Unntakstilstanden i teateret

Siden våren 2014 har forskjellige deler av materialet blitt vist på Cornerteateret i Bergen, Stamsund internasjonale teaterfestival og Dramatikkens hus. Visningene gir publikum et innblikk i utviklingen av stykket over tid og lar samtidig gruppa utvikle materialet i møte med publikum. Prosjektet kretser rundt tre «sceniske album», som igjen består av flere spor, altså sekvenser av scenehendelser. De forskjellige visningene tar utgangspunkt i forskjellige sammensetninger av både albumene og sporene på dem. Forestillingen på Dramatikkens hus er altså del av en pågående prosess, og ikke et ferdig stykke. I tillegg til visningen ble det avholdt et «scenisk seminar» dagen etter. Her dannet demonstrasjoner av materialet utgangspunkt for diskusjon rundt musikkdramaturgiske arbeidsmetoder og mer grunnleggende teatervitenskapelige problemstillinger. 

Scenisk dub
Dub Leviathan! er inspirert av dub i den grad at regissør og dramatiker Tore Vagn Lid kaller stykket for «scenisk dub». Dub er en musikksjanger som ble til seint på sekstitallet i Jamaica, og som baserte seg på remixing av reggaesanger. Ved å fjerne hele eller deler av vokalsporet og på forskjellige måter bearbeide og trekke fram bakgrunnen ble det etablert både en ny klingende musikk, men også en ny arbeidsmetode som skulle legge grunnlaget for en lang rekke elektroniske musikksjangre. Dub Leviathan! er preget av dub på flere måter. Estetisk sett er dub et gjennomgangstema i hele stykket. Klassiske låter innen sjangeren både spilles i sine originale versjoner og lurer i bakgrunnen. I overført betydning kan vi si at prosjektet har overtatt dubbens arbeidsmetoder ved å basere seg på remix av allerede eksisterende elementer. Dette gjelder både fra Transitteateret og Tore Vagn Lids tidligere oppsetninger (jeg fant elementer fra i hvert fall Judasevangeliet, Kill them all!, Før Soloppgang og Ressentiment – Pavane til en død prinsesse), men også av andres musikalske og tekstlige verker. Klassiske dublåter, rennesansesang, det apokryfe Judasevangeliet og modernistisk kunstmusikk settes sammen til nye helheter. Til slutt kan vi snakke om en parallell i hvordan Transiteateret jobber. Litt på samme måte som dubben fjernet vokalen slik at kompet kunne komme i fokus har Dub Leviathan! fjernet det klassiske fokuspunktet i teateret (den dramatiske handlingen) slik at det som tradisjonelt utgjør bakgrunnen kan tre fram (musikk, scenografi, koreografi og lydopptak). All dramatisk handling er formidlet av noe, og handlingen kommer hovedsakelig fram gjennom film og lydopptak, og skuespillernes rolle består stort sett av interaksjon med disse opptakene.

Judasevangeliet 2.0
Det aller meste av versjonen som ble vist på dramatikkens hus fremstår som en oppdatert versjon av gruppas forrige store prosjekt, Judasevangeliet, som ble framført på Ultimafestivalen i Oslo og på Meteorfestivalen i Bergen høsten 2013. Fokuset her er unntakstilstanden. Dette er ekstreme situasjoner som krever handling uten at det finnes noen ideell måte å handle på. Situasjoner hvor en tvinges til å ta stilling, fordi det å ikke handle også vil kunne få fatale konsekvenser. Sammenhengen til Judas kommer gjennom tolkningen av evangeliene som det apokryfe Judasevangeliet legger opp til. Judas presenteres her som den egentlige helten; en nødvendig martyr som ofrer seg slik at Jesus kan dø på korset for våre synder. På samme måte som Jesus trengte Judas for å oppfylle profetien, krever unntakstilstanden etisk vanskelige valg og handlinger som fort kan stille personen som handler i dårlig lys.

Flere ting i Dub Leviathan! er tydeliggjort og forbedret fra Judasevangeliet. Blant annet gjelder dette ideen om at vi lever i en stedfortredersivilisasjon. Vi ønsker ikke å handle selv, men utnevner stedfortredere som kan handle på vegne av oss, gjerne uten at vi vet hva de gjør. Ved å stemme fram stedfortredere som vi så mister kontrollen over gjør vi oss «dobbelt skyldige», både i deres handlinger, men også i vår egen ansvarsfraskrivelse. Unntakstilstanden oppløser denne situasjonen, og krever at vi selv tar valg og handler ut fra dem. Poenget blir effektivt illustrert i en lengre videosekvens hvor «Judasbarna» (spilt av Henrikke Meidell og Selma Indine Strønen Damm) spør tilfeldig forbipasserende i Bergen om de synes det er greit å bruke rottegift. Her svarer samtlige ja. Men på oppfølgingsspørsmålet om de selv ville ha tatt livet av en rotte om de hadde stått foran den med et våpen, svarer så godt som alle nei.

Beredskapsteater for fremtiden?
Selv om det overordnede motivet er tydelig og godt gjennomført opplever jeg det som en svakhet at forestillingen ikke viser oss flere konkrete unntakstilstander eller judassituasjoner. Stykket begrenser seg egentlig til et, som også er hentet fra Judasevangeliet. Dette er en tenkt kapring av et fly på vei fra Bergen til Molde på 17. mai. Flyet snur mot Oslo med en plan om å treffe barnetoget og slottet. Transitteateret ønsker å «forberede oss på unntakstilstanden og skape et slags ”beredskapsteater” for fremtiden.». Etter min mening er det først med flykapringen at de lykkes med dette. Delene som tar utgangspunkt i Judasevangeliet og rottemotivet forblir overordnet teori som ikke setter i gang tankeprosesser rundt konkrete situasjoner på samme måte. Forestillingen skaper et godt rammeverk for å dykke ned i denne typen situasjoner, men jeg savner likevel mer utforsking av dagsaktuelle scenarier. Noe en burde forvente av et «beredskapsteater for fremtiden».

Pågående prosess
Først rundt to tredjedeler ut i stykket blir Leviathanmotivet antydet. Her skjer det samtidig et brudd i forestillingen som jeg antar hørte sammen med et bytte fra et av de sceniske albumene til et annet. Judasmotivet forsvinner, og det samme gjelder i stor grad dubmusikken. Her får vi se tre-fire scener som for meg ikke hadde noen tydelig tematisk sammenheng. Etter dette bryter forestillingen av ganske plutselig, og det blir tydelig at selv om beskrivelsen av forestillingen fikk det til å fremstå som et ferdig stykke er det nok heller snakk om en pågående prosess fram mot visning på Festspillene i Bergen.

Judas + Leviathan = ?
Det primære spørsmålet jeg blir sittende igjen med etter stykket gjelder Leviathan. Dette er et bibelsk sjøuhyre som Thomas Hobbes bruker som bilde på staten i hans klassiske verk med samme navn. Mennesket er i følge Hobbes i utgangspunktet fritt til å gjøre som det finner forgodtbefinnende, men lever samtidig i konstant frykt for å bli brukt som middel til andres lykke og for å bli drept. For å unngå denne alles krig mot alle, inngår menneskene avtaler med hverandre som munner ut i staten, en ufri men trygg tilstand hvor individene oppgir frihet til fordel for trygghet. I følge beskrivelsen av Dub Leviathan! skal Hobbes' verk «danne bakteppet og bli et prisme inn mot vår samtid.». Jeg opplevde imidlertid ikke Hobbes' filosofi som spesielt framtredende. Det bærende elementet var Judasevangeliet, og det ble ikke gjort klart hva sammenhengen mellom Hobbes' filosofi og Judasmotivet egentlig er. Antageligvis finnes det en kobling. Kanskje er stedfortredersivilisasjonen et parallelt bilde til Hobbes' Leviathan, altså staten? Unntakstilstanden opphever denne politiske stabiliteten og kaster oss tilbake til naturtilstanden, hvor risikoen for voldelige dødsfall er mye høyere. Det er altså mulig å se en sammenheng, men i det materialet som ble presentert på dramatikkens hus kom den ikke tydelig fram.