Ufarliggjør porno

Den ’frodige komedien’ Plutselig pervo hadde skandinaviapremiere på Kildens intimsal 12.februar. Her møter vi Thomas, som i kjølvannet av foreldrenes skilsmisse oppdaget farens gamle pornofilmer, men når han ”møter den store kjærligheten skjønner (han) at pornoavhengigheten er i ferd med å ødelegge livet hans.”

Stykket, som opprinnelig heter The Accidental Pervert, er skrevet av den amerikanske skuespilleren og stand-up komikeren Andrew Goffman. Det var opprinnelig Goffman selv som spilte rollen i monologforestillingen, som hadde urpremiere i New York i 2005. Forestillingen drar også stor veksel på nettopp stand-up-formatet, med en lang rekke vitser som er grove nok til å få publikum til å le – men samtidig forutsigbare og trygge nok til de ikke blir støtt.

Thomas er en 26 år gammel mann, men historien strekker seg tilbake til barndommen, og følger et nokså konsekvent kronologisk forløp fra han er omtrent seks år gammel og tjue år fram i tid. I perioden seks til elleve år stifter vi bekjentskap med Thomas’ gryende seksualitet, og fascinasjon for (nakne) jenter. Men når Thomas er elleve år gammel skilles foreldrene, og det er i farens fravær og i en lengsel etter ham, at Thomas begynner å rote gjennom klesskapet etter farens etterlatenskaper. Og det er her han finner en stor eske full av pornofilmer.

Forestillingen tar hovedsakelig for seg hvordan disse filmene påvirker Thomas – hvordan han blir hektet på filmene og benytter store deler av sin fritid til å se på dem igjen og igjen og igjen. Samt, ikke minst, hvordan dette former hans syn på og forventninger til både sex og kvinner. Hans beretning utspiller seg i en kjellerstue, hvor en lenestol er plassert midt på scenegulvet – med en stor tv-skjerm stående rett foran seg, samt en rekke tv-skjermer på vegen bak. Inntil bakveggen er det bygget to små tårn av VHS-filmer, og disse refererer både til pornofilmenes fyrtårn-status i Thomas sitt liv – samt fungerer som kontraster i deler av videoprojeksjonene. På bakveggen projiseres det også film av lettkledde kvinner – en slags mykpornovariant av filmene Thomas tilbringer tiden med å se på.

Thomas Jørstad Pettersen har en sikker fremtoning og et godt grep om publikum, og det er tydelig at han er komfortabel med formatet. Monologforestilling er da også et krevende format, og her har Kilden funnet en utøver som lever opp til kravene som rollen og forestillingen stiller.

Regissør Jostein Kirkeby-Garstad har oversatt og tilpasset teksten, slik at skuespillerens navn (Thomas Jørstad Pettersen) også er karakterens navn. Handlingen er flyttet til sørlandet, og etter hvert videre inn til Oslo. Teksten er likevel i overkant lang og kunne med fordel vært kuttet i og spisset litt mer. Kirkeby-Garstad skriver i programmet at han selv har tenkt mange av de tankene rollekarakteren Thomas tenker i forestillingen, men han konkluderer med at ”det finnes da håp, for pervo er kanskje noe vi alle er, men ikke tør å innrømme – på en eller annen måte på et eller annet tidspunkt. La oss begynne der.”

Forestillingen omhandler da også pornoens effekt på en ung man som har få andre markører å navigere etter i sin gryende seksualitet. Under Tromsø Internasjonale Filmfestival tidligere i år ble Truls Krane Mebys kortfilm Verdensvevde kropper vist. I likhet med Plutselig pervo omhandler Mebys film en ung gutts møte med porno, nærmere bestemt en tolv år gammel gutts møte med nettporno på 1990-tallet. Både film og forestilling har mange likhetstrekk, blant annet hvordan de forsøker å skildre guttenes sinnsstemninger, om enn på ulike måter. I begge blir far og sønn-forholdet og porno/seksualitet tema, men Verdensvevde kropper drar like mye veksel på nostalgien som interiør, klær og internettikoner fra 1990-tallet vekker i publikum. Både film og forestilling normaliserer også langt på vei pornoen, gjennom nettopp bruk av nostalgi og humor som avvæpnende midler. Men Verdensvevde kropper stopper også ved dette – den er rett og slett en skildring av en tolv år gammel gutts møte med internett, nettporno og seksualitet, mens Plutselig pervo  har et klarere overbygg.

Det er nemlig ikke før Thomas møter kvinnen i sitt liv (passende nok ei kvinne ved navn Maria) at han tar et oppgjør med pornoen. Slik trer det fram et narrativ om den store kjærligheten som redder den unge mannen ut av pornoavhengigheten. Det er med andre ord mulig å bryte dette mønsteret, men samtidig har forestillingen en undertekst (som regissøren også bekrefter i programteksten) som signaliserer at litt perversitet bor det i oss alle. Spørsmålet er da muligens hvordan vi lever i dette? Er pornoen en konsekvens av eller et symptom på perversitet i samfunnet? Forestillingen tilbyr ingen alternativer, men teatersjefen selv skriver i programmet at ”92 prosent av alle ungdommer mellom 12 og 20 år har sett porno.” Og videre at hun ”håper at komedien Plutselig pervo kan bidra til at disse møter åpne og fordomsfrie voksne som kan hjelpe dem å skille mellom porno og virkeliget.” Den virkelig ødeleggende delen av pornoen, nemlig pornoindustrien selv, problematiseres derimot ikke.

Musikalen Det perfekte liv, med voksne venninnegjenger som uttalt målgruppe, har gått sin seiersgang på Kildens teater- og operascene tidligere i vinter. Til tross for at Det perfekte liv og Plutselig pervo både visuelt vurdert og som narrativ er svært ulike, så er det påfallende hvordan begge disse forestillingene idealiserer småbarnslivet i så stor grad. Førstnevnte forestilling var en musikal som omhandlet det å være mor, mens det her i Plutselig pervo er overgangen inn i foreldrerollen som blir den utløsende kraften til Thomas sitt oppgjør med pornoavhengigheten. Men der Det perfekte liv henvender seg hovedsakelig til en kvinnelig målgruppe, er Plutselig pervo mer rettet mot gutta (på en måte som kan minne litt om seksualundervisningen vi hadde på barneskolen: guttene ble tatt med på ett rom med en mannlig lærer, hvor de snakket om seksualitet og pubertet, mens jentene satt igjen en kvinnelig lærer og snakket kun om menstruasjon).

I presentasjonen av begge forestillingene vektlegges viktigheten av å snakke om disse tingene – porno/seksualitet i det ene tilfellet og moderskapet i det andre. Plutselig pervo opprettholder porno som en ødeleggende kraft på unge guttesinn – men gjennom samtaler med ansvarlige voksne, og i faktisk samkvem med det motsatte kjønn, kan dette holdes i sjakk. Det er altså mengden porno som er et problem, ikke porno i seg selv. Forestillingen er slik med på å normalisere porno – så lenge den kun forekommer i moderate mengder. 75 minutter blir litt i overkant lenge for et såpass lite nyansert innhold. Plutselig pervo så ut til å underholde premierepublikummet, og kan hende var jeg alene i rommet om å ønske meg noe litt mer utfordrende, men jeg står ved mitt ønske.