Foto: Øyvind Eide. Scenograf og visuell designer: Boya Bøckmann. Scenograf: Kittil Kittilsen. Kostymedesigner: Fredrik Floen. Lysdesigner: Martin Flack

Teknologisk triumfferd

Når teknologien bidrar til å forsterke skuespillernes sceniske nærvær, er teateropplevelsen rett og slett overveldende.

Teaterforestillingen Brannen bygger på Tarjei Vesaas’ roman fra 1961 med samme tittel og skildrer noen dager og netter i livet til den unge gutten Jon, på teaterscenen spilt av Helene Naustdal Bergsholm. Jon har akkurat flyttet til et nytt sted på hybel. Han kjenner ingen der. Han har en telefon på hybelen og leker med tanken på at noen kan komme til å ringe ham, men får panikk når det skjer og løper ut. Med gru ser han for seg at det er ”dei rådville og rådlause” som ringer ”som frå røykfylte rom.”

Men også der ute støter han på rådville og rådløse, den ene etter den andre. Tillitsfullt innvier de ham i vanskelighetene sine, men han kan ikke hjelpe dem, han strekker ikke til. Han vil så gjerne gjøre godt, men klarer ikke finne sin plass i de gode fellesskapene: De som redder svaler inn fra kulda så de ikke skal fryse i hjel, og de som går manngard etter en sekstenårs jente som er blitt borte. Når han likevel, på egen hånd, finner jenta det letes etter (Mariann Hole), klarer han ikke å redde henne. Hun vil ikke reddes, hun vil dø, og han må love å fortelle de andre hvor de kan finne henne etterpå. Så dør hun, med et inn i margen rystende teaterbrøl, godt hjulpet og forsterket av moderne lydteknologi.

Perspektiv
Dramaturgisk følger forestillingen romanens episodiske oppbygging, der møtene mellom Jon og menneskene han treffer på sin vandring, utgjør episodene. De fleste av disse møtene er beholdt, men ofte kortet kraftig ned, og de fortellende overgangene mellom ulike episoder i boka er erstattet av visuelle eller fysiske sceneskift. I et opptak leser Tarjei Vesaas’ sønn Olav opp de første avsnittene i romanen innledningsvis, og avslutter forestillingen med å lese opp de siste.

I de korte, og ofte mer tilslørende enn oppklarende replikkvekslingene som inngår i hver episode, gir ikke teksten rom for å fremstille de andre karakterene i dybden, som hele, komplekse personer. Vi ser dem fra Jons perspektiv, slik de fremtrer for ham. I Kari Holtans regi har ensemblet av svært rutinerte skuespillere like fullt lyktes i å fremstille noen typer som er både originale og gjenkjennelige, til tider også komiske, uten å miste tak i det underliggende alvoret.

Helene Naustdal Bergsholm er svært overbevisende i rollen som Jon og veksler fint mellom ulike sinnstilstander: forstyrret og grublende, omsorgsfull og tøysete, selvhevdende og frampå, desperat og fortvilet – rådvill og rådløs. Hun bruker sin egen Førde-dialekt, noe som gir autentisitet og en form for naturlig autoritet i rollen.

Ut av likevekt
De Utvalgte, som står bak forestillingen på Nationaltheatrets hovedscene, er kjent for sin ambisiøse og eksperimentvillige holdning til ny teknologi. Blant annet imponerte de med bruk av 3D-video som bærende scenografisk element i forestillingen Kunsten å bli tam fra 2011. De har fått fire Heddapriser; to for beste audiovisuelle design (2012 og 2019) og to for særlig kunstnerisk innsats (2013 og 2019). Forestillingene deres utforsker eksistensielle spørsmål, mellommenneskelige relasjoner og posisjoner, forholdet vårt til dyr og naturen, og de inneholder ofte noe overskridende, lett forstyrrende som kan bringe publikum litt ut av likevekt.

Slik er også Brannen. I tillegg preges den av perfeksjon i alle ledd. Ikke noe skurr noe sted, alt fungerer helt sømløst som det skal. Det er en bragd i et så komplekst teknologisk teatermaskineri. Men er det mulig at det kan bli for polert? Underveis kan jeg noen ganger kjenne på en distanse til det som foregår på scenen, som om det skjer et annet sted og ikke egentlig angår meg. Da er det skuespillernes nærvær som setter ting på plass igjen.

Når teknologien bidrar til å forsterke dette nærværet, som i dødsrallet referert til innledningsvis, er opplevelsen rett og slett overveldende.

Metamorfoser
Kostymene, designet av Fredrik Floen, understreker det nøkterne arbeider- og bondesamfunnet som handlingen utspiller seg i: slitte og utvaska arbeidsklær, kjeledress, overall, kortbukser og undertrøye. Noen ganger projiseres video på personene som viser et annet bilde, som når kvinnen (Petronella Barker) i begynnelsen entrer scenen som projeksjonsflate for et skjelett.

Visuell design, for eksempel i form av slike videoprojeksjoner, er ved Boya Bøckmann, og scenografien ved Bøckmann og Kittil Kittilsen. En silkeduk som er stor nok til å dekke hele scenegulvet henger under taket. Den kan heves og senkes etter forgodtbefinnende, og simulere nær sagt hvilken tekstur som helst der den fungerer som projeksjonsflate for visuelt innhold. Snart er den en steinhule, så et skoglandskap, før den igjen morfer seg om til en åker med bølgende kornaks.

Dødsdansen
I denne sistnevnte scenen endrer også lydbildet karakter, og en langsom melodi det er noe spirituelt, nærmest messende, over trer frem i bakgrunnen. Den elektroakustiske musikken er nyskrevet til stykket av komponist, lydkunstner og -designer Hans Kristen Hyrve. Åkeren skal slås samme kveld, og bonden som eier den (Per Frisch) sier til Jon at han er takknemlig for å ha eid denne enga: ”Eg synest det er stort å ha hatt ei vid, grøn eng.” Like etter omkommer han i en brann, som ingen kan si hvordan oppsto. ”Veit du om korleis det blir brann? Alltid?”, spør de Jon, retorisk. Enga er borte og på bakveggen ser vi en prosesjon av dansende skjeletter og menneskelignende skikkelser: En dødsdans som tradisjonelt skal minne om at døden rammer oss alle, uavhengig av hva slags posisjon og status vi ellers måtte ha i livet.

I forhåndsomtalene har vi hørt endel om at robothunden Spot også opptrer i stykket. I virkeligheten er det to roboter på scenen, men det er ikke åpenbart for publikum hva funksjonen deres egentlig er i den store sammenhengen. Antakelig bidrar de til å holde styr på maskineriet, selv om man i forhåndsomtalen kunne få inntrykk av at robothunden skulle ha en representativ funksjon i forestillingen og delta på linje med skuespillerne. Det gjør han i svært liten grad. Men det er besnærende når han i sluttscenen svinser inn på det forlatte scenegulvet og gir seg til å snuse litt i sporene til dem som ikke er der lenger. Skal tro hva han vet om brann og slike ting?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER