Tvilsomt operaalibi
Foruten to strålende operasangere og diverse wagnerske innavlsreferanser er det lite som rettferdiggjør å kalle Kveiteprnisen for opera. Og det er absolutt ingenting som kunstnerisk sett rettferdiggjør at dette er Kilden Operas eneste iscenesatte produksjon på hovedscenen i sesongen 2017/2018.
Kveiteprinsen hadde opprinnelig premiere på standup-klubben Latter i 2005, med skuespillerne Åsleik Engmark, Siw Anita Andersen og Teodor Janson i rollene. Manuset er skrevet av Åsleik Engmark og Askild Hagen, og Åsleik Engmark skulle egentlig hatt regien på denne iscenesettelsen, men han døde som kjent brått og uventet februar i år, midt i prosessen med å forberede denne nyoppsetningen. Det er derfor med en viss ambivalens og stor ydmykhet jeg skriver dette, for det føles brutalt å skulle bedømme en forestilling etter sedvanlige kriterier med viten om at den har blitt til på tross av en tragedie. Like fullt – nå er jo denne versjonen av Kveiteprinsen ute i verden som et eget kunstnerisk uttrykk, og det ville også føles uredelig å ikke gi den en ærlig vurdering. Med floskelen the show must go on i bakhodet, har jeg derfor latt silkehanskene ligge.
I våsets tradisjon
I handlingen møter vi Kvalstein (Nils Harald Sødal) som vender hjem til sin barndoms sørlandskyst, fordi han arver et halvt oppdrettsanlegg etter sin far. Der venter diverse selsomme avsløringer, som at hans far egentlig ikke er død, men ligger nedfryst i anleggets kjølelager, at Kvalstein selv, på grunn av sin fars alternative genforskning, blir en kveite i berøring med saltvann, og at hans barndomskjæreste Lyrill (Tuva Semmingsen) egentlig er hans halvsøster. Deretter følger et trekantdrama i to runder, der Lyrill tvangsgiftes bort til en bondsk sikoppdretter fra Hurdal, mens Kvalstein dyttes ned i merden av Lyrills onde far, Tare (Espen Beranek Holm), blir en fisk, og forelsker seg i en deformert krysning mellom kveite og sik. En håndfull andre karakterer dukker også opp underveis, spilt av de samme tre utøverne.
Vi har å gjøre med det rene, skjære vås, med andre ord. Ikke at det er noe galt i det – noen av tidenes beste operalibretti er basert nærmest utelukkende på vås – men ellers er det ikke så lett å få øye på noen egentlige kunstneriske grunner til at denne forestillingen er programmert under fanen Kilden Opera, og ikke Kilden Teater. I programmet ønsker operasjef Frøydis Emilie Lind velkommen “til musikkteater, til musikal, til opera, til musikalsk fiskefarse og til samtidsopera”, og hevder at “[d]ette er en forestilling som er sjangermessig umulig å sette i bås”. Det har jeg vanskelig for å slutte meg til, derimot synes jeg hun treffer spikeren på hodet med begrepet “musikalsk fiskefarse“, men skal en holde seg til mer etablerte sjangerdefinisjoner, er Kveiteprinsen ganske utvetydig en musikal – forstått som et teaterstykke med én sammenhengende handling og med både talt dialog og sang – og en komisk sådan, som i formspråk, type humor og sjargong lener seg tungt på den norske revy/show-tradisjonen.
Rent teoretisk er det kanskje vanskelig å trekke opp vanntette og absolutte skillelinjer mellom opera og musikal, men to elementer peker seg ut som generelle hovedtrekk. Det ene er musikalsk sjangertilhørighet – opera står i den klassiske tradisjonen, enten man skriver i en tonal, neoklassisk stil eller i et modernistisk, atonalt tonespråk, mens musikaltradisjonen i all hovedsak er orientert i en populærmusikalsk jazz/pop/rock-retning. Det andre er at opera er utviklet og foredlet gjennom århundrene for stadig å kunne fremføres akustisk. Halsbrekkende repertoar og gigantiske scenehus krever topptrente stemmer som synger med helt spesiell teknikk for å høres over et stort orkester og opp på tredje balkong. Riktignok er to av tre roller i denne nyoppsetningen besatt av operasangere, og selv om de mye av tiden synger med operateknikk og -stil, synger de minst like mye i andre stilarter, og i tillegg går all tale, sang og musikk gjennom mikrofoner og lydanlegg. Snarere enn at forestillingen er en opera, framstår opera heller som én av flere sjangre som parodieres, sammen med blant annet danseband, viser, norsk og russisk folkemusikk, og både musikal- og pop-inspirerte powerballeder. Denne måten å etterligne og harselere med andre kunstformer på tenker jeg også er et helt tydelig trekk ved revy/showtradisjonen.
Kart og terreng
Det hadde kanskje ikke føltes så viktig å gå i rette med disse sjangerdefinisjonene hvis dette var et slags artig stunt eller sidesprang som inngikk i en større operasesong, men når Kveiteprinsen er Kilden Operas eneste helaftens iscenesatte forestilling i hele 2017 og 2018, blir jeg sittende med følelsen av at noen har gått iherdig inn for å få terrenget til å passe til kartet. Forestillingen bærer i det hele tatt preg av å være et løssluppent tulleshow ment for publikum i en bar, og å sette den opp på hovedscenen i et storslått kulturhus i Sørlandets hovedstad oppleves som et forsøk på å dekke en A4-side med et frimerke, enten man kaller det opera eller teater. Visst ligger det noen interessante idéer der – å gjøre narr av deler av operatradisjonens mytologiglorifisering ved å erstatte dverger og alver med fisk og skalldyr, harselas med wagnersk innavl gjennom krysning mellom fisker og mennesker i nær familie, og satiriske spark til en oppdrettsnæring med tvilsomt rykte – men de absurde og politiske lagene og undertonene utforskes i liten grad nærmere. Både manus og regi virker å være innstilt mot revyscenens kvikke punchline-format. Nå skal det også sies at selv om jeg prøvde å mentalt teleportere meg selv til en klubbscene med dunkel belysning og alkoholservering, syntes jeg nok fremdeles overvekten av forutsigbare vitser, plumpe hoftebevegelser og forslitte stereotyper var litt for stor, men jeg tror likevel det hadde gitt forestillingen bedre forutsetninger hvis man hadde programmert den som lettbeint revy og komi-show – eller rett og slett bare musikalsk fiskefarse, om man vil.
Det store lyspunktet er at selve gjennomføringen fungerer bortimot optimalt. De tre aktørene på scenen skifter sømløst mellom et utall dialekter, aksenter og karakterer, samtlige med klin kokos personlighet i hver sin retning. Espen Beranek Holm får dessverre en utakknemlig posisjon i denne besetningen, fordi de tre rollene krever omtrent det samme av utøverne hva gjelder sang, skuespill og ablegøyer. Alle tre er like gode gummifjes og karakterskuespillere, men mens Tuva Semmingsen og Nils Harald Sødal briljerer med sin stemmeprakt og skifter uanstrengt mellom ulike musikalske stilarter de behersker til fingerspissene, kommer Beranek Holms uskolerte stemme litt til kort. Det er likevel mest et castingproblem, og Beranek Holm holder hodet godt over vannet ved å gi alt han har. Det lille musikerensemblet på tre behersker komponist Jon Rørmarks sjangerimitasjoner og brå overganger med stor presisjon.
Den utmerkede gjennomføringen redder likevel ikke helhetsinntrykket. På tross av uortodoks tematikk er Kveiteprinsen hakket for banal og overfladisk til å engasjere, og som Kilden Operas største sceniske satsing på to år, faller den fullstendig igjennom – helt ned på havbunnen, som en dorsk kveite.
Den opprinnelige ingressen til denne anmeldelsen har blitt endret, etter at Scenekunst.no er blitt gjort oppmerksom på at Kilden Opera planlegger en iscenesettelse av Tosca i september 2018. Anmelderen vil presisere at det nettopp er fullskala operaproduksjoner på hovedscenen som etterlyses i teksten, og at ballett, mindre forestillinger på intimscenen og konsertante oppsetninger/konserter derfor ikke ble regnet med.
Kilden Opera har ellers følgende program for resten av 2017-2018:
September 2017: Semi-konsertant versjon av operaen La Traviata i Kildens konsertsal (4 forestillinger)
Desember 2017: Balletten Nøtteknekkeren i Teater- og Operasalen (13 forestillinger)
Mars 2018: Operagalla (1 forestilling)
September 2018: Operaen Tosca, egenprodusert, i Teater- og Operasalen
