Tilsløringens potensial
ANMELDELSE: – Det er ikke mulig å se Dolven forsvinne inn i stoffet uten å la tankene gå til tilslørende klesplagg forbundet med det motsatte av frihet. Men det er også her forestillingens potensial ligger, skriver Venke Sortland.
Tale Dolvens forestilling ”Visible Invisible”, som jeg så på Black Box Teater forrige helg, tar utgangspunkt i den verdenskjente dansen ”Danse Serpentine” av amerikanske Loie Fuller. I dansen, som hadde premiere i Paris i 1895, og som vi i dag har tilgang til gjennom klipp på for eksempel You Tube, lar Fullers en hvit silkekjole, med stor vidde, danse rundt kroppen sin. Fuller forsvinner i det bølgende stoffet, blir borte og kommer tilsyne for oss kun i korte øyeblikk. Farget lys forandrer inntrykket man får av kjolen fra det ene sekundet til det neste. Dansen får tilskueren til å bli usikker på hva man egentlig ser, er det en dame i en enorm kjole, eller er det abstrakte former som folder seg ut på scenen?
I programteksten til Dolvens forestilling kan jeg lese at Fuller var den første kvinnelige danseren som ville frigjøre kvinnekroppen, før blant annet Isdora Duncan. Jeg opplever at nettopp dette er et viktig element, både for å forstå Fullers dans, og som inngang inn i Dolvens forestilling.
Loie Fuller kan knyttes til de franske symbolistene, både estetisk og filosofisk. Symbolistenes prosjekt var kort sakt å fremstille sjelens bilder – altså det indre, det personlige og det flertydelige – som en reaksjon på naturalismen der verden skulle avbildes så naturtro som mulig. For symbolistene lå ikke virkeligheten i det materielle ytre, men i det
indre. Innenfor en slik kontekst får Fullers bevegelser en mulig nøkkel for lesning; ser vi inn i hennes sjels former – et potesial i visualisert form?
Fuller var som Angenette Spalink skriver (1) opptatt av at bevegelsen skulle komme fra en indre impuls, ikke en ytre form. Dansen skulle blomstre innenifra, ut i det abstrakte, ukontrollerbare, og mangfoldige, den skulle være en ytre manifestasjon på danserens indre kraft og personlighet. Slik kan vi, som Dolven også bemerker i sin programtekst, knytte henne til fremveksten av moderne dans. Som Spalink skriver må følelser og skjønnhet i den moderne dansen forstås som ekte, i motsetning til i for eksempel balletten, nettopp fordi de kommer innenifra og ikke er en representasjon eller ytrestyrt form. I dette finner vi også Fullers frigjøringsprosjekt; det er en kvinnes kropp som her blomstrer fra det indre – et politisk poeng i hennes samtid.
I Dolvens forestilling Visible Invisible er silkekjolen ikke hvit som i Fullers dans, men sort. Jeg fascineres av kroppen i stoffet, Dolvens lette føtter i sølvfargede små sko, som kommer til syne under stoffmassen. Stoffet muliggjør en kropp som forlenger seg ut over skinn, muskler, skjellett. Samtidig tilslører stoffet kroppen, og står i veien for vår tilgang til danserens bevegelser. Jeg ser og samtidig ikke – synlig usynlig på samme tid. Stoffet, som på en måte er fullt av kulturelle koder, har samtidig har en estetisk kvalitet, det bølger, det stormer, det pumper mot oss. Jeg ser religion, jeg ser form. Jeg ser historie, jeg ser natur. Jeg ser flagg. En uro rundt kroppen, innvarslet av svarte flagg, som ikke henger stille, men velter mot oss.
Selv om Dolvens slørdans i stor grad ligner på Fullers, er det som om det tynger å bære det svarte stoffet. For estetikk kan ikke unngå å også være politikk. Når jeg kan finne det vakre i et sort stoff som innhyller en kvinnekropp, kjenner jeg samtidig det stikke i meg. For det er ikke mulig å se Dolven forsvinne inn i stoffet uten å la tankene gå til burkaen, eller andre tilslørende klesplagg, som mange av oss forbinder med det motsatte av frihet, det motsatte av en kvinnelig kropp som blomstrer innenifra. Men slik jeg ser det er det nettopp her forestillingens potensial ligger, og jeg kunne dvelt ved dette øyeblikket så mye lengre. For det ikke er til å komme unna at burkaen på sitt vis har en skjønnhet, og at den også kan gi en følelse av trygghet og velbehag – stoffet innhyller og verner en fra verden. Dolven synliggjør skjønnheten i det politisk ukorrekte, og rokker ved vår (medfødte?) impuls til (fremdeles?!) å binde skjønnhet sammen med det moralske.
Det står i programmet at den 100 år gamle slørdansen er like aktuell i dag som da den først ble fremført, og det tror jeg den er. Slik jeg ser det er problemet med Dolvens mørkere versjon av denne dansen at den, dessverre, bare varer i rundt ti minutter. Resten av forestillingen er viet til et etterspill – uten eller med mindre deler av kjolen – som for meg oppleves som en dekonstruksjon av slørdansen. Dolven skriver i programmet at hun har tatt utgangspunkt i de få sekundene der kroppen nettopp kommer tilsyne i stoffet. Og det er tydelig at disse øyeblikkene danner utgangspunktet for forestillingens andre, og lengste del. Hvorfor, våger jeg meg til å spørre. For det er nettopp her jeg opplever at materialet slutter å transendere, slutter å vippe mellom det abstrakte og konkrete, slutter å berøre.
Spørsmålet jeg sitter igjen med etter forestillingen er over, er om nettopp det som fremdeles er så fantastisk og magisk med slørdansen er at hver publikummer kan lese sine kulturelle referanser inn i den, og på denne måten – på hver sin måte – dekonstruere den?
Om Dolvens prosjekt er å se på Fullers dans aktualitet i dag synes jeg hun lykkes veldig godt med det. Men om prosjektet er å dekonstruere dansen, så må jeg dessverre si at dette for meg forsvinner.
(1) Angenette Spalink: Symbolism in the Serpentine: exploring Loie Fuller’s dance through a symbolist aesthetic: http://www.bgsu.edu/departments/theatrefilm/projector/09-01-11/page102175.html
(2) Det har blitt gjort meg bekjent at filmklippet er blitt farget etter filming, men at det gir et inntrykk av hvordan dansen egentlig så ut. Ryktene sier at det heller ikke er Fuller selv som danser på videoen.
