Foto: Adrien Le Gall / Interpuls. Scenografi og grafisk design: Noah Silver Kostymedesign: Fridtjof Helle Brevig. Videodesign: Maria Storm-Gran. Lysdesign: Tobias Leira

Trøblete norgespremiere

Ambisjonsnivået er imponerende, men Interpuls’ oppsetning av «In the Penal Colony» spenner bein på seg selv

I februar 2020, rett før kulturlivet som kjent stengte ned i lange tider, rakk en nystartet festival akkurat å se dagens lys. Musikkfestivalen Interpuls er i sin helhet viet minimalistisk musikk, sentrert rundt sjangerens mest kjente navn – Steve Reich og Phillip Glass. 2022-utgaven ble imidlertid rammet av pandemien, da norgespremieren på Glass-operaen In the Penal Colony måtte vises i en ekstremt amputert versjon på grunn av covid-frafall hos en av hovedrolleinnehaverne. Men nå, et drøyt halvår senere, kunne fullversjonen endelig vises for publikum i en fullsatt Jakobskirke.

Bestialsk henrettelsesmaskin
In the Penal Colony er en kammeropera basert på Franz Kafkas novelle med samme navn («In der Strafkolonie», 1914). Operaen har kun to sangroller: The Visitor, som er invitert til kolonien for å observere deres ukonvensjonelle og barbariske henrettelsesapparat, og The Officer, apparatets siste bøddel og iherdige forsvarer. De to andre rollene, The Condemned Man og hans fangevokter The Soldier, er stumme. Sistnevnte er dessuten utelatt i denne oppsetningen.

Koloniens særegne henrettelsesmetode ble utviklet av den forrige kommandanten. Den dødsdømte spennes fast til en seng, og en harv full av små nåler risser lovteksten vedkommende har forbrutt seg mot inn i huden. Nålene går gradvis dypere og dypere, til døden inntreffer etter 12 timer. Fangen er alltid antatt skyldig og får på forhånd ikke vite dommen eller anledning til å forsvare seg. Ifølge The Officer opplever alle fangene fullkommen «opplysning» etter seks timer, som de utstråler med hele kroppen, noe som gjorde at henrettelsene tidligere gikk for fulle saler, og barn ble løftet frem for å bevitne forklarelsen. Men tiden har løpt fra metoden, den trekker ikke lenger store folkemengder, kritikerne mener den er bestialsk, og den nyinnsatte kommandanten vurderer å avvikle den.

The Officer forsøker febrilsk å overbevise The Visitor om metodens fortreffelighet, så sistnevnte vil snakke positivt om den i sin rapport til den nye kommandanten. Når The Officer forstår at han taler for døve ører, velger han å sette fangen fri og legge seg i maskinen i hans sted. Men etter år med manglende vedlikehold er maskinen i dårlig stand, og han drepes momentant og går glipp av «opplysningen» han tror så sterkt på.

I kjent Kafka-stil får vi lite spesifikk kontekst, karakterene har et distansert forhold til alt som skjer og det absurde fremstilles som normalt. Phillip Glass’ musikk spiller både med og mot dette premisset, ettersom de enkle harmoniene og repetitive figurene underbygger det klaustrofobiske og uforløste i fortellingens univers. Samtidig legger Glass inn dynamiske topper som samsvarer med tekstens dramatiske høydepunkter, som fort kan virke som en forenkling av karakterenes motiver og følelser.

Vanskelig scenisk løsning
Dessverre har oppsetningen valgt et svært uheldig scenisk oppsett. En opphøyd scene stikker på langs ut i kirkerommet som en catwalk, med mesteparten av publikum på den ene kortenden. I motsatt ende står «maskinen», i form av en portal med sort forheng. Bak den igjen befinner ensemblet seg – en strykekvintett med to fioliner, en bratsj, en cello og en kontrabass – og dirigenten, som da bare er synlig for sangerne via en liten monitor. Ensemblet er mikrofonforsterket, noe jeg vil anta skyldes nettopp at de er plassert langt bak på scenen og bak en fysisk hindring.

Dette oppsettet fører til en kjedereaksjon av problemer. For det første får aktørene lite spillerom og få hensiktsmessige måter å spille mot hverandre på. De må stadig stå halvveis bak hverandre og ofte vende ryggen til publikum når de skal frem og tilbake. For det andre er det uheldig for lydbildet. Både når sangerne er bakerst på scenen og når de har ryggen til, druknes de av det forsterkede ensemblet. Da går det heller går ikke an for publikum å høre teksten. Den står riktignok i programheftet, men det er langt fra lyst nok i salen til å følge med der hele tiden. Forsterkningen fungerer heller ikke optimalt i seg selv – lyden er grøtete og balansen skjev – spesielt kontrabassens dypere strenger stikker seg sånn ut at jeg til å begynne med lurte på om de hadde lagt på elektronikk.

For det tredje vises det iblant videoprojeksjoner på kirkerommets bakvegg, laget av Maria Storm Gran, som det knapt er mulig å se fordi de havner bak maskinkulissen. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at det skal være meningen – det er jo ikke akkurat vanskelig å forutsi at den ikke ville synes, men jeg får i hvert fall ikke noe grep om hva den meningen skal være.

Endimensjonal lesning
Når det gjelder den overordnede kunstneriske ideen, er det lagt opp til en virkelighetsnær og realistisk tolkning – riktignok spartansk og nedstrippet, men med forseggjorte rekvisitter og kostymer i autentisk tidskoloritt fra tidlig 1900-tall (ved Fridtjof Helle Brevig). For ikke å glemme en «henrettelsesmaskin» i full størrelse. Det er selvsagt ikke noe problem i seg selv, men sammen med regissør Victoria Puttermans statiske og teatrale personregi, får presentasjonen noe naivt og endimensjonalt over seg.

Samspillet mellom alle de tre aktørene, Eilert Hasseldal (The Officer), Petter Moen (The Visitor) og Kenji Wilkie som den stumme The Condemned Man, virker for så vidt gjennomarbeidet og uanstrengt, men jeg synes selve spillestilen de og/eller regissøren har valgt, er for melodramatisk og banal. Personregien/spillestilen pirker lite i underteksten og flertydigheten i Kafkas tekst, og mulighetene som ligger i Glass’ musikk for å spille både med og mot teksten.

Putterman har heller ikke er funnet gode løsninger for en av verkets iboende snubletråder: I librettoen er det mange korte og lange pauser i dialogen, selv om det ikke er noe brudd eller skift i handlingen. Det skjer heller ikke noe spesielt i musikken. Den som synger, kan for eksempel være midt i en tankerekke og skal videre i samme spor. Putterman har tilsynelatende forsøkt å løse dette ved at karakterene med gester og mimikk forbereder det de skal si, stirrer tankefullt ut i luften eller glor rasende på hverandre. Men pausene er for lange til det, og jeg kan ikke skjønne annet enn at Glass må ha hatt større ambisjoner for disse mellomrommene enn som så.

Hovedscene-estetikk?
Det er i det store og hele som om produksjonsteamet har modellert produksjonen på estetikken og formatet til en fullskala dramatisk opera på en hovedscene, fremfor å utnytte fordelene ved kammerformatet. Jeg tror de hadde tjent på å rendyrke det intime og enkle som allerede ligger i verket og valgt mer minimalistiske (!) og antydende løsninger – og ikke minst plassert musikerne på scenen, i akustisk og nær kontakt med sangerne.

For når de to sangsolistene står langt frem på scenen og synger mot salen, kommer de etterlengtet til sin rett. Diksjonen er god og stemmene bærer. Og på tross av noen intonasjonsproblemer og den trøblete oppmikkingen, var det godt driv og stort dynamisk spenn i ensemblet, under Ingunn Korsgård Hagens ledelse.

Interpuls skal ha honnør for å satse stort på en nisjefestival som uten tvil har sin plass i Oslos kulturliv, og det står respekt av ambisjonsnivået som skal til for å drive med norgespremierer av musikk fra vårt eget årtusen. Denne gangen gjorde de det dessverre unødvendig vanskelig for seg selv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER