debatt om person. Kulturrådet skal forsvare kunstneriske prinsipper, ikke kunstneriske personer. Det virker på meg litt som arrangementet i sin siste halvdel tangerte skillelinjene mellom et profesjonelt og et privat forum. 

Jeg har forståelse for at debatten blir betent og at den blir personlig. Jeg ønsker debatt. Men den må være prinsipiell. Jeg tenker vi må bestrebe å finne frem til et faglig begrepsapparat når vi debatterer kollegers kunst og ikke la oss friste til å komme med personangrep. Kanskje hadde vi trengt noen retningslinjer for en mer profesjonell ytringskultur i det frie scenekunstfeltet?

KOMMENTAR
  • Morten Joachim :

    Flott innlegg Jarl,

    Det du er inne på kan i øyeblikket oppleves som utopisk. På den annen side håper jeg det blir en like selvfølgelig og logisk språkendring som vi tildels har opplevd i kjølvannet av metoo. Det påvirker språket daglig og det gjør samtaleklimaet bedre. Jeg opplever i stor grad et konkurransepreget debattklima i scenekunstmiljøet, hvor status og oppmerksomhet går hånd i hånd med argumentene. Hva tenker du kan være et naturlig ledd for å utvikle en slags “studioetikk” på dette feltet?

  • Irene Nordhaug Hansen :

    For meg ser det ut som om det frie scenekunstfeltet mangler en nasjonal interesseorganisasjon. En mulighet er at Norsk skuespillerforbund og Norske scenekunstnere tar opp i seg denne oppgaven, en annen mulig framgangsmåte er at Radart, Scenekunst sør, Proscen og Propellen tar initiativ til opprettelse. For meg er det helt opplagt at Kulturrådet hverken har mandat eller ansvar for denne type debatt. Derimot skal kulturrådet gi penger til arrangører av denne type debatt.

  • Per Ananiassen :

    Takk, Jarl Flaaten Bjørk! Dette innlegget er så avgjort på sin plass. Jeg håper flere deler den oppfatningen. Kanskje kan vi få debatter i framtida der deltakerne har telt både til ti og elleve og pustet med magen før innlegg blir postet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER