Gjenåpningens teater

Forestillingen Jungelen av Tigerstadsteatret er nominert til Heddaprisen for beste ungdomsforestilling. Den ble tenkt ut som et pandemiprosjekt. «Kohortteater» kaller teatersjefene for Tigerstadsteatret Wenche Viktorsdatter Paulsen og Hilde Brinchmann det når jeg snakker med dem på offentliggjøringen av Heddaprisene for 2022. Jungelen ble imidlertid ikke bare laget som en forestilling som kunne spilles til tross for restriksjoner med kohorter av skoleelever som allerede fikk lov til å møtes hver dag på skolen, den fikk i første omgang ikke engang møte publikum fordi restriksjonene ble så strenger at teater ikke lot seg gjøre i noen former. Jeg spurte dem om pandemien hadde fungert som en kunstnerisk katalysator:

«Pandemien var utløsende for den formen, men vi har tro på den formen uavhengig av pandemi», sier Paulsen før Brinchmann følger opp: «Forestillingen var allerede på trappene, men vi så at den måten å jobbe med små publikumsgrupper på plutselig fikk et fortrinn som det tidligere har vært vanskelig å argumentere for overfor samarbeidspartnere, og det har ikke vært så lett å jobbe med så små publikumsgrupper, men så ble plutselig kohorttankegangen i teatret et fortrinn under pandemien, og vi kunne bruke de planene til en styrke. Hele forestillingen, scenografi og alt mulig ble laget med tanke på å holde meteren.»

Tid for teater
Gjenåpningen har også hatt betydning for hvordan teater er blitt lest av publikum og kritikere. Dramatiker Arne Lygres Tid for glede med regi av Johannes Holmen Dahl er nominert til syv priser og er den forestillingen med flest nominasjoner i år. Den fikk en fantastisk mottakelse da den kom, og jeg har tenkt at det i tillegg til kvalitet og uttrykk, hang sammen med tidspunktet for premieren. Lygre er enig i at premieren kom på et spesielt tidspunkt: «Det var jo en utrolig timing. Da vi skulle ha premiere, var alt nedstengt i den siste julenedstengningen, men så ble premieren utsatt, og plutselig kunne vi øke fra 50 til 200 publikummere på premieren, og til fullt hus ganske kjapt etterpå.»

Han tror også at materialet gjorde at forestillingen traff spesielt godt akkurat da: «Jeg tror det er et eller annet i stoffet, det med at gleden og sorgen går inn i hverandre, som har en klangbunn i oss nå. Det er ekstremt teatralt iscenesatt, og viser frem teaterkunsten i alle sine fasetter, men forestillingen får også fram et større alvor. Da jeg fikk jobben i 2019 var det Erik Ulfsby som tok initiativet, og det er det at han turte å satse så stort som gjør at dette har skjedd. Han sa at nå er tiden inne for at du får hovedscenen, og så spurte han om vi kunne gjøre det i 2021, men jeg hadde lyst til å skrive på nynorsk og bruke mer tid, så jeg ba om 2022. Hadde vi gått for det første alternativet, hadde det jo vært midt i pandemien, og da hadde ingenting av dette skjedd.»

Tid for glede handler på flere måter om menneskemøter. Jeg spurte om han trodde det hadde påvirket mottakelsen og gleden publikum møtte forestillingen med: «Det er noe av det som handler om dramaturgien i stoffet, der ingen karakterer er med gjennom hele forløpet. De samme skuespillerne er med, men alle karakterene er utskiftbare. Jeg tror det er noe i det kollektive ved dette som gjør at veldig mange ulike folk har likt stykket, og har sett ulike ting i det. Jeg får så enormt forskjellige tilbakemeldinger fra folk om hva som treffer dem. Det er litt spesielt, for forestillingen er blitt så godt tatt imot av både anmelderkorpset og teaterkjennere i tillegg til et publikum som ikke nødvendigvis ser så mye teater. Det synes jeg er utrolig spesielt å oppleve.»

Lygre avslutter med å legge til at det er flere grunner til at prosjektet har lyktes: «Det er to som må berømmes spesielt, og det er Erik og regissør Johannes Holmen Dahl. Han har skapt en totalteateropplevelse der alle elementene er like viktige. Han tør å gå langt ut i det teatrale, det går jo nesten inn i karikaturen og slapsticken, men går også helt ned i det alvorlige, nedpå, stille, naturalistiske.»