Virkelighetsnær Fosse

Noen ganger blir man ufrivillig og uventet vitne til ladede og private øyeblikk i andre menneskers liv. Kanskje skjer det når man kikker hurtig inn vinduene i en tilfeldig leilighet man passerer, når man overhører bruddstykker av en privat samtale mellom to mennesker på kafé eller på bussen, eller idet man raskt møter blikket til noen som trodde de var alene og at ingen iakttok dem. I korte glimt får vi kjennskap til noe som egentlig er utenfor rekkevidden vår og med ett blir det usynlige og skjulte tilgjengelig for oss. Det som ikke angår oss siver plutselig ut av privatlivets tilsynelatende lukkede sfære og inn i vårt eget liv.

Nettopp opplevelsen av å være vitne til noe ufiltrert som tilhører privatlivets sfære og lukkede rom, er sentral i Den Nationale Scenes oppsetning av Jon Fosses Vinter. Fosses skuespill, som hadde urpremiere ved Rogaland Teater i 2000, er for anledningen tatt ut av det tradisjonelle teaterrommet og er isteden forvandlet til vandreteater. Forestillingen begynner ved en benk i et lite parkområde like ved hotellet Scandic Neptun i Bergen, før vi beveger oss inn på et hotellrom i samme bygning og senere til hotellets bar og deretter tilbake igjen til hotellrommet. Vi står på en gressplen i regnet når Stine Robin Berg Hansens spinkle og tynnkledde skikkelse vaklende og fremoverlent kommer til syne et stykke unna oss. I noen sekunder er jeg usikker på om hun er skuespilleren i forestillingen eller en tilfeldig fyllik fra Bergens gater. En småbarnsfamilie like i nærheten stopper opp og stirrer forvirret på henne.

Fortrolige øyeblikk
Når handlingen i Vinter på denne måten smelter sammen med en del av virkeligheten, er resultatet at settingen kler stoffet usedvanlig godt. Når vi etterpå sitter ansikt til ansikt i et lite hotellrom, er den ellers trygge avstanden mellom publikum og skuespillere nesten helt forsvunnet. Den innestengte stemningen forsterkes av at vi er rundt 30 publikummere som er stuet trangt sammen. Dagslyset kommer inn gjennom vinduene og gjør skuespillerne til helt vanlige mennesker. Slik gir den intime settingen Vinter et drag av noe autentisk og uslepent. Som tilskuer kjenner jeg hele tiden på et vedvarende ubehag og en ambivalens når jeg betrakter Stine Robin Berg Hansen og Kristoffer Sagmo Aalberg i rollene som Han og Henne. Iscenesettelsen får et voyeuristisk preg og gir meg følelsen av å være en kikker. Det er som om jeg stadig kommer for nært et fortrolig øyeblikk forbeholdt to personer, noe privat det ikke er meningen at noen skal se.

I karakteristisk Fosse-stil inviteres vi inn i en verden der det hverdagslige skildres like selvfølgelig som den unntakstilstanden hovedpersonene snart erfarer. Det dreier seg om et tilfeldig og plutselig møte mellom en mann og en kvinne. Han er en familiefar på besøk i byen og på vei til et jobbmøte når han stoppes av en beruset og prostituert kvinne ved en parkbenk. Han prøver å gå, men klarer ikke forlate kvinnen i den tilstanden hun er i og inviterer henne isteden opp på hotellrommet der han lar henne sove ut og gir henne nye klær og mat. Dette blir starten på et stille og samtidig voldsomt eksistensielt jordskjelv for mannen: han går aldri på jobbmøtet og han reiser ikke hjem igjen til familien sin. Isteden blir han sittende å vente på kvinnen. Handlingen som utgjør de fire aktene i Vinter er på overflaten enkel og tilstandsorientert, men karakterenes uavklarte motivasjon skaper en skjelvende spenning som driver scenene fremover. Når mannen tar med kvinnen til hotellet, kikker han seg stadig over skulderen som om han er redd for å bli sett. Slik uttrykkes ambivalensen i situasjonen på glitrende vis gjennom Sagmo Aalbergs kroppsspråk.

Overraskende virkelighetsnært med trygg teaterdistanse
Skuespillernes tolkning av stoffet gjør at dialogen glir rett inn i den virkelighetsnære og hverdagslige settingen. På forhånd var jeg redd for at Fosses særegne bruk av språkets rytme, pauser og stilhet ville virke maniert, men det viser seg å være ubegrunnet. Mye av årsaken til at skuespillerne klarer å skape en virkelighetsnær stemning tror jeg skyldes at de evner å lage rom for små ujevnheter og feil i dialogen og spillet. Det gir materialet et uslepent preg som sammen med omgivelsene utgjør en fin helhet.

Et eksempel på slike ujevnheter er når Berg Hansen og Sagmo Aalberg flere ganger bare er en hårsbredd fra å avbryte hverandre og andre ganger gjør akkurat det. Effekten er at oppmerksomheten vår rettes mot det litt stakkato som ofte preger dialogen når to ukjente personer ikke helt finner rytmen og forsøker å lytte seg inn i hverandres verdener. Dette speiles i det fysiske, der særlig pausene og stillheten i dialogen på hotellrommet ledsages av skuespillernes famlende, men ladede bevegelser, som når mannen hjelpeløst blir stående med handleposene i hendene litt for lenge, eller kvinnen forgjeves forsøker å trekke den altfor korte genseren over magen. Stillheten mellom ordene og de fysiske gestene resonnerer i hele rommet, men er sparsommelig brukt og utnyttet spesielt godt i scenene på hotellrommet. Sjelden har det kjentes mer rett å bruke klisjeen om at stillheten er til å ta og føle på, for det er den virkelig når man er 30 publikummere på et lite hotellrom i tung og innestengt luft og sitter klistret foran Berg Hansen og Sagmo Aalberg og nesten synes man kan kjenne hver bevegelse og hvert pust. De makter å formidle usikkerheten og det uavklarte i møtet mellom mannen og kvinnen som gir inntrykk av at de drives mot hverandre like mye i blinde som med viten og vilje.

Følelsen av at jeg er på teater, forsvinner derimot aldri fullstendig. For det første er det definitivt rom for flere feil og ujevnheter i scenene. Kanskje vil det derfor være mest riktig å betegne Vinter som et stykke som beveger seg i et sjikt mellom det teatrale og det virkelighetsnære. For det andre legger Vinter egentlig aldri fullstendig skjul på at den er iscenesatt: rammene rundt teateropplevelsen er med på å opprettholde en trygg teaterdistanse som aldri forsvinner og som motarbeider den voyeuristiske stemningen skuespillerne skaper. De fire aktene i Vinter skjemmes av transportetappene mellom dem og de detaljerte instruksjonene fra guiden om alt som skal skje, hvor vi skal gå, hvor vi skal henge fra oss jakkene og de evinnelige gjentakelsene av denne informasjonen. En litt uheldig inndeling i scene og sal opprettholdes når stolrader er plassert langs veggen på det lille hotellrommet. Lønnsomt skal det være og naturlig nok legges det inn en tjue minutter lang pause i hotellbaren til Scandic Neptun før vi får se siste akt, men det virker unødvendig når forestillingen i seg selv knapt varer en snau time. Påminnelsen fra guiden mellom aktene om at vi er på teater forstyrrer den effektive utforskningen av grenser mellom fiksjon og virkelighet som muliggjøres ved å spille Vinter som vandreteater.

Et mylder av muligheter
Ofte får jeg følelsen av at mulighetene i Fosses dramaer er uttømt, særlig etter å ha sett skuespillene hans på de store institusjonsteatrene. Det er som om man borer i den samme materien uten å komme verken dypere eller videre. Den stadige sirklingen omkring individets snevre verden kan bli søvndyssende i lengden. I Vinter er jeg derimot fristet til å si at det finnes et frigjørende potensial som kommer til uttrykk i karakterene: vi ser dem i det øyeblikket de står på terskelen til å bevege seg bortenfor den lukkede verdenen de befinner seg i og åpne seg mot noe de ikke vet hva er. Det er selvsagt ikke hovedgrunnen til at denne oppsetningen av Vinter er oppløftende. Styrken er at ved å flytte materialet ut av det tradisjonelle scenerommet blir det synlig for meg på en helt annen måte enn før. Forvandlingen gjør meg overbevist om at det i Fosses dramaer myldrer av liv i lag på lag av enda uutforsket terreng hvis flere bare tør å bevege seg dit.