Foto: Grusomhetens teater

Universell smerte, forløsende gråt

Med jubileumsforestillingen Lament III utvider Grusomhetens teater materialet og formen i Lament-serien, og linjene trekkes mellom universell smerte, forløsende gråt og krig.

Å stige ned vindeltrappen til Grusomhetens Teaters scenerom sist lørdag var en både spennende og smått okkult opplevelse. Jeg rakk ukens siste forestilling med et, ahem, nødskrik, og fra byens larm og sus, senket jeg legemet ned i en slags underjordisk tank. Det var som en boble hvor det verbale språket nesten opphørte, og den fysiske, konkrete erfaringen og kroppens språk tok over, i all sin brutalt gripende råskap.

Gråten er en av kroppens mest fundamentale kroppslige uttrykk. Gråten sier «se meg, jeg trenger deg» selv om man gjemmer seg. Gråten vil noe, den vil ut. Rense. Gråten tar tak i oss, rister, klemmer, vrir oss til vi er tomme. Gråten er ofte, helt eller delvis, utenfor vår kontroll. Nettopp derfor er det så fascinerende at det tidligere var både vanlig og forventet at profesjonelle gråtekoner var til stede ved sorgtunge hendelser. Enkelte ganger kunne de sågar rive av seg klærne i dramatisk gråteutøvelse i sin fremførelse av sorg.

Utvikler kunsten å gråte
For det er profesjonell gråtekunst utøverne i Lament III bedriver. Eller – i det minste en representasjon av det, en studie av det fysiske og følelsesmessige fenomenet gråt er. Forestillingen er en videreutvikling av Lament – som i 2015 året var en del av CODA International Dance Festival – og Lament II (2018). Gråtekoret, som startet med Hanne Dieserud, Sara Fellman og etter hvert japanske Mika Hibiki har nå vokst til det symboltunge ni-tallet. Tre ganger tre kvinner i lange, mørke kjoler.

Lite visste jeg da jeg troppet opp på Hausmania denne kvelden at Grusomhetens Teater og Lament III lå nærmere mitt eget virke som eksperimentell vokalutøver enn jeg var forberedt på. De som kjenner Grusomhetens Teater, vet godt at Antonin Artaud og Jerzy Grotowski med sine idéer om anatomisk og «fattig teater», uten tekst i sentrum, er viktige inspirasjonskilder for kompaniet.

I prosessen med å skrive om forestillinga oppdaga jeg i tillegg at Lament og Grotowski ligger nært mitt eget virke som vokalutøver. Særlig presente er koblingene til Roy Hart Theatre og Alfred Wolfsohns skriketerapi (som var en direkte konsekvens av hans traumer etter første verdenskrig). Med PTSD og lesning av Carl Jung i bagasjen, var pianisten og sanglæreren Wolfsohn av den oppfatning at «The voice is the mucscle of the soul», noe moderne nevrovitenskap bekrefter: Det er få lyder som trigger oss mer, emosjonelt og sosialt, enn stemmelyd. Og Wolfsohn fant ut at mye kan forløses gjennom stemmebruk.

The Alfred Wolfsohn Research Centre ble først etablert i Berlin og seinere i London, hvor Hart var Wolfsohns elev. Gjennom sitt teaterkompani tok Hart med seg Wolfsohns lære inn i det eksperimentelle teateret. Begge var grunnleggere av arbeidet med utvidede vokalteknikker som har vært viktig både for kunstmusikken, friimprovisasjonen og teatret og inspirerte en hel generasjon stemmekunstnere i San Diego på 1970-tallet (Extended Vocal Technique Ensemble) og størrelser som Meredith Monk, og Diamanda Galás.

Gråt som musikalsk lyd
I Lament III kjenner jeg i tillegg igjen Wolfsohns utforskning av lydmaterialet. Jeg kjenner igjen den anarkistiske og anti-elitistiske idé-tilnærmingen fra friimprovisasjon og jazz som er sannhetssøkende, selvgranskende og brutalt ærlig. Det handler om å undersøke lyd eller bevegelser på en måte hvor følelsenes kommunikasjon får være litt i bakgrunnen. På den måten kan man lytte til hele spekteret av lyd uten å bli distrahert av det følelsesmessige innholdet. Gråten, som en av stemmens viktigste funksjoner, er dermed også noe av det som er vanskeligst å få til å fungere som musikalsk lyd.  Dette synes jeg dog kompaniet får til å fungere svært godt. Gråten blir ikke bare en instrumentell støttespiller, men hovedkarakter. På den måten får også følelsene sin plass uten å kreve publikums engasjement i den.

Ifølge programmet uttrykker denne forestillingen en «eksistensiell gråt, jordens gråt; – kjernen i menneskets eksistens, men som holdes tilbake av kulturen». Gjennom enkle og sterke virkemidler syntetiserer og destillerer de gråtens essens gjennom ulike tablåer. Kvinnene kommer klatrende, sigende, sivende (slik gråten jo kan gjøre), ned fra taket. Plutselig ligger utøverne og ulmer, bobler i en haug av kropp på gulvet som etter hvert velter seg utover i takt med at hviskelydene og smånynningen deres øker i styrke. Gradvis lister cellisten seg på scenen og setter seg på en stol, hvor han blir sittende ut stykket. Det uklart om dette er bevisst fra Øynos side, men valg av instrument til stykket treffer meg som nok et symboltungt grep, all den tid tropen om «the weeping cello» har levd, og fortsatt er høyst levende.

Dessverre måtte cellisten Tristan Honsinger – som har vært med å utvikle Lament III, samt spilt på nesten samtlige forestillinger – melde avbud på grunn av sykdom på visningen jeg så. Tross fraværet har han utvilsomt satt sitt preg på prosessen kompaniet har vært gjennom. Ifølge en prat Filip Roshauw i Jazznytt-bloggen Now’s The Time hadde med Lars Øyno, var Honsinger i preproduksjonsperioden på plass en halvtime før resten av ensemblet for å varme opp og starte arbeidsøkta med messende sang.

Det er ikke lett å vite om den som steppa inn for Honsinger, Hausmania-venn Ivan Oliversen, prega ensemblet på samme måte. Likevel sitter jeg enkelte ganger igjen med følelsen av at celloen ikke bare er underbyggende, men innimellom driver rytmene og bevegelsene til ensemblet fremover. Det veksles mellom atonale, svevende, og oppstykkede melodifraser og noe mer intense partier med flerstemte klanger, skrapete buing, men sjeldent med særlig mye motstand. Generelt vil jeg si at Oliversen holdt seg mye i bakgrunnen, men dette var egentlig uproblematisk, da det allerede var nok å følge med på fra gråtekonene.

A woman has no face
Scenen er sparsommelig utstyrt, men de få scenografiske grepene som er gjort er effektive og meningsfulle. Det står en stige på hver side av bakre scenevegg, hvor den venstre har selskap av et vindu på bakveggen og en dør på sideveggen. En stol og et notestativ står på høyre scenehalvdel. Innhyllet i røyk klatrer de ni kvinnene ned den venstre stigen, som øgledyr, som vesener.

Fra det jeg kan se av videosnutten fra Lament II, er mye av formspråket det samme i oppfølgeren. Hode og hår er fremoverbøyd slik at ansiktene er skjult. Alle karakterene blir dermed ansiktsløse. Det er både i subtile grep som dette, og i den overdrevne presentasjonen av akkende kast der armer og hender er ført sammen og styrt skarpt bak over hode og skuldre, at det tidvis er det fryktinngytende. Bevegelsene er også noe truende, som om de er klare til hogg. Innimellom minner de om varianter av (den riktignok hvitkledde) Samara/Sadoko fra skrekkfilmen The Ring som herjet landet mens jeg ennå ikke egentlig var gammel nok til å se den.

Etter hvert som de siver ut på gulvet, kaster de seg framover og løper rundt. I neste sekvens ligger de på gulvet og trygler, som om de forsøker å dra seg selv opp – noe de også prøver på, gjennom å klatre oppetter plankene på veggen. Det er apeaktige dyrelyder, inhalerende uling og enkel, men stringent bruk av lys.

Et eksempel er når et gult, solnedgangslignende lys skinner gjennom vinduet, og en gråtekone klemmer seg inntil det. Et annet tilfelle er når to sterke lyskastere lyser fra kortsiden av scenen bort på klyngen av kvinner som hyler. Det er som om de står foran frontlyktene av en bil og i panisk saktefilm roper på fortapelsen. Det siste tilfellet av lysbruk jeg husker, er når silhuetten av gotiske kirkebuer kommer til syne, og kvinnenes akke-kast går over i sverd-hogg. Som om de kjemper et slag, et slag for menneskeheten.

Det kommer flere nikk til krig og vold, slik som denne slagscenen, som årsak til elendighet, men kanskje også delvis til kampvilje og samhørighet. Honsinger selv har også bidratt med tekst som jeg mener å høre resitert i stykket (som de eneste ord-lydene): «The pain of the mind in full. The bane of a life of cruelty everlasting. Let the cry of sadness set the spirit free.»

Med disse alluderingene til krig står Lament III som et tydelig ladet og engasjert stykke tross formspråkets metaperspektiv på gråt som materiale. Jeg sitter igjen med en uviss, ugjenkjennelig uro, men alle nyansene gir meg hjerneføde. Gråte, skrike, ule, belje, bæse, grine, syte, sutre, klage, ule, klynke, hulke, sukke, akke. Krampetrekninger som snart må ta sin slutt. Presentasjonen fra skuespillerne gir meg rom til å kjenne på det på egenhånd, uten å invadere.

Har vi grått oss tomme nå, eller er det mer igjen til Lament IV?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER