Ufortalte hendelser, uoppfylte ønsker
Spørsmål blir stilt uten å bli besvart. Samtaler blir påbegynt og stoppet før de er i gang. «Etter stillheten» er følsomt og lydhørt regissert og spilt.
I det siste skuespillet Lars Norén skrev, i 2019, vender hovedpersonen tilbake til barndomshjemmet, for et siste forsøk på forsoning med foreldrene.
Forsoning ja, hva innebærer det? Vi snakker jo om noe som har vært et gjennomgangstema i Noréns skuespill, oppveksten i en ødelagt familie slik den kommer til uttrykk først og fremst i «hotell»-trilogien fra 1980-tallet, Natten är dagens mor, Kaos är granne med Gud og Stillheten. Disse nådeløst kompromissløse tekstene inneholder ikke mye rom for forsoning, og enda mindre for tilgivelse. Det finnes ikke håp, her gjelder det bare å komme seg vekk fra foreldrene før man selv blir like fucka som dem. Problemet er bare at hvor lite du enn vil det så er du selv en integrert del av det helvetet du vil vekk fra.
Men så var ikke siste ord om temaet skrevet likevel for den aldrende Lars Norén. Da hadde han på den ene siden i noen år konsentrert seg om å skrive seg inn i en slags beckettsk stillhet. På den andre siden kjørte han på med mursteinsserien En dramatikers dagbok, hvor det aller meste ble eksponert for offentligheten i detalj, fra hva han til enhver tid bestilte på kaffebaren til hans innerste tanker om en haug navngitte personer. Men så kom det altså et skuespill til.
Mørkt og goldt
Originaltittelen Son Fader Moder er i Arne Lygres gjendiktning blitt til den mye bedre tittelen Etter stillheten. Hva ellers? Rart at Lars Norén ikke selv kom på det!
Scenerommet er mørkt og goldt med et møbel her og der, Stan Getz sin saksofon jazzer coolt i bakgrunnen. I den ene enden står et skrivebord med en skrivemaskin. På gulvet ligger bunker med tekstutkast og krøllete ark strødd utover. Vi har altså med forfatterens alter ego å gjøre. Han (Fridtjov Såheim) står midt i rommet med henda i lommene og ser ukomfortabel ut. Ut av skyggene dukker faren (Kai Remlov), eller gjenferdet av ham, opp.
Det er først og fremst mellom dem det foregår, i form av en fragmentert, frustrert samtale. Begge ser lett forsofne ut, noe som tyder på at sønnen ikke har gått fri av farens alkoholisme. Aggresjonen er av den passive, tilbakeholdte sorten og målbæres mest av sønnen, mens faren durer på i kjent stil. Ting bare renner tilsynelatende usensurert ut av ham, som om alt er som det skal være. De kommer ingen vei, verken med forsoningen eller fiendskapen. Spørsmål blir stilt men ikke besvart. Et potensielt viktig samtaleemne blir påbegynt, og umiddelbart forpurret eller erstattet av et annet. En sjelden, nesten sammenhengende tankerekke fra faren, for eksempel om hvordan spøkelset av moren forfølger ham, besvares av sønnen med en bitteliten flik av engasjement, som han raskt drukner i taus, demonstrativ forakt.
Nesten umerkelig
Det er som om samtalen om moren påkaller henne og plutselig er hun (Liv Bernhoft Osa) også i rommet, nesten umerkelig, som en gammeldags husmor som svarer, enten med enstavelsesord eller korte setninger. En ikke navngitt kvinne (Birgitte Larsen) og den lille gutten hennes (Valdemar S. Johansen) dukker også opp, som et retrospektivt ekko av moren og sønnen. Å få samtalepartnere til å se seg selv utenfra er et velkjent terapeutisk virkemiddel. Kvinnen og guttens tilstedeværelse avdekker da også hendelser i fortiden som aldri ble fortalt og hemmelige ønsker som aldri ble realisert på en måte som setter karakterenes ubotelige ensomhet i relieff. En ensomhet som forsterkes ved den fysiske avstanden karakterene i mellom i det triste, mørke rommet.
Har forsoning funnet sted? Det gir ikke denne teksten og forestillingen noe svar på. Forsoning betyr vel i denne sammenhengen bare å lære seg å leve med det man ikke kan tilgi, hos den eneste som fortsatt er i live.
Etter stillheten er følsomt og lydhørt regissert og spilt. Vi befinner oss antakelig mesteparten av tiden i en parallell virkelighet, i sønnens fantasi, noe som kommer til syne i disse figurene som vekselvis er og ikke er til stede i rommet. Det er som om det ligger et dempende, florlett stoff over det sceniske landskapet. Den poetiske og fragmentarisk skrevne teksten og den drømmeaktige situasjonen, realismen flyttet over i et ikke-realistisk landskap, synliggjør enda tydeligere enn før slektskapet mellom Lars Norén og Jon Fosse.
Ny normaltilstand
«Listen to the distance between us», sang det engelske bandet Delta 5 på slutten av 1970-tallet. Den linjen kommer jeg på mens jeg ser Etter stillheten, som i en god stund har vært tilgjengelig i en digital versjon. På en scene må også et tomrom fylles med noe for å bli merkbart for tilskueren. Jeg innbiller meg at aktørene strever litt mer med det i sceneversjonen enn i videoversjonen. Noe som i så fall speiler godt den unntakstilstanden som i over ett år har tvunget oss alle over i en ny virtuell, digital normaltilstand.
Det musikalske hovedsporet utgjøres av Bachs velkjente Preludium i C-dur fra Das Wohltemperierte klavier, også bearbeidet til og kjent som Ave Maria av Charles Gounod. Dette holder ikke tenkte jeg, det er for kjent og assosiasjonstungt fra før. Men så var det noe med denne utgaven som fikk meg til å skifte mening. Den er innspilt av det islandske vidunderbarnet Vikingur Olafsson, i denne versjonen døpt om til And at the hour of death. Det spesielle med den er, så vidt jeg kan høre, at den spilles så langsomt at den gir rom for noen variasjoner i det rytmiske og for å legge trykket på andre steder enn det som er vanlig og mulig i de andre, raskere versjonene. Dette korrelerer vakkert med den finstemte variasjonen over et velkjent tema som Etter stillheten utgjør.
I en tidligere versjon av denne teksten stod det at Stan Getz spilte trompet. Det er nå rettet til det rette instrument, saksofon.
