Svar på åpent brev til Rådet

Brev/e-post i dag sendt til Stortingets Familie- og kulturkomite:

Til Familie- og kulturkomiteen på Stortinget, som pleum og ved dets enkeltmedlemmer,

Det pågår for tiden en offentlig debatt omkring Norsk kulturråds saksbehandling og tildeling (pr 30/10 2018) av såkalte «Basismidler» til scenekunstkompaniene Jo Strømgren Kompani og Mia Habib Productions.

Dette er en diskusjon og en problemstilling av største viktighet for det norske scenekunstmiljøet.

Det er rimelig grunn til å tro at Lov om §5 i Lov om Norsk Kulturråd (“Rådet er faglig uavhengig i sitt arbeid. Rådet kan ikke instrueres når det gjelder enkeltvedtak om fordeling av tilskudd») kan være brutt i forbindelse med disse tildelingene.

Kulturrådet har gjennom sin kommunikasjon bidratt med ytterligere forvirring mht hvorvidt saksbehandlingen og «armlengdes-prinsippet» her er i tråd med god forvaltningsskikk og etablert lovverk.

Undertegnende oppfordrer med dette Familie- og kulturkomiteen til å sette seg relevant inn i saken, og eventuelt gå til skritt mht å sørge for at alle forhold bringes til en status av etterrettelighet, transparens og lovlig og god skikk.

I den grad undertegnende kan tillate seg å representere større deler av scenekunstmiljøet, er det grunnlag for å hevde at den generelle tilliten til Norsk kulturråd, både internt og eksternt, for tiden er svært svekket.

I den grad komiteen for øvrig er opptatt av viktighet av ryddige kommunikative strategier i offentligheten (se bla innlegg fra Kulturrådets leder på nettstedet scenekunst.no) omkring håndteringen av slike saker – kunne det i tillegg være interessant hvis komiteen hadde noen synspunkter på Kulturrådets holdninger ift å undergrave og mistenkeliggjøre alminnelig diskusjon og evt kritikk av rådets intensjoner og handlemåter.

Oslo den 15. november 2018,

Kai Johnsen
Regissør, dramaturg og Professor ved Kunsthøgskolen i Oslo/Avd. Teaterhøgskolen

Frifeltet har fått to ministre å forholde seg til: KD ministeren og NK ministeren(e). Hvor de tvende møtes aldri enn for å krangle om hvem som har rett. KD er opptatt av penger og publikum. NK er opptatt av kunst og politkk. INGEN av dem er opptatt av kunstnene, kjernefolket. Verken KD eller NK drifter bærekraftig og i tillegg kan man altså ikke samarbeide. Bare i et land hvor man har SÅ mye å rutte med, kan man slenge vegg i mellom med penger, publikum, kunst, politikk og kunstnere og SÅ slenge alt ut gjennom vinduet. Forstå det den som kan. Triste greier …

Kulturrådet kan ikke, opplyser de meg om, dele noen dokumentasjon knyttet til saksbehandlingen av basisstøtte denne runden. Man må evt avvente Kulturrådets godkjenning av møtereferatet (med de sparsomme opplysninger som der vil fremkomme) ca 1 mnd.

Brev går nå til Kultudepartementet mhp evt tilgang til korrespondanse/evt møtereferater omkring disse prosessene/ekstrabevilgningene.

Brev går nå også til Familie- og kulturkomiteen på Stortinget mhp deres eventuelle synspunkter på denne prosessen og hvordan de vurderer både departementet og Kulturrådets forhold til Lov on Norsk Kulturråd i denne sammenhengen. Kanskje også med et tilleggsspørsmål ift hvordan de vurderer Kulturrådets holdninger til relevant diskusjon og kritikk av deres tildelingspraksis.

Nei, dette var tynne greier.

Tone Hansen, leder i Norsk Kulturråd, unngår å besvare en rekke helt sentrale spørsmål. Det kan for så vidt scenekunst.nos lesere rimelig greit ta seg frem til gjennom å lese hvilke spørsmål hun har blitt stilt. Jeg skal ikke kjede leserne med en alt for lang liste, men nevner her noen av dem.

Når burde Kulturrådet ha satt i gang evalueringer, diskusjoner og vurderinger ift Basisordningen (og tilliggende helt sentrale problemstillinger)? Kulturrådets manglende kultur og prakis ift oppfølging og gjennomføring av dette har skapt betydelig usikkerhet, uforutsigbarhet – og har grunnleggende svekket tilliten til rådet ift scenekunstspørsmål.

To utvalg, de som saksbehandler og innstiller ift basisstøtte, har offentlig gått ut og synliggjort sterk kritikk og misnøye ift hvordan rådet har behandlet og konkludert i denne saken. Hvis det er slik, Tone Hansen, at Kulturrådet holder seg med to fagutvalg som ikke forstår hvordan saksbehandlingen (og konklusjonene) skal og bør foregå i Norsk kulturråd – ja, da må man jo forvente at Hansen snarest mulig skaffer seg nye utvalg.

Det fremstår nå avgjørende viktig at de to fagutvalgene går offentlig ut og besvarer: Forelå det en slags «alternativ» innstilling fra utvalgene ift evt tildeling av basisstøtte til Strømgren og Habib? Hva slags mandat/fullmakt, fra fagutvalgene, hadde de som derifra stilte i møtet med rådet – hvor basisstøtte til Strømgren og Habib ble vedtatt? Så vidt jeg kan forstå det: Utvalgene har behandlet og avslått støtte til Jo Strømgren Kompani, og det forelå ingen tilrådning om basisstøtte til Habib før det aktuelle møtet i Rådet. Her trenger vi nå virkelig et svar fra fagutvalgene.

Hvis det ikke forelå noen slik alternativ tilråding/saksbehandling: På hvilket grunnlag har da evt Rådet fattet sitt vedtak om støtte til Jo Strømgren?

Jeg har i dag skrevet til Kulturrådet og bedt om å få utlevert det av referater fra møter med departementet og innstillingene/tilrådningene knyttet til tildeling av basisstøtte til Strømgren og Habib, som er offentlig tilgjengelig.

Hansen ser ikke ut til å ville vurdere det faktum at bortimot hele scenekunstfeltet leser departementets føringer ifm ekstrabevilgningen, helt konkret, som en overstyring – Jo Strømgren Kompani skal ha støtte. At rådets behandling da også ender med at Strømgren får støtte (etter å ha fått avslag i de faglige utvalgene) – ja det tolker jo alle som at det er nettopp dét som står i den relativt utvetydige «forklaringen» fra statsråd/departement. At dette, for alle praktiske formål, er en omgåelse av loven om Norsk kulturråd – og peker mot sviktende forståelse av det avgjørende viktige «armlengdesprinsippet», nei, det har Hansen ingen substansiell mening om.

Til slutt kan heller ikke Hansen dy seg ift å piske litt i opprørt vann gjennom å prøve å diskreditere de som reiser spørsmål ift Kulturrådets historikk, forvaltningskultur, tildelingspraksis og kritikkverdige saksbehandling: At noen skal kunne ha kritiske innvendinger til de prosjektene som Kulturrådet bevilger penger til (bla kanskje 35 millioner «over bordet»)? Nei, det vil hun virkelig ha seg frabedt. Man skal virkelig høre mye før ørene faller av, som man jo sier på folkelig. At kulturrådets leder vil ha slutt på diskusjon, kritikk og evaluering av hvordan kulturrådet forvalter et ansvar (større enn de kan aksle – det blir jo tydeligere og tydeligere) på vegne av offentlighet og kunstfelt – det blir så drøyt at man kan lure på kompetansenivået i Norsk Kulturråd. At man ikke, i en mer eller mindre demokratisk og transparent kultur, skal diskutere, analysere, og eventuelt kritisere, både politiske og Kulturrådets prioriteringer er, i ethvert maktkritisk perspektiv jeg kan klare å komme på, rent vrøvl. Og midt i dette vrøvlet ligger hunden begravet.

Rådet ønsker å svare på de spørsmålene deler av scenekunstfeltet har, og oppklare en del misforståelser knyttet til basisfinansieringsordningen.

•Nei, rådet kjente ikke til at Regjeringen kom til å tilrå friske midler til enkelte ordninger eller avsetninger i Kulturfondet før budsjettproposisjonen ble lagt frem. Rådet har løpende dialog med departementet og statsråden gjennom hele året og er et rådgivende organ for kulturministeren. I tillegg til den løpende dialogen, har rådet hatt ett møte med statsråden før budsjettfremleggelsen, som omhandlet å finne gode løsninger for det frie scenekunstfeltet, med de utfordringer feltet står overfor.

•Statsrådens svar er å legge til syv millioner i økning til Kulturfondet i budsjettforslaget, for å ivareta etablerte scenekunstkompanier «med en kombinasjon av høy kunstnerisk kvalitet, lang erfaring, internasjonalt nedslagsfelt og høy etterspørsel, samtidig som nye grupper kan komme til.»

•Nei, det har ikke kommet noen instruksjoner fra Kulturdepartementet eller kulturministeren når det gjelder hvem midlene skulle tilfalle. Det at vi er i dialog med departement og statsråd betyr ikke at vi ikke tar armlengdesprinsippet på største alvor.

•Rådet saksbehandler ikke i offentligheten av hensyn til feltet og til søkerne. Men i denne saken var rådet enstemmig i at det var klokt å gjøre denne bevilgningen nå, mens de nåværende retningslinjene for basisfinansieringsordningen er gjeldende. Det er jo slik at det var denne søknadsrunden som gjaldt 2019 og fremover. Til neste år behandles i prinsippet søknader for årene 2020 og fremover. I § 4 i retningslinjene står det følgende: Det kan ikke søkes om tilskudd for det kalenderåret søknaden om basisfinansieringen mottas og behandles.
Ordningen ble evaluert av Telemarksforskning i 2017 og rapporten er offentlig tilgjengelig. Justerte retningslinjer skal etter planen vedtas ved årsskiftet eller tidlig i 2019.

•Det er ikke enestående at rådet velger å endre på et fagutvalgs innstillinger, selv om det i liten grad var det som skjedde i dette tilfelle. Denne gangen handlet det ikke om en omgjøring av en innstilling, men om et tilleggsvedtak på bakgrunn av ekstra midler.

•De syv millionene ligger i forslaget til statsbudsjett inne i fondet på scenekunstfeltet og kan disponeres i årene fremover. Rådet kan ikke forutsi endringer i framtidige budsjetter, men midlene er i utgangspunktet ikke gitt som en engangsbevilgning. Midlene er heller ikke hentet fra produksjonsstøtte eller andre ordninger, dette er friske midler. Når noen tildeles basisstøtte, som ikke har hatt dette tidligere, frigjøres det ofte prosjektmidler som da kommer andre grupper til gode.

•At det i diskusjonen sås tvil om kvaliteten på noen av de involvertes kunstnerskap får stå for scenekunstfeltets egen regning. Rådets mandat er å ta beslutninger til beste for et samlet norsk kunstfeltet, det mener vi at vi har gjort i denne saken.

Kjære Tone Hansen,

I påvente av ditt/deres svar på spørsmål som har vært reist av en rekke relativt toneangivende representanter (bla Faglig utvalg for dans og Faglig utvalg for teater i Norsk kulturråd) i scenekunstfeltet, slår det meg at du enda ikke har besvart, spesielt inngående, et helt vesentlig spørsmål. Det tok meg (men ikke bla fagutvalgene og til dels tidligere scenekunstkonsulent Melanie Fieldseth), dessverre, litt tid å bli klar over denne utelatelsen. Jeg legger det til min tidligere liste av spørsmål, som et spørsmål: 1 B.

Du redegjør for at det som har skjedd i denne runden av basis er absolutt helt som det skal og bør være. Sett i lys av Lov § 5 om Norsk kulturråd, hvor det eksplisitt står: «Rådet kan ikke instrueres når det gjelder enkeltvedtak om fordeling av tilskudd» – hvem er det da som eventuelt misforstår denne lovteksten? Jeg legger her til grunn at det ikke kan herske noen som helst fornuftig tvil om at departementet i sin ekstrabevilgning adresserer, eller burde vi vel egentlig for alle praktiske formål si «instruerer», støtte til Jo Strømgren Kompani (og kanskje også Verdensteatret, men det er en annen sak) – som jo rent faktisk også får presist det tilsiktede resultat. Jo Strømgren Kompani var ikke innstilt av fagutvalgene til basisstøtte. Han fikk det. Dette er ikke «en kor-ordning» eller en «kunstneraspirantordning», som du henviser til, vil jeg meget bestemt mene.

Er det departementet/statsråden som her, lite kamuflert, prøver å omgå norsk lov? Nå er vel ikke du akkurat jurist, så kanskje noen andre evt kunne bidra til refleksjon rundt dette? Hvis så – er ikke dette en sak for Stortinget (som jo vedtar norske lover)? De kan vel ikke leve helt bra med at man vedtar lover som ikke blir fulgt? Så kan du vel kanskje si: Ja, dette må du evt ta opp med Stortinget Johnsen. Hvis du mener dét – ja, så får man jo sette i gang da. Jeg vil derimot mene at dette evt skulle være Kulturrådets oppgave – å høvisk gjøre noen på Stortinget oppmerksom på at de holder seg med lover som ikke respekteres av statsråd og departement. Gitt en slik alternativ vurdering/analyse av sakskomplekset – er det ikke da mer enn oppsiktsvekkende at Kulturrådet innvilger støtte, på tvers av faglig innstilling, til Jo Strømgren Kompani? Da ville man jo evt kunne, for å prøve å muntre deg med en formulering, si: Er Kulturrådet, og et helt kunstfelt, tjent med at man får bananrepublikkaktige tilstander i Norge? Her er jeg helt sikker på at du er enig med meg. Hvorfor har man da gitt basisstøtte til Jo Strømgren Kompani?

Jeg var bidragsyter i Telemarksforsknings evaluering av bf-ordningen, på bestilling fra Kulturrådet. Den rollen jeg spilte var vagt definert, men jeg endte opp som et slags faglig alibi kanskje. Muligens på siden av det uklare mandatet mitt, og Telemarksforsknings mandat, benyttet jeg anledningen til å komme med en dissens overfor anbefalingen om å videreføre ordningen: I stedet anbefalte jeg å gå videre med, og utrede, et forslag om å opprette en ny finanseringsordning under, ikke Kulturrådet, men Kulturdepartementet, som kunne fange opp bl.a. levedyktige og kvalifiserte kompanier som var ute av bf-ordningen. En ordning som for eksempel Grenland Friteater allerede befinner seg i. En sånn ordning vil måtte vurdere støtten utfra litt andre og flere kriterier enn Kulturrådet. Ikke bare utfra det kunstneriske og nyskapende. Man kunne tenke seg at kriterier som historie, kunstnerisk tradisjon, betydning for lokalmiljøet, evne til å rekruttere nye krefter inn i feltet osv. kunne veie vel så tungt som det spesifikt kunstneriske.

Dette ble ikke, og blir ikke, diskutert en gang! Kanskje utfra en eller annen flytende definisjon av armlengdes avstand-prinsippet. Men det som nå har skjedd tar jo fullstendig rotta på det prinsippet uansett! Et annet motargument fra Telemarksforsknings folk handlet om institusjonalisering av det frie feltet. Noe jeg ikke kan se er noe argument i det hele tatt.

Jeg mener at forslaget, i en eller annen form, er det eneste riktige svaret på den knipen som bf-ordningen har satt Kulturrådet, og oss alle sammen, i. Hvordan og hvorfor 12 årsregelen kom er det ingen som har noe klart svar på. Å bare utvide bf-ordningen, eller den ad hoc/lappverks-løsningen som rådet har kommet med nå på uttalt eller uuttalt ordre fra kulturministeren, løser ingenting og spiser opp midler som kunne gått til en masse spennende – og billige – prosjekter. Kulturrådet blir kastet ut i et mudrete farvann som også departementet plasker rundt i. Og det nesten verste av alt er at dette er en såkalt varslet katastrofe, som man i 12 år har valgt å ikke se og ikke høre.

Med fare for gjentagelse:
Jeg savner svar på de prinsipielle spørsmålene Faglig utvalg for dans og Faglig utvalgt for teater stilte i brevet sitt til Rådet. Jeg oppfatter at de spør: 1) om rådsmedlemmer kjente til at regjeringen kom til å tilrå friske midler før budsjettproposisjonen ble lagt frem, 2) om det har vært dialog om en mulig tilrådning i budsjettproposisjonen, og om Jo Strømgren Kompani som tilskuddsmottager i den forbindelse, mellom rådsmedlemmer og KUD, enten embetsverket eller politisk ledelse, i forkant av offentliggjøringen av budsjettproposisjonen og i etterkant av offentliggjøringen, og 3) hvorfor Rådet valgte å handle hurtig i selve rådsmøtet i stedet for å legge til rette for en ekstraordinær utlysning av de friske midlene som kunne ha fulgt vanlig saksgang. Inntil disse spørsmålene blir besvart vil spekulasjonen fortsette og tilliten til Kulturrådet svekkes unødig.

Så kan man snakke om det krevende arbeidet med å lage ordninger som ikke bare treffer det frie scenekunstfeltet i dag, men også tenker fremover på hvor behovene er på vei. Dette tror jeg må gjøres med utgangspunkt i den eksisterende avsetningen for scenekunst i Kulturfondet, for det er lite sannsynlig at det kommer store økninger i fremtiden. Det betyr at man må tenke på nytt på hvordan ordninger er innrettet og hvilken type langsiktighet og forutsigbarhet det er mulig å legge til rette for når midlene nødvendigvis er begrenset. Hvis ordningen for basisfinansiering har vist oss én ting, er det at små klatter med penger plutselig blir store summer som er bundet opp i lang tid. Hva gjør man hvis de friske midlene, selv de små dryppene, tørker opp? Verken ordningen for basisfinansiering eller en eventuell ny ordning bør evalueres eller utarbeides i isolasjon. Man bør se på de ordningene man allerede har (og eventuelt har lyst på) i sammenheng. Å legge en ny ordning på toppen av de eksisterende løser ikke problemet, så lenge den totale avsetningen til scenekunst i Kulturfondet er mer eller mindre stabil.

Til slutt vil jeg nevne at jeg både har arbeidet i Kulturrådets administrasjon og vært utvalgsmedlem, og mener Kulturrådet er en viktig og nødvendig institusjon. Jeg ytrer meg med dette som bakteppe.

Til Kai -for ordens skyld. Det er ikke oss i faglig utvalg for scenekunst som behandler basisfinansieringen, det er det faglig utvalg for dans og faglig utvalg for teater som gjør. (Har forsøkt å minne deg på dette før.)

Godt at det endelig kommer en redegjørelse, men det er fortsatt mye som er merkelig i denne saken, men det kommer kanskje når dere får samlet dere.

Basert på at det er prinsippet om likebehandling til 12-års regelen og langsiktighet for lang og tro tjeneste som ligger til grunn, får vel vi som kjenner feltet bare gratulere Goksøyr/Martens, Winter Guest, Ingun Bjørnsgård Prosjekt med videre støtte også? – for i likebehandlingens navn var det vel 12-års regelen som ble brukt som argument mot disse også, med eneste unntak at de har en allerede stående støtte neste år – det burde vel bety at rådet, i likebehandlingens navn, anså at ett års støtte ville vært nok for Jo og Verdensteateret også for å sikre langsiktighet? Eller er det slik at alle disse kompaniene, nå kan regne med støtte til Jo ikke lenger får støtte? Er slik at vi må få politisk ledelse til forklare dere dette? Poenget her er at vedtaket ikke speiler den holdningen dere uttrykker.

For selv om dere sikkert får mange penger for å styrke ulike potter, er det fortsatt like merkelig måten dere basert på det bestemte dere for å konsulterte noen frammøtte medlemmer av fagutvalgene, uklart på hvilken bakgrunn. At dere ikke gjorde en vurdering av deres egen kjennskap til feltet, og hvor denne informasjonen kommer fra. Altså med hvilken kompetanse, perspektiv og informasjonsgrunnlag dere ser saken. For med all respekt, en faglig vurdering av dette, ville kunne påpekt både at deres og motstående perspektiver er tilstede – uavhengig av det vil denne runden av basisfinansieringen og avgjørelsene som nå kommer leses som et signal til feltet omkring en utfordring som er prekær for mange. Det er uklart hvilken og hvordan kulturpolitiske initiativ skal skal sørge for en stabilitet for etablerte kompanier og kunstnerskap som har vokst fram i det frie feltet. (Noen lurer også på om dette er kulturpolitikken, i det minste Kulturrådets ansvar). At dere nå signaliserer at dere skal gjøre det er gledelig! – men da burde dere være kloke nok til å kalle 7. mill. fra departementet en fornærmelse av en alvorlig situasjon for mange i feltet vårt.

At dere samtidig uttrykker at dere vil vente på en evaluering av ordningen, er ikke bare utydelig, men også med på å skape tvil om deres egen posisjon og å konfundere arbeidet til de som jobber med dette.

For, med all respekt, om dere hadde vært tydeligere på dette i utgangspunktet ville vi unngått mye mistillit. Det merkeligste av alt er at dere ikke forutså dette, og så snart møtet var ferdig puttet hodene i sanden og lot feltet gyve løs i alle retninger og forsøke å tolke hva dere mener. (Kan jeg anbefale dere å i det minste legge en kommunikasjonsplan neste gang dere skal foreta dere slike kreative manøvere?) Ikke bare er dette en grov ansvarsfraskrivelse, det sår tvil om motivene og grunnlaget for handlingene deres er så rene som dere uttrykker? Om dere rett og slett har forhastet dere og handlet på uklart grunnlag? Eller om dere bare er veldig klønete i hva dere forsøker å formidle?

Kjære Tone Hansen,

Takk for ditt engasjement og ditt tilsvar. Og dét er oppriktig ment. Inntil for et døgn siden kunne man få det inntrykk at Norsk kulturråd ikke ville uttale seg om denne saken før om ca 1 mnd, og at rådet fremsto uten ledelse. Takk altså.

Men du etterlater noen, etter min mening, viktige spørsmål, som det kunne være fint om man fikk svar på. Jeg skal gjøre dem så korte som mulig, og noen av spørsmålene har du kanskje helt utmerkede svar på. Og noen steder her tar jeg kanskje feil ift noen prosedyrer/konklusjoner etc. (som du sikker selv har merket: til og med for mennesker med stor kunnskap om NKR kan det av og til være vanskelig å være korrekt/presis ift regler/fremgangsmåter etc.). Jeg dytter også inn noen små egne kommentarer.

1. Evaluering av Basisstøtten (og derved også en slags evaluering av tilliggende problemstillinger): Når mener du at dette arbeidet burde ha kommet i gang? Selv ville jeg kanskje ment at det burde begynt for ca 5 år siden, og blitt konkludert for 3 år siden. Da ville man ha unngått mye usikkerhet, tvil og svekket tillit.

2. Gitt at alt, slik du skriver, har foregått etter regler, sedvane og alminnelig forvaltningspraksis: Hvorfor tror du både Danseutvalget og Scenekunstutvalget i NKR er så oppbragte (for det må det kunne gå an å si at de er)?

3. Når du synes å være av den oppfatning at man løser noen avgjørende hovedutfordringer gjennom å ”løfte” noen (eller alle?) de kompaniene som ligger inne i basisordningen inn i en ny og ”sikker” (?) ordning – det ville jo fordre en masse nye penger, ville det ikke? Og, gitt at disse pengene evt. fantes (noe jeg selv kan tillate meg å betvile); Hvilket ”hovedspørsmål” er det da dere har stilt dere ift utfordringer som både disse kompaniene og det norske scenekunstfeltet står overfor? Min kommentar: Denne ”ordningen” er i hovedsak tilpasset en ca 10 år gammel feltforståelse hvor det vi kaller ”BIT-nettverket” og ”EU-nettverket” spilte en mye viktigere rolle enn de kan sies å gjøre i dag.

4. Legger du/dere til grunn at de 7 millionene dere fikk i ”friske penger” ifm disse spørsmålene – kommer til å bli ”lagt oppå” den samlede støtten til scenekunstformål også for de to neste årene? Hvis ikke kan man vel virkelig, virkelig si at man er ille ute?

5. Så det mest kompliserte spørsmålet (som kanskje er umulig å følge for folk som ikke er spesielt innvidd, og kanskje jeg til og med tar feil): Det Scenekunst- og Danseutvalget gjorde, akkurat i denne runden, var ikke det å avslå støtte til Jo Strømgren Kompani, og å ”bruke” midler fra Prosjektstøtteordningen for å prioritere Verdensteatret? Dette ”frigjorde” (gjennom ekstrabevilgningen), tilsynelatende, ca 3 mill pr år, som da gikk til basisttøtte til Mia Habib? Hvis dette er tilfelle; er det ikke slik da at man har minsket prosjektmidlene med ca 3 mill pa i minimun 2 år? Hvis det er slik, og det håper jeg virkelig ikke, så vil det, så vidt jeg kan forstå, bety at ca 5 – 10 prosjekter, hvert år, av f eks folk som Ingeleiv Berstad, Kristin Ryg Helgebostad, Trond Reinholdtsen, Pia Maria Roll, Helle Siljeholm, Suzie Wang (noen av disse jobber jeg med, skylder jeg å opplyse, og, ja, dessverre, for egen del (men rimelig kvalifisert til å gjøre slike vurderinger må jeg kunne sies å være) må jeg si at jeg holder dem høyere enn Mia Habib – men det trenger ikke andre være enig i) – ikke vil bli gjennomført? Dette er for øvrig kunstnere på svært høyt nivå som av ulike grunner ikke nødvendigvis ønsker å befinne seg innenfor Basisstøtteordningen – slik så mange, mange av de beste vi har i dag ikke har noe ønske om (midler vil de jo behøve, men ikke på den måten!). Dette vil jo evt gjelde også en rekke andre svært interessante scenekunstnere/kompanier som jeg ikke tar med i min litt korte liste, kjenner til, eller som er under opprettelse.

6. Selv om jeg evt skulle ta helt spesifikt feil ift denne rundens innstillinger/tildelinger etc – deler du bekymringen, som dine utvalg synes å gjøre, om at man ser en stadig ”dreining” inn mot Basisstøtteordningen på bekostning av vitaliteten i feltet, ressursbruken generelt, og publikums nye krav? Se her evt spørsmål 3, som rommer noen av de samme problemstillingene.

Jeg, og jeg tror jeg har ganske mange andre med meg, ville sette stor pris på å få besvart disse spørsmålene.

Og, som avsluttende kommentar: Uansett, jeg tror, dessverre kunne man kanskje si, det finnes betydelige utfordringer og muligheter i dagens norske og internasjonale scenekunstfelt som Norsk kulturