Bilde: Ingvild Holthe Bygdnes, Espen Kloumann Høiner og Hanne Skille Reitan Fjerdeårsstudenter Teaterhøgskolen 2011

– Vi kommer tilbake!

De har fått lov å si og gjøre hva de vil og er blitt en snakkis i
teaternorge. Nå kastes fjerdeårsstudentene på Teaterhøgskolen ut i
en helt annen virkelighet. Men de lover å la høre fra seg
igjen.

Tekst og foto: Chris Erichsen

Da jeg høsten 2009, kort tid etter min tiltredelse som redaktør i
scenekunst, spurte en kritiker om hun kunne tenke seg å anmelde en
forestilling med Teaterhøgskolens fjerdeårsstudenter ristet hun
bare på hodet. – Det er det veldig uvanlig å gjøre, sa hun.

Det skulle man tro, ettersom vi da snakket om norgeshistoriens
aller første kull av fjerdeårsstudenter. Siden da er det knapt noen
i scenekunstoffentligheten som ikke kjenner til
fjerdeårsstudentene. Ved hjelp av en rekke kraftige kulturpolitiske
utspill med dertilhørende forestillinger har de satt seg selv
ettertrykkelig på kartet.

Faste stillinger

I fjor høst, i en kronikk i Aftenposten, appellerte de til kulturminister
Anikken Huitfeldt om å fjerne faste stillinger ved norske teatre.
Deretter smalt de til med en kraftfull versjon av
Misantropen. I vår klarte de først å samle store deler av
teaternorge til stormøte om norsk teaters framtid. For deretter å samle
fulle hus i over ei uke til sin avgangsforestilling Gjøkeredet. Og i Teaterhøgskolens ledelse kan vi
gå ut fra at man gnir seg i hendene.

-Vi har gått på Teaterhøgskolen i en tid hvor den har jobbet med å
redefinere sin rolle. Fjerdeåret er en fantastisk nyskapning hvor
vi har fått lov å lage rammene og innholdet selv. Vi har fått
tillit og det er helt tydelig for oss at ledelsen ønsket det
engasjementet som vi har vist, sier Espen Kloumann Høiner.

Jeg treffer ham sammen med Ingvild Holthe Bygdnes og Hanne Skille
Reitan en vakker vårdag, kort tid etter siste forestilling. De er
preget av den mattheten som alltid inntrer når en intens skapende
periode er blitt forløst og avsluttet. Det har gått over all
forventning. ”Kamuflert bak en animert humørbombe er
Gjøkeredet i virkeligheten et frontalangrep på
skuespillerstudentenes framtidige arbeidsgivere. Klassen vil vekke
institusjonsteatrene fra galehusets zombietilstand før de selv
legges inn,”skrev en begeistret Anna Valberg her på Scenekunst.

Band

Men til tross for mattheten skal det ikke mye til for å få dem
til å snakke. «Why can’t theatre be more like a band?» spurte Robin
Arthur fra Forced Entertainment i sitt innlegg under det ovennevnte
stormøtet. Og det er nettopp det samspilte, samsnakkete, samlevde
bandets kollektive energi jeg tenker på når jeg møter dem.
Alternativt: Ole, Dole og Doffen. Replikkene avløser hverandre i
stafett-tempo og hvem som sa hva ga jeg raskt opp å holde orden på.
Det har de ikke klart selv heller. Det er nemlig de selv som i
ettertid har valgt hvilke replikker den enkelte skal krediteres for
i dette intervjuet og der har de vært generøse overfor hverandre.
En generøsitet som også preger dem når de står på scenen.

Espen: – Alle våre forestillinger har vært tuftet på det samme,
nemlig et felles engasjement som er vokst ut av at vi har snakket
utrolig mye sammen. For oss har det vært viktig å jobbe oss fram
til en situasjon der alle er på nett og har en bevissthet om at
dette er noe vi vil og gjør sammen.

Hanne: – Tilbake til gleden ved å lage teater, det har vært vår
motivasjon. Vår drivkraft. De tre første åra ved Teaterhøgskolen
var i stor grad preget av det håndverksmessige og teoretiske. I 4.
Klasse har vi stilt oss selv det grunnleggende spørsmålet, som
knapt har vært stilt i løpet av de tre første åra: Hvorfor ønsker
vi å lage teater?

Krav

Espen: – Nå har vi testet ut dette sammen med ulike regissører.
Vi har hatt muligheter som de færreste har i dagens teater. Derfor
vil vi stilles overfor enorme krav når vi nå beveger oss ut i den
teatrale virkeligheten og vi bør være minst like modige i møtet med
den som vi har vært til nå.

– Blir det mer, eller går bandet i oppløsning?

Hanne: – Vi kan si såpass som at: Ja, det blir mer. Men først skal
vi spres for alle vinder i det norske teaterlandskapet, og om ett
år møtes vi igjen for å lage ”Ett-år-etter-produksjonen”, basert på
de erfaringene vi har gjort oss i løpet av året. Dette skal skje på
Dramatikkens Hus.

– Så bandmedlemmene skal ut og lufte seg litt. Den har vi da
hørt før?

Hanne: – Vi betrakter det nærmest som et slags feltarbeid. Hittil
har vi kommet med noen påstander og erklæringer basert på noe vi
samlet ikke har førstehånds kunnskap om, og ikke i tilstrekkelig
grad har kjent på kroppen. Vi må vite hvordan det faktisk forholder
seg derute etter å ha levd i en beskyttet tilværelse med eksklusiv
tilgang til de beste fasiliteter som andre bare kan drømme om.

Ansvar

Ingvild: – Skuespillere jeg kjenner fraråder meg å komme og se
forestillinger de er med på. ”Ikke kom, den er for dårlig”, sier de
og skylder på regissøren, teatret, teatersjefen, repertoaret osv.
Som skuespiller må man ta ansvar for de prosjektene man er med på.
Det er ikke alltid en forestilling blir som man ønsker, men da må
man ta ansvar for det også. Vi er nødt til å ta ansvar for det vi
gjør, ellers kan det være det samme med hele teaterskiten.

– Er dere ikke redde for å bli sugd opp av systemet?

Ingvild: – Jeg føler at vi er ganske jordnære og realistiske. Vi
prøver å se tingene som de er. Det tror jeg vil gi oss lengre
levetid enn om vi plutselig hadde eksplodert. Vi har en indre
drivkraft motivert av hverandre og et realistisk forhold til hva
som er mulig å oppnå innenfor systemet.

Espen: – Dette som vi har vært med på må det være mulig å overføre
til andre konstellasjoner. Det er mitt ansvar å gjenskape den
gløden andre steder. Det er ingen andre som gjør det for meg.

Bolstads kommentar

Even Bolstads kommentar her på scenekunst etter studentenes stormøte
om ”Visjoner for norsk teater” utløste en kraftig debatt der
Bolstad og scenekunst bl.a. ble kritisert for å trekke både møtet
og debatten ned i søla. Men dette er ikke arrangørene enige
i.

Hanne: – For oss har det ikke vært viktig å bli framstilt korrekt.
Det har vært interessant for oss å følge med på de forskjellige
måtene vi har blitt tolket på, og blitt tatt til inntekt for.
Mangfoldet i debatten ga et godt bilde av oss. Da vi i fjorårets
kronikk i Aftenposten gikk hardt ut var det en del av
skapelsesprosessen rundt Misantropen, en del av kunstverket hvor vi
først ble møtt med taushet, deretter indignasjon.

Ingvild: – Debatten om faste ansettelser eller ikke er irrelevant,
men vi innser at vi må ta på oss en del av ansvaret for at det
spørsmålet fikk et så sterkt fokus. Vi endte jo opp med å bli kalt
illojale. Det ble dratt i feil retning.

Overordnet samtale

Espen: – Samtidig synes vi det er påfallende at for eksempel
Agnete Haaland (nylig avgått leder for skuespillerforbundet og
påtroppende teatersjef i Bergen) ikke ser at vi prøver å peke på
noe som er mye større enn spørsmålet om faste ansettelser. I stedet
for å gripe muligheten til å ta den overordnete samtalen om en
annen struktur i norsk teater innskrenker hun hele samtalen til en
snever kamp for saka.

– Hvilken struktur snakker dere egentlig om?

– Det er ikke sånn at det ikke skjer ting. Men i dag plasker
teatrene rundt i en strukturell suppe av inntjeningskrav med
dertilhørende underholdning som i sin tur legitimeres av såkalt
høyverdig kunst på småscenene. Det virker ikke som det finnes noen
klar agenda. Vi etterlyser en mer kunstnerisk basert struktur.
Hvorfor har vi dette teaterhuset? Skal et statlig finansiert teater
konkurrere med privatteatrene?

Espen: – Man kaller ofte det som skjer på hovedscenen på de
statsfinansierte teatrene for teatrets ”sjel”. Jeg kunne ønske meg
mer eksperimenterende og utfordrende teateroppsetninger på
hovedscenen. Det er for eksempel fint at Erik Ulfsby har rustet opp
Scene 3 på Det Norske Teatret, men hvorfor må det man liksom
egentlig står inne for dyttes over på en sidescene? Den kunsten som
skapes som og tar mål av seg til å være den mest utfordrende og
utviklende på huset, må gis de beste betingelsene og de største
midlene. Det er teatrets ansvar som subsidierte institusjoner!

Nationaltheatret

Ingvild: – Der har Nationaltheatret lykkes bedre, synes jeg. De
har tatt sjanser og fått resultater av det. De har fått både et
nytt publikum og alle de tradisjonelle teatergjengerne til å komme
å se for eksempel Sebastian Hartmanns iscenesettelse av Markens
Grøde
på selveste Hovedscenen, teatrets sjel. Dette er jo et
gammelt eksempel, men Giselle Viennes’ This is how you will
disappear
er et nyere eksempel på at Nationaltheatret ønsker å
utfordre sitt publikum, og det attpåtil på Hovedscenen.

Hanne: – Hvis du ikke utfordres når du går i teatret. Hva skal vi
da med det?

Ingvild: – Vi har snakket om hvordan skape revolusjon i teatret og
samfunnet. Men vi vet ikke hvordan vi skal gjøre det. Det er et
vedvarende forskningsprosjekt.

Ikke ferdigsnakka

Hanne: – Dette er ikke ferdigsnakka. Ikke ferdig definert. Vi er
veldig glade i å snakke oss gjennom ting. Vi kommer aldri helt i
mål og skal heller ikke komme helt i mål.

Espen: – Vi befinner oss som individer og kunstnere i en flytende
mellomposisjon hvor alt kan skje. Og der akter vi å befinne oss så
lenge som mulig.

– Faren ved å institusjonalisere kunst er at det fort kan bli et
velsmurt maskineri som bare går og går, uten at de som er en del av
det stopper opp og stiller de helt nødvendige spørsmålene: Hvorfor
lager vi teater? Hva betyr teater for meg? For publikum? Og hva vil
vi med dette?

Denne siste uttalelsen ble sagt av alle, synkront. Det er helt
sant.

Nå er det bare diplomoverrekkelsen som gjenstår før de kastes ut i
en helt annen virkelighet. Mange av dem går en svært usikker
framtid i møte. Noen har fått jobb, andre må sette i gang sine egne
prosjekter, men om ett år dukker bandet opp igjen på Dramatikkens
Hus. Det har de lovet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER