Vidsynt Vårscenefest

RadArt er et nettverk av scenekunstnere fra det frie feltet basert i eller assosiert til Tromsøregionen. Navnet har de fra kulturhuset Rådstua der RadArt holder til. I det gamle Tromsø rådhus med fyllearrest har det har vært kulturell virksomhet siden Hålogaland Teater (HT) ble etablert for over 40 år siden.

Likhetene mellom HTs allmannateater og nettverksorganisasjonen RadArt er flere enn samme adresse. Nytenkning og samfunnsengasjement forener dem også. RadArt ble etablert i 2004, men fikk først fart fem år senere da de bestemte seg for å synliggjøre hvilken ressurs fri scenekunst og -kunstnere er for Tromsø-samfunnet. Noe av det de har fått til er scenekunstfestivalen Vårscenefest.

Det slående med programmet er hvor vidt og bredt det er uten at temaet mistes av synet: Publikums rolle. Fokus på kunsten og kunstens møte med publikum er nedfelt i nettverkets spissformulerte erfaringer publisert i RadArts grønne brosjyre. Vårscenefest viser at skriftlige mål blir fulgt opp og satt ut i livet i det frie scenekunstfeltet i Tromsø.

Demokratisk programråd
Jeg ankommer Tromsø på festivalens tredje dag og går glipp av åpningen med seminar om publikums rolle samt Vårscenefestjoik. Workshop-arrangør, Joshua Sofaer, er i gang med kurset ”Publikum i samtidens scenekunst”. Han gir tydelige tips til kursdeltakerne, stort sett RadArts egne medlemmer, som fordyper seg fullt og helt i festivalen. De skal  ikke opptre, men være verter på Vårscenefesten.

Det er nemlig ikke slik at RadArt mønstrer sine egne kunstnere på festivalen. Et programråd bestående av fem av RadArts medlemmer har valgt ut forestillinger fra andre scenekunstmiljøer enn sitt eget. Spennet er stort. Alt fra etablerte amatørteatergrupper til profilerte prisvinnende scenekunstkompanier er inkludert. Det som forener forestillingene er at de arbeider med og utfordrer publikums rolle.

Praktisk humanisme
Den 30. april var det to forestillinger som på svært forskjellig vis satte festivalens tema på kartet. ”Eventyret om Abraham” er en forestilling løselig assosiert til Abraham Maslovs behovspyramide i form av et triangel tegnet på scenegulvet. Oppsetningen var av Alfheimteateret, en integrert amatørteatergruppe med både psykisk utviklingshemmete og funksjonsfriske medlemmer. Teatret har holdt på i 21 år og arbeidsmetoden er humanisme i praksis: Folk møter folk og lager teater på Alfheim aktivitetshus, uavhengig av funksjonsnivå.

Forestillingen er formet rundt lesten ”Vil du være med så heng på”. En og en gjør karakterene entré med sin solo før gruppen forenes i felles leting etter Tassen. De er til slutt 13 utøvere på scenen hvorav en besjelet teddybjørn. Sammen skaper de et underlig univers som virker gripende i all sin ubegripelighet. Den inkluderende og underholdende forestillingen feirer det feilbarlige i alle mennesker.

Utfordrer konvensjoner
På den aktuelle dagen var Alfheim aktivitetshus’ øvrige medlemmer for å se på ”Eventyret om Abraham”. Selve forestillingen utgjorde en halv times tid av hele happeningen på Rådstua Teaterhus. Publikums inngang, applausen og deretter skuespillernes kø for å få klem av tilskuerne, varte like lenge og var like viktig.

Integrert teater gjør publikum svært bevisst, nærmest beklemt oppmerksom på sin holdning til funksjonshemming. Alfheimteateret utfordrer teaterkonvensjoner på en måte som absolutt hører hjemme på en Vårscenefest der publikums rolle er tema.

Fjellstøtt
Pilvi Porkola er RadArts første residenskunstner og har forberedt en forestilling formet som et foredrag til Vårscenefesten. Denne finske scenekunstforskeren og performancekunstneren har forsøkt å komme i tale med fjellene rundt byen for å diskutere prinsipper for performance i ”How to be a performance artist”. Kunsten å situere seg, plassere seg støtt i tid og rom, er noe fjell forteller om, uten å være taletrengte. Porkola har tydeligvis tatt til seg stødigheten i fjellenes storslagne stillhet.

Det visuelle elementet i performancen er gule ballonger som Porkola møysommelig blåser opp. Gummien er gjenstridig og lar seg ikke utvide uten videre. Hun pruster seg rød og slår en ny gul plastboble ut i luften hver gang hun introduserer et nytt punkt på listen over viktige ting å tenke over når man skal lage performancekunst. Porkolas ene poeng blant flere er at forskerformularet hun presenterer er like oppblåst som ballongene.

Sårbare publikumsmøter
Når hun kommer til forholdet til publikum, setter hun seg på en stol framfor en tilskuer. Porkola spør uten innledning hva hun synes om forholdet deres. Porkola får et overraskende ærlig og detaljert svar og dertil spørsmål tilbake. I samme stund åpnes rommet og det oppstår en sitrende samtale mellom de to. Om Porkola har virket kjølig ironisk, blir hun modig og varm når hun uredd trer inn i situasjonen med den artikulerte tilskueren.

Porkolas performance har en melankolsk undertone, en stemning av store drama som skjuler seg i underteksten. Med det siste og viktigste performanceprinsippet av dem alle, ”Ask how to be a human being”, sender hun alle ballongene ut i publikum, som slår dem fram og tilbake mellom seg.

Vellykka Vårfest
På oppfordringen om det menneskelige ved sceniske hendelser, møtes to diametralt forskjellige forestillinger denne kvelden på Vårscenefesten. Det viser at programmeringen til RadArt er gjennomtenkt og velfungerende.

”Ha det artig på fest i lag med dem som lager kunst du ikke liker”, lyder den siste  spissformuleringen til nettverksorganisasjonen som også ble opplest under festivalåpningen. Med Vårscenefest setter RadArt flere av sine mål ut i handling. De inviterer sjenerøst til fest på kryss og tvers av nasjonal tilhørighet, alder, kjønn, funksjon og faglig nivå, for å nevne noen. Artig var det og festen er ikke over før 6. mai!