Tilbake til skolebenken

For de av oss som selv fikk kristendomsundervisning i barneskolen eller gikk på søndagsskole tilbyr Trøndelag Teaters Søndagsskolen et nostalgisk tilbakeblikk på gammel skolelærdom. På effektivt vis tas vi kronologisk gjennom deler av både det gamle og det nye testamentet; vi starter med skapelsen og avslutter med endetiden skildret i Johannes’ åpenbaring, hvor regnskapet blir sluttført og alle får som fortjent. Fem voksne skuespillere og seks barn har ansvar for bibelforkynnelsen, og foruten salmene vi får høre er alle replikkene ordrette gjengivelser fra det som står i Bibelen. Her er det ikke lagt noe i mellom.

Relevante innslag som foregår utenfor selve scenegulvet, som skolehilsenen publikum blir møtt med oppe fra galleriet før den egentlige handlingen starter og serveringen av saft og boller i pausen, er effektfulle. Før forestillingsstart blir publikum spurt om hvor mange av oss som har gått på søndagsskole. Det viser seg å være overraskende mange, fra der hvor jeg sitter ser det ut som halve salen rekker opp hånda. Selv fikk jeg bibelhistoriene formidlet kun via undervisning i barneskolen, den dedikerte søndagsskolen fremsto for meg inntil nå som noe svært eksotisk og fjernt, som nærmest bare prestesønner og -døtre deltok på.

Guds vrede og barnlig uskyld
Gud viser seg for oss først i skikkelsen til 11-årige Fillip Flaten-Hoff, som skaper verden og de første menneskene Adam og Eva – som for en stakket stund lever bekymringsløst i Edens hage. Det tar imidlertid ikke lang tid før det forbudte eplet er fortært, og menneskeslekten fordømmes til et liv i smerte på jorden. Herfra får vi gjensyn med Noah og syndefloden («Æ ska utslett menneskan, for æ angra at æ laga dem»), Babels tårn, Sodoma og Gomorra og Abraham, Moses og Job som alle tre får sin gudstro behørig testet gjennom prøvelser og straff. Gjennomgangen av Det gamle testamentet mangler ikke på anledninger til å vise Gud fra sin mest temperamentsfulle og sadistiske side. Det er noe absurd og foruroligende ved barnas naive fremtoning på scenen, som brikker i det som egentlig er groteske og forferdelige handlinger: Abraham er på nippet til å drepe sin sønn Isak på ordre fra Gud. Den allmektige utrydder hele byer ved å la det regne ild og svovel. Moses, som på oppdrag fra Gud leder israelittene på årelang vandring gjennom Sinai-ørkenen, ender selv opp med ikke å få sette sine ben i Det lovede land – også dette på ordre fra Gud. Med Jesus’ ankomst i Det nye testamentet, myknes det hele naturlig nok opp med en større dose nestekjærlighet.

Det dystre innholdet til tross, noen av scenarioene fra Det gamle testamentet kunne sikkert vært gjenstand for skoleforestillinger på 1980- og 90-tallet. Det er noe svært nostalgisk og direkte med den bokstavelige bibelgjennomgangen i Søndagsskolen. Jeg trodde i utgangspunktet ikke at jeg hadde gjort meg noen tydelige forventninger på forhånd, men i etterkant av forestillingen innser jeg at jeg hadde trodd at selve bibelfortellingene skulle bli rammet inn av et selvstendig eller refererende narrativ. Et rammeverk som i alle fall kommenterte handlingen, og som gjerne kunne vært satirisk eller kritisk. Det er imidlertid utfordrende – kanskje til og med et tapt prosjekt – å skulle parodiere det som i seg selv fremstår ekstremt. På samme måte som at Donald Trump er den som på best vis parodierer seg selv, er det vanskelig å ta opp nettopp den kampen med Det gamle testamentet.

Scenografisk magi
Barnas sceneprestasjoner imponerer. De formidler ofte den tunge, formanende, patosfylte teksten med voksen nyanse og troverdighet. Ottar Johnson (10) skildrer blant annet Jobs pinsler og frustrasjon på overbevisende vis i en scene hvor Gud (Tor Ivar Hagen) og Satan (Marianne Meløy) – her i velkjent slangeskikkelse – bestemmer seg for å teste Jobs gudfryktighet. Det at skuespillernes kjønn er irrelevant for karakteren de spiller, kan kanskje ses på som en løsrivelse fra det arkaiske, selv om rollene fremdeles omtales med tradisjonelle kjønnsfortegn. Astrid Oline Rinnan Green (13) fremstår som varm og målbevisst i Jesus’ skikkelse, selv om hen altså stadig er Guds sønn. Sluttscenen er et høydepunkt; her briljerer barna mens de etter tur forteller med stor innlevelse og snerten replikkveksling om de voldsomme visjonene i Johannes’ åpenbaring.

Scenografien og lyssettingen er kanskje likevel de elementene som er mest iøynefallende ved denne forestillingen. Sånn sett er jo bibelhistorien et takknemlig materiale å jobbe med, med mektige vannmasser som deler seg, stolte byggverk som reises og faller til grunne, snakkende tornebusker, insektstormer og mirakler over en lav sko. Samtidig byr disse storslåtte og monumentale hendelsene utvilsomt på utfordringer når alt dette skal få plass på en liten teaterscene. På elegant vis har imidlertid scenograf Leiko Fuseya løst dette, blant annet ved at en høy, hvit vegg som kan deles på midten fungerer både som Guds himmel, Rødehavet og åsted for Jesu gravkammer. Figurer av plastelina fungerer godt som bilde på universet i utforming. Øyvind Wangensteens lysdesign veksler fint mellom det kjølige, asketiske og dramatisk ekspressive, og er med på å understreke handlingen.

Religionsformidling på teaterscenen
Stykkets styrker til tross, så synes jeg det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva slags forestilling dette er. Med de mange musikalske innslagene av Åsmund Flaten, Erlend Smalås og Bergmund Waal Skaslien får stykket et musikalpreg over seg. Salmer som «Ingen er så trygg i fare», «Så ta da mine hender» og «Lær meg å kjenne dine veie» nører nesten opp om en gospelstemning. Søndagsskolen kan umiddelbart fremstå som en familieforestilling, men heller ikke denne definisjonen sitter hundre prosent, siden det gjenkjennbare, det gammelmodige og nostalgiske er sentrale faktorer. Enkelte av de gammeltestamentlige feidene kan nok bli vel sterk kost for de minste, og uansett er det vel ikke bibelforkynnelse vi underholder barna med nå for tiden – eller? Som allerede nevnt, kan heller ikke stykket stemples som satire.

Er det rett og slett ren religionsformidling som her presenteres ved Trøndelag Teater? På den ene siden er det i så fall ikke vanskelig å forsvare, all den tid de mange bibelhistoriene er som kulturarv å regne. Det er også nyttig og fasinerende å få en påminnelse om hvor mange av våre ord og uttrykk som fremdeles brukes i dag, kommer fra. Metaforer og referanser som «å danse rundt Gullkalven», babelsk forvirring og sodomi er forankret i denne religiøse arven. Man skal heller ikke undervurdere det analytiske som kan ligge til grunn for sceniske og dramaturgiske grep som eksempelvis kostymevalg og ikke minst utvelgelsen av bibelhistorier. Likevel, underveis i forestillingen tar jeg meg selv i å lete etter hint eller tolkninger som på et eller annet vis setter bibelforkynnelsen i et tydeligere perspektiv eller tilfører den noe. Selv om formidlingen er effektiv og underholdende, oppleves det litt hult uten en ekstra dimensjon til de gamle fortellingene. Jeg savner nok en større distanse til materialet. Søndagsskolen lever i så måte litt vel mye opp til navnet sitt.

Foto: Trøndelag Teater / Marit Anna Evanger