Sympatisk hyggedans på harde livet

Om du ikke kjenner til koreografduoen Subjazz kan det godt være at du har sett arbeidet deres likevel: Karl-Erik Nedergaard og Knut Arild Flatner har koreografert både for TVNorges Dansefeber og So you think you can dance Scandinavia. Med andre ord handler det ikke om en sjanger væpnet til tennene med store kunstneriske pretensjoner, men om en folkelig disiplin som holdes i ånde på en måte som gjør at unge og lovende får lyst til å danse, og vanlige folk får lyst til å se dans. Dette er det Subjazz kaller samtidsjazz: et rytmisk, livskraftig og tv-vennlig dansespråk hvor utøverne får briljere teknisk og – hvis de er gode og vet hva sjangeren også handler om – har anledning til å vise frem måtehold og lyrisk egenart. De høyeste sparkene er ikke alltid de beste, selv om det er snakk om jazz.

Av Kabooms seks, stort sett dyktige og stort sett samstemte dansere, er det især to av dem som slår an riktig balanse: Henriette Hamli og Jeffrey Young. Sjeldent danses jazz i Norge med en så finstemt blanding av action og moderasjon; passe narrativt, passe lyrisk. Her virker ingen hender holdt til munnen overforklarende; ingen prøvende håndsopprekninger for prøvende og ingen innlevelse for ladet. Kort sagt får de samtidsjazzens standardrepertoar til å se mindre klisjéfylt ut og Kaboom til å fremstå som strammere enn den hadde vært uten dem: rytmiske rutiner fremført med teknisk finesse og personlig overskudd uten at det bikker over i det selvforelskede. På den måten representerer danserne Subjazz på sitt beste; jazz slik vi kjenner den fra So you think you can danse' vinnerkandidater; dans som ikke gir  følelsen av noe nytt og viktig, men som underholder kroppen om hodet er mindre engasjert.

Tilbake til forestillingen. Kaboom begynner sånn: bang! Derfra danser de seks utøverne – alle gode, men noen altså bedre – ut ulike tablåer (alle, trioer, soloer) mens projeksjonen på bakveggen skifter fra sement, til fuktig kjellervegg, til noe subtropisk til lavkledd stein. Eller slik ser jeg det for meg. Samtidig endres scenelyset – blant annet satt inn som scenografiske elementer langs kortsidene – fra skarpt og hvitt, til mørkt og dunkelt til bløtt og bølgende. Tema? Med drønn til åpning, dronete elektronika-lyd, capoeira-utfall, avvergende hender,  bevegelser som ser etter skyggen av den forrige og en solo som gir slave-assosiasjoner, er det lett å tenke krig og undertrykkelse – men likevel opprørstrang! Og livsvilje! Det kan høres ut som et banalt og forutsigbart utgangspunkt, og er det til dels også Men, når Jeffrey Young danser en ettertenksom solo med introverte bevegelser kontret med oppovervendt bryst, og hender på vei videre og fremover mens en sentimental, lett fordreid poplåt farger lufta rundt bevegelsene og de enkle, jordfargede buksene hans, ja da tar jeg meg selv i å ønske at slaveri-analogien var tatt helt ut. Dette ser ut som den dansen jeg forestiller meg at den undertrykte kunne ha danset akkurat da, i akkurat det historiske øyeblikket. Når et lydteppe med sirisser markerer overgangen til den neste soloen bekreftes bildet. Det hadde ikke engang vært for mye med en sliten hvit skjorte. Svært politisk ukorrekte lyster, eller bare en overraskende fornemmelse av å være nære en passabel danseutgave av en scene fra 12 years a slave?

At samtidsjazz gir lyst til å nære klisjeer, istedenfor å dempe dem, er ekstremt sjelden siden sjangeren allerede har hang til det overdrevent lyrisk-narrative; til det for ”pene” og  ”følende”. Men danset med moderasjon virker det her plutselig som en god idé, på samme måte som det virker naturlig med gråting i god amerikansk mainstreamfilm. Når en først gir opp å forvente noe annet enn det konvensjonelle, er det noen ganger ønskelig med full pakke når en først tror på hovedrolleinnehaveren. Her tror jeg på Jeffrey Young.

Kaboom har blitt en severdig forestilling utover det jeg hadde forventet. Severdig først og fremst fordi den ikke er altfor forelsket i sitt eget uttrykk, (som sjangeren er kjent for å være), og har overskudd nok til å moderere viljen til å imponere publikum. Slik, godt hjulpet av Hamli og Young, får de ulike sekvensene luft og lys nok til formidle noen ulike stemninger og danseriske kvaliteter, istedenfor å vibrere jevnt i den samme pulsen. Bare noen få momenter distraherer: delvis usynkronitet, én danser som følger sitt eget kroppsspråk mer enn gruppas energi, samt noen litt for kompakte trio-sekvenser med mindre god timing på løftene. Men så finnes det altså enkeltprestasjoner til å balansere uromomentene, samt den private gleden over å få lyst til å danse sjøl. Et basalt, men viktig poeng når det er snakk om samtidsjazz.