Bilde: Fra Vildanden Vinge/Müller Foto. Silje Katrine Robinson

Vår kultur er bedre enn deres

Middelklassen er bedre enn arbeiderklassen. Kunst er bedre enn
kommers. Dette er retorikken kunstinstitusjonen er tuftet på. I
vårt forsøk på å unngå det dyrker vi fram en middelkultur som først
og fremst duger som sosial sementering av 2/3-samfunnet, sa Jon
Refsdal Moe på Kulturrådets årskonferanse.

– Kulturrådets årskonferanse –

Publikum sto i sentrum under Kulturrådets årskonferanse som nylig
ble avholdt i Drammen. Dette i tråd med kulturminister Anikken
Huitfeldts mantra om å få kunsten ut til alle. Ministeren åpnet
sitt foredrag med å sitere daværende AUF-leder Trygve
Brattelis advarsler mot Kampen Janitsjars jazzorkester “Yankee
band” hvis “disharmoniske larm avsporer evnen til å tenke og
reflektere, og fører ungdommen til sosial rotløshet”. I sitt
foredrag på Norsk Teater og Orkesterforenings årsmøte i sommer
nevnte forøvrig Huitfeldt ”de to
forestillingene på Black Box”
som visse oppsetninger ble
avspist med, som et skrekkens eksempel på hvordan kunst og
kulturformidling ikke skal foregå.

Jon Refsdal Moe, teatersjef på Black Box Teater i Oslo, holdt sitt
foredrag til dels i skarp polemikk mot Huitfeldt. Scenekunst kommer
tilbake med mer stoff fra konferansen og starter med å gjengi
Refsdal Moes foredrag her:

Scenekunst og publikum

Av Jon Refsdal Moe

Kulturminister Anniken Huitfeldt innledet konferansen i går ved å
sitere fra Trygve Brattelis refleksjoner over jazzorkestret Yankee
Bands opptreden på et AUF-arrangement i 1938. Så galt kunne det
gått, sa hun, med henblikk på den gamle AP-kjempens formaninger om
at kunsten ikke skulle trekke ungdommen ned i gjørma, men heller
skape orden og harmoni.

Samtidig fortalte hun om Arbeiderpartiets kamp – en kamp vi
tilstedeværende alle nyter godt av – for at ”alle skal med” – for
at kulturen skal kunne bidra til en utjamning av skilnader i
samfunnet. Ambisjonen er slik sett den samme som i 1970-årene – men
den økonomiske metaforikken er forandret: i dag er ikke kulturen et
middel til sosial og økonomisk utjamning. Vi skal ha en
kulturell utjamning. Marx er byttet ut med Bourdieu. Og vi
som er opptatt av den autonome kunsten trenger ikke engste oss
fordi kulturen er et gode i seg selv. Og det skal sikres en mest
mulig jevn fordeling av kulturell kapital på tvers av økonomiske og
etniske skillelinjer: Nettopp – kunsten bidrar til å skape orden og
harmoni.

Autoritær humanisme

Sier jeg at Huitfeldts Bourdieu-informerte utjevningspolitikk
viderefører Brattelis autoritære humanisme? Ja, egentlig. Er det et
problem? Det vet jeg ikke.

Kulturfeltet er i dag et annet enn i 1938. Jazzorkestret ville ikke
lenger ha latt seg avfeie som gjørme. – det ville ha turnert med
rikskonsertene. Eller de ville ha spilt i kjelleren på the Villa
for 1000 kroner og vært sure fordi de ikke fikk turnéstøtte.
Eventuelt kunne de ha flyttet til New York og produsert artister
som Jay-Z og Rihanna.

Og her er vi vel egentlig ved sakens kjerne. Vi har et popkulturelt
felt som er like orientert, som er like intelligent, og som har
lest akkurat like mye Bourdieu som det offentlig finansierte
kunstvesenet. Et felt som derfor vet, det vi selv også vet men
nølende innrømmer – noen ganger med en litt perfid glede – at et
offentlig finansiert kunstvesen ikke først og fremst er basert på
inkludering men på utelukkelse. Det ligger i kunstens
institusjonelle natur at den alltid vil søke vekk fra folkesmaken.
Og at alle velvillige forsøk på kulturell inkludering i kunsten
dermed er fullstendig paradoksale.

Jevn fordeling?

Hvis vi nå har oppgitt tanken på en jevn fordeling av økonomisk
kapital – det har de fleste av oss – hvordan skal vi da kunne oppnå
en jevn fordeling av kulturell kapital? Det kapitalistiske systemet
er basert på ulikhet – det ville ikke fungert uten ulikhet. Hvordan
skal vi kunne forvalte Bourdieus revolusjonære skjema i et
verdikonservativt ærend? Som handler om å skape et trygt og
harmonisk samfunn.

Slik sett står vi på en uriaspost: Vi vet at vi forvalter et system
basert på ekskludering. Samtidig vil vi bruke det som et middel til
sosial og kulturell inkludering. Og vi vil forvalte dette systemet
– kunstinstitusjonen – uten samtidig å resirkulere den autoritære
retorikken kunstinstitusjonen er tuftet på: Vår kultur er bedre enn
deres. At middelklassen er bedre enn arbeiderklassen. At kunst er
bedre enn kommers.

Middelkulturen

Og hva skjer når vi både frykter at feltet går i oppløsning –
samtidig som vi frykter den elitismen som det offentlig finansierte
kunstfeltet er tuftet på: Vi får fremveksten av det monstrum
medieforsker Espen Ytreberg satte navn på i 2004: Den mektige
middelkulturen.

Vi får et hegemoni av mer eller mindre, gjerne mer, offentlig
finansierte kulturuttrykk som verken duger som kunst eller kommers,
som sparker både oppover og nedover – som sementerer den vanskelige
kunsten som elitisme, og som sementerer kommersen som nedrig eller
harry. En middelkultur som først og fremst duger som sosial
sementering av 2/3-samfunnet: en gedigen og snusfornuftig
middelklasse uten altfor høye kunstneriske ambisjoner, uten altfor
høye eksistensielle aspirasjoner, men med det samme behov som vi
alle har: for å markere sosial posisjon via konsumsjon av
kultur.

Legendariske teaterbegivenheter

Vegard Vinge og Ida Müller kom til Oslo fra Berlin for fem år
siden. De satte opp tre oppsetninger av Ibsen som alle ble
legendariske, de fikk raskt internasjonal oppmerksomhet og en hel
haug av festivalinvitasjoner, de søkte norsk kulturråd om
basisfinansiering, de fikk det ikke og de dro tilbake til
Berlin.

Vegard Vinge og Ida Müllers Vildanden ble en av tiårets største
teaterbegivenheter i Norden. Det er ikke tull. Det har jeg nemlig
lest på en blogg. Det er mange grunner til det. Men la oss fokusere
på en av dem. Fordi den klarte å skape et rom der denne hegemoniske
middelkulturen gikk totalt i oppløsning – der den ble angrepet både
”ovenfra” og ”nedenfra” – med Bachkantater, PaulMcCarthy, Britney
Spears, Ole I Dole, Henrik Ibsen, pop art, kroppsvæsker, Colargol
og tung tung, autoritær folkeopplysning.

Elitistisk undergrunnshendelse

Dermed klarte den å bli noe så sjeldent som en tungt offentlig
finansiert og fullstendig elitistisk undergrunnshendelse. I sitt
totale øs mot middelkultur og middelmådighet appellerte den både
til våre mest elitistiske og fintfølende impulser, og til den samme
undergrunnsmentalitet som godt vet at offentlig finansiert kunst
strengt tatt er noe bøff, og som egentlig vil rive ned hele
dritten. Og den fikk oss til å sitte der i 17.5 timer og se på
opera fordi den appellerte til våre mest borgerlige og våre mest
revolusjonære sider.

Jeg har lyst til å avslutte med Trygve Bratteli igjen, og fortsette
sitatet, om Kampen Janitsjars Yankee Band, der Anniken Huitfeldt
endte det: Det kan vel si noe om Vegard Vinge og Ida Müller
også:

“Dette orkesteret har rendyrket disharmonien, rotet,
forvirringen, opløsningen, forråtnelsen. … Det er det gamle
klassesamfunnets sammenbrudd som tolkes i dette disharmoniske
lurvelevenet”
.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER