Foto: Ian Douglas

Torturerte sinn som finner healing i fellesskapet

Jaamil Olawale Kosokos tverrestetiske soloperformance Séancers gir et dypdykk i rasismens nådeløse vold og afrikansk åndelighet som overlevelse som svart i vesten.

På scenen er det markert et stort kors, en kryssvei som møtes midt på scenen, hvor det er en haug med hvitt stoff, oppblåsbare figurer og beige ballonger. I bakgrunnen er det et bord er dekket til teselskap. Og fra taket henger det tre spøkelsesaktige slitte hvite nattkjoler. Kosoko er ikledd en ”tribal”-mønstret bodysuit, og ønsker oss med et flørtende kroppsspråk velkommen ved å dele ut ”chocolate kisses” gavmildt.

Limbo
Den skarpe belysningen dempes, komponist Jeremy Toussaint-Baptiste styrer musikken fra diffuse vibrasjoner til lyder av boblende lava. Bevegelsene til Kosoko går fra å være stereotypisk feminine og sensuelle, til spastiske krampeanfall, hvor hele kroppen rister og hele ansiktet vrenges som en gresk tragisk maske. Bevegelsene hans uttrykker intens smerte, som en fange som pines eller har flashbacks fra tidligere traumer.

Kosoko griper fatt i de lange remsene av hvite plaststrimler, og lar dem flagre som om de var vinger som om han vil unnslippe en pinefull virkelighet. Ved å røre i en tekopp med kokende varmt vann, et heksebrygg, fremkaller han en seanse, et møtested mellom de levende og døde.

Séancers er symboltung og ritualistisk. Kosoko trekker dypt på sin arv som Yoruba, et stort folk i dagens Nigeria. Referansene til deres guder og gudinner, kalt Orishas, har en sterk tilstedeværelse i afrikansk diasporabefolkning i Amerikaene så vel som på kontinentet. Når han legger seg forførende og feminint på siden, og ser sitt selvbilde i krysset som er av reflekterende plast, klarer jeg ikke å la være å tenke at han kanaliserer kjærlighet, og elvegudinnen Oshun, à la Frøya i norrøn mytologi.

Kontrastenes Gud
I korsveien transformerer Kosoko seg om til guden for livets mange kontraster, Eleggua. Som Loke er han guden for lureri, men uten ondskap og med klokskap. Han kan være både mann og kvinne, levende og død. Kosoko opptrer som flere skikkelser i forestillingen, som alle forsøker å håndtere de begrensede rommene svarte mennesker har i det amerikanske samfunnet. Dragqueensekvensen «Heelz On» er utøvd med entusiastisk «sass» men allikevel trist innlevelse. Det beskriver dobbeltheten i den svarte skeive opplevelsen. De vakre stiliserte håndposisjonene, karakteristisk for den skeive svarte dansesjangeren vogue, med vrikkende hofter som matcher, står i sterk kontrast til den voldelige homofobien og rasismen de møter.

Philando Castile, Eric Garner og Tamir Rice er alle afroamerikanere, Tamir bare et barn på 12 år, som ble drept av politimenn som senere ble funnet uskyldig. Strødd blant publikum er bilder av afroamerikanske ofre for politivold, og deres drapsmenn som slapp billig unna. Med aggressivt kroppsspråk strekker Kosoko hånden strakt ut som han er på vei til å skyte noen mens han siterer diktet ”Power” av den afroamerikanske poeten Audre Lorde. Når politidrap er den nye lynsjingen og massefengsling det nye slaveholdet, er det vanskelig å se hvordan institusjonen rasisme vil ta slutt.

Nyfunnen hvit identitet
Et av de mer kraftfulle øyeblikkene er når Kosoko kommer tett på publikum og lip-syncer en tale av den afroamerikanske teologen og aktivisten Ruby Sales, som ønsker å finne ut av hva det er i hvit identitet som er så redd for inkludering av andre? Hvorfor er frykten for å miste dominans så stor? I lys av dagens politiske klima, med Trump og Listhaug i spissen, er fremmedhatet ikke fordømt men legitimert fra øverste hold. Med denne monologen plasserer Kosoko ansvaret for rasisme hos de som enten høster fordelene av den og/eller tjener på den. Dette er et gjennomgående tema i Kosokos verk, som #negrophobia (2016), en forestilling til ære for hans bror som ble drept i Denver. Som en som har kjent konsekvensene av rasisme på kroppen, klarer Kosoko å formidle svart traume på en måte som vekker refleksjon og sterk medfølelse hos publikum. Séancers er et intenst stykke som kombinerer de ulike afrikansk-estetiske vibrasjonsteknologiene dans, sang, drama, rytme, poesi og retorikk med en sømløs virtuøsitet.

 

Teksten er skrevet som en del av kritikkverkstedet Dansekritikerrørsla.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER