Ung heltinne i tidsklemme

DNS’ s oppsetning av Momo, eller kampen om tiden baserer seg på Michael Endes roman fra 1973, en av de store klassikerne innen barnelitteraturen. Handlingen i stykket er lagt til et eventyraktig samfunn som likner vårt eget og eventyrets virkemidler brukes på en effektiv måte til å fortelle historien om Momo.

I Momo, eller kampen om tiden treffer publikum en fattig, foreldreløs jente ved navn Momo som en dag plutselig dukker opp i byen. Hun bor i en liten borg i ruinene av et gammelt amfiteater. Når byens innbyggere spør hvor gammel hun er, svarer hun at så vidt hun kan huske har hun levd for bestandig. Hun får raskt venner – kunstneren Gigi og gatefeieren Beppo.

En dag forstår Momo at noe alvorlig er i ferd med å skje i byen. Grå menn kledd i lange frakker trer inn på scenen og sniker seg rundt i omgivelsene. Først overtaler de barbereren Fusi til å opprette en konto i Tidssparekassen. Han skal bedrive systematisk sparing av tid og om noen år kan han heve den dobbelte mengden av tid. For at det skal være mulig må han kvitte seg med all unødvendig tidsbruk og dermed kan han ikke lenger besøke venner eller synge i kor, moren må sendes på pleiehjem mot sin vilje og Fusi selv slutter med alt annet enn det som er strengt nødvendig –og fornuftig å bruke tid på.

Det viser seg raskt at de grå mennene, eller Tidstyvene, stjeler menneskenes tid. De er avhengig av denne tiden for å kunne eksistere. Langsomt begynner hele byen og dens innbyggere å forandre seg: de nyter ikke lenger livet. Lek og moro forsvinner og alle barna oppbevares på ”Barnedepoter” der de trenes til å bli like effektive og nyttige samfunnsborgere som sine foreldre. Bare Momo vet hva som er på ferde. Hun blir hanket inn av Mester Tid og hans skilpadde Kassiopeia. Sammen legger de planer for å bekjempe de grå mennene.

Momo, eller kampen om tiden er en fortelling om kampen mellom det gode og det onde, men også en fortelling om et samfunn der produktivitet og effektivitet går foran alt annet og  menneskene mister friheten sin.

Scenisk nytelse
Når DNS virkeliggjør Michael Endes eventyrlige roman Momo, eller kampen om tiden er det en scenisk nytelse uten dødpunkter. At Endes roman inneholder en rekke elementer som ikke helt enkelt lar seg realisere scenisk, er det liten tvil om. Både de stadig skiftende miljøene og Momos møte med Tidens arnested, stedet utenfor menneskenes tid der Mester Tid oppholder seg, er krevende utgangspunkt for en oppsetning. 

Likevel er Endes karakterer, de underlige landskapene og bildene fra romanen levenliggjort på en kreativ og oppfinnsom måte. Fra første scene er det ikke tvil: her er det ikke spart på noe hva gjelder scenografi, kostymer –og kulisser.

Ytterst på scenen står to store, gjennomhullede porter, satt sammen av gammelt treverk i blå – og bruntoner med planter voksende ut her og der. Bak portene skimter man det sceniske landskapet – på den bakre veggen troner en blå stjernehimmel og foran den er det en liten steinblokk som viser seg å være ruinen av et gammelt amfiteater. Portene skyves elegant til siden og steinblokken dreies rundt og fram i scenens senter. Der bor Momo. Senere beveges portene fram og tilbake i sceneskiftene og fungerer etter hvert både som barbereren Fusis frisørsalong og Ninos restaurant.  

Scenerommet utnyttes maksimalt og de raskt skiftende tablåene gjør at man sjelden får hvile øynene særlig lenge eller rekker å begynne å kjede seg før noe nytt skjer.

Et høydepunkt må være Tidens arnested. Samspillet mellom virkemidlene i disse scenene løfter forestillingen flere hakk. Lyd, lys, kostymer og kulisser glir sammen til et scenebilde som fester seg godt i hukommelsen: Mester Tid i Ragnhild Gudbrandsens skikkelse kommer langsomt opp fra en luke i gulvet mens scenegulvet Momo og skilpadden Kassiopeia befinner seg på dreier rundt og rundt i sirkel. Hele scenen er svart: stjerner projiseres langs veggene, gulvet og taket, i stadig bevegelse. Lyden av klirrende krystall, Mester Tids stemme som har fått ekstra klang – alt får oss til å tenke at vi befinner oss et sted utenfor det universet vi kjenner. Langsomt senkes et lysende timeblomsttre ned fra taket. På en liten benk hengende under treet legger Momo seg for å sove mens treet løftes opp mot taket.    

