Tråkker opp nye stier

Det er en liten begivenhet når Trøndelag Teater nå for første gang viser en dramatisering av Knut Hamsun. Teatret har hatt et særlig anstrengt forhold til den nazisympatiserende forfatteren siden dets grunnlegger, Henry Gleditsch, ble henrettet av nazistene i 1942. I år brytes scenenekten med en oppsetning av Markens Grøde som blir tett fulgt av Gleditschkonferansen, Trøndelag Teaters fagarrangement om kunstnerisk ytringsfrihet. 

Goth på landet
Markens Grøde er i utgangspunktet en episk fortelling som strekker seg over mange år og fortelles fra flere ulike karakterers ståsted. Den begynner med Isak og Inger som på slutten av 1800-tallet bygger sitt eget gårdsbruk ute i ødemarka: Sellanraa. De jobber jevnt og trutt, og i takt med at parets buskap og familie vokser, kommer industrialisering og annen utbygging stadig tettere på. Når det åpnes et kobberverk ved gården møtes byfolk og bønder i det som blir en skildring av samfunnsutvikling og ulike levesett.

På Trøndelag Teater introduseres fortellingen av fem skuespillere som kommer gående inn på scenen. Kledd i plagg av mørk fløyel med gullbroderier og med sort sminke rundt øynene, ser de ut som en blanding av pønkere og sirkusdirektører. Langs veggene på scenen henger draperier med organiske mønstre som velter seg utover scenegulvet. Midt på scenen, mot bakveggen, er det satt opp et nettverk av lysdioder: Rorschach-aktige mønstre lyser opp nå og da. Det sanselige, som hos Hamsun oppstår i naturskildringene, fremkommer her i forestillingens tekstiler, fargespekter og lysbruk. Det er Signe Becker og Jakob Oredsson som i fellesskap står for scenografi, kostymer og lysdesign. Når hele scenen mørklegges bortsett fra det skiftende mønsteret i diodeteppet, og dette lyser opp silhuetten til en illevarslende harefigur, oppstår det et snev av sørstatsgotikk på Gamle scene i Trondheim.

Metateater
Skuespillerne setter seg ned på hver sin trestubbe og begynner fortellingen slik vi kjenner den, om stien, marken og mannen. De veksler mellom formidling av historien i førsteperson og en mer fortellende tredjepersonskildring. Det siste grepet er med på å fremheve Hamsuns tekst samtidig som det skaper muligheter til å leke med materialet. For eksempel er det et snedig parti innledningsvis hvor utøverne lister opp hvor mange dyr Isak eier. Det er i tråd med romanens begynnelse, men så starter skuespillerne å kjekle seg imellom om akkurat hvor mange sauer, kyr eller geiter det er snakk om. Det er ikke bare komisk, grepet understreker også verdien hvert enkelt dyr utgjør i et gårdsbruk som Sellanraa. 

En annen, godt gjennomført scene er når Inger skal føde samtidig som Isak tar med en okse til byen til slakt. Inger, som spilles av Madalena Sousa Helly-Hansen, beskriver den tunge oksens kjøttfulle kropp og kraftfulle bevegelser samtidig som hennes egen kropp spenner seg i smerte. Det er et levende og effektivt bilde. Helly-Hansen har også en spillestil hvor hun ofte uttaler replikkene med en særegen diksjon; hvert ord blir nøye og langsomt uttalt slik at det skapes en form for distanse mellom skuespilleren og teksten. Her er det nemlig aldri tvil om at det spilles teater. Enkle, repetitive håndbevegelser blir for eksempel gjenkjennbare tegn på at en karakter utfører et eller annet fysisk arbeid. 

På scenen fester Helly-Hansen selv en stor mage rundt midjen de gangene Inger er gravid, helt til hun får et barn med hareskår, lik Inger selv, noe som gjør at hun dreper den nyfødte. For ugjerningen må Inger tilbringe flere år i fengsel i Trondheim, og når hun senere kommer tilbake til gården, har hun blitt overfladisk og fått byfakter. Hun har attpåtil vært på teater! Dette siste blir gjentatt flere ganger, og er forestillingens, ikke romanens, presisering.

Unødvendig slapstick
Det teatrale dras flere ganger for langt og resulterer i plump slapstick-humor. Lensmann Geissler (Isak Holmen Sørensen) er det tydeligste eksempelet på dette. Han er overdrevent brautete, raver rundt i pelskåpe og en overdimensjonert hatt og lar seg klosset falle på gulvet tilsynelatende uten grunn. Etter tre timer, som er varigheten på forestillingen inkludert pause, mister også Helly-Hansens kunstlede artikulasjoner litt av sjarmen. Det er i tillegg påfallende mye høy roping, såpass mye at jeg – med fare for å fremstå snerpete – ble bekymret for hørselen et par ganger. De beste prestasjonene er det heller lavmælte Håkon Mathias Vassvik, som spiller Isak, og Marianne Meløy i rollene som tjenestekvinnen Oline og naboen Brede Olsen som står for. De spiller på en overbevisende måte som får karakteren deres til å fremstå troverdig samtidig som de har full kontroll på mimikk og timing. 

Forestillingen bugner over av visuelle uttrykk, eksperimentering med replikker og kroppsspråk og selvrefererende grep. Enkelte partier, som den plutselige fremføringen av Leonard Cohens Famous Blue Raincoat, kan virke i overkant tilfeldig. Legger man godviljen til kan låtens trekantdrama og parti om å bygge hus i ødemarka speile tilstandene på Sellanraa, og det er i det hele tatt noe forfriskende frimodig ved å inkludere den. Verk Produksjoner og Trøndelag Teaters forestilling hadde hatt godt av å bli ryddet opp i slik at de gode grepene kunne fått mer plass. De store, formative linjene fra romanen og samfunnsutviklingen blir ikke overbevisende formidlet og drukner fort i staffasje og fjolleri. Det er likevel et deilig overskudd som preger det hele – og det er det lett å bli betatt av.