Karakterene er karikerte slik eventyrlandskapet tilsier, men likevel makter flere av skuespillerne å gjøre svært overbevisende rolletolkninger. Thea Borring Lande gjør etter hvert en sterk tolkning av heltinnen Momo. Enten hun stiller undrende spørsmål til Mester Tid eller om hun gråter av ensomhet, gjør hun det med en egen oppriktighet og innlevelse skremmende likt kjernen i det barnlige. Mester Tid spilt av Ragnhild Gudbrandsen er også verdt å trekke fram, da hun makter å gi rollen en særegen aura og troverdighet, uten å overspille.  

Stram dramaturgi
I dramatiseringen til Torkil Sandsund og Solrun Toft Iversen er alle overflødige detaljer fra romanen kuttet vekk. Fortellingen er formidlet på en klar og overbevisende måte, med et dramaturgisk driv som opprettholdes i løpet av de 1,5 timene forestillingen varer. Tematikken er skildret med humor og alvor når vi får se forandringene menneskene i landsbyen gjennomgår idet de fanges i tidsklemmen og tiden ikke lenger strekker til. De løper fortere og fortere rundt på scenen og roper ”Spart tid er dobbel tid!”.

At Momo er heltinnen i historien – og hovedpersonen, kommer derimot ikke til uttrykk så raskt som jeg skulle ønske. De første minuttene av forestillingen brukes først og fremst på å framstille miljøet i landsbyen og vise oss de ulike karakterene. Etableringen av Momo som hovedperson er litt utydelig. Hun havner i skyggen av kunstneren Gigi, da mye fokus på scenen havner på ham når menneskene flokker seg rundt ham for å høre historiene hans.

I Michael Endes roman er Momo en skikkelse med uvanlige evner. Hun er spesielt god til å lytte, løser konflikter mellom mennesker, barna får bedre fantasi i nærheten av henne og hun er uunnværlig for innbyggerne i landsbyen. I Sandsunds og Iversens dramatisering møter vi en Momo der disse egenskapene ikke er like tydelig til stede, verken gjennom dialog eller konkrete sceniske handlinger. En viktig dimensjon både ved fortellingen –og karakteren forsvinner og Momo er en mer anonym heltinne inntil Thea Borring Lande makter å puste nok liv inn i henne.

Jeg vil også innvende at Momo, eller kampen om tiden beveger seg for raskt for sitt eget beste i sluttscenene. Det lades riktignok lenge og vel opp til høydepunktet, men når de siste scenene spilles og Momo kjemper mot de grå mennene, går det så fort at noe av spenningen forsvinner. Det dramatiske høydepunktet glir for lett forbi og publikum ledes nesten motstandløst fram til den lykkelige slutten. Det skyldes selvsagt ikke bare dramaturgiske – og regimessige valg, men også romanen forestillingen bygger på.

Samfunnskritikk
Michael Endes roman inneholder en bitende samfunnskritikk som definitivt ikke har blitt mindre aktuell siden utgivelsen i 1973. I programmet skriver Agnete Haaland at ”Michael Ende bruker eventyrets muligheter til å skildre et samfunn som er fullstendig styrt av den endimensjonale forestilingen om at tid er penger”. Forsøkene på å vise materialismens inntog i landsbyen er til stede både i sceniske –og regimessige valg. Tidstyvene har med seg moderne og avanserte leker til barna. Lekene er veien til krangling, passitivitet og kjedsomhet. Forbruk tar tid, lekene i seg selv er ”tidstyver” og barnas fantasi blir fattigere.  

Til tross for dette er nok ikke kapitalismekritikken i forestillingen helt enkel å gripe for de yngste publikummerne. Til det er både fenomenet tid for abstrakt og sammenhengen mellom tid og penger for komplisert. Budskapet man sitter igjen med er heller det som sies når Mester Tids stemme høres over høytalerne ved stykkets slutt: ”Momo, pass nå på stjernestundene dine. Du har bare de timeblomstene du har”. Grip dagen. Bruk fantasien!

Regissør Kjersti Elvik har klart å lage en forestilling med et godt driv og en engasjerende fortelling som passer godt for barn fra 5 år og oppover, selv om den riktignok kan være litt krevende for de yngste. Jeg vil tro at for et barn på fire år er forestillingens varighet i lengste laget og deler av handlingen for innfløkt.

Intensjonene er gode, men virkelig farlig blir samfunnskritikken aldri i DNS’ oppsetning. På sitt beste kan Momo, eller kampen om tiden åpne opp for en refleksjon om fenomenet tid og om fantasiens betydning for mennesker. Hva er tid? Hva bruker vi den på? Hva skjer dersom man ikke lenger har tid til å være unyttig? Hva skjer hvis man ikke får bruke fantasien sin? Hva er et godt liv? På den andre siden kjennes oppsetningen noe beklemmende ut når den trykker budskapet ned over hodet på sitt unge publikum, gang på gang. Det er ikke sikkert det hadde vært nødvendig i en forestilling som likevel kommuniserer så sterkt med sitt publikum visuelt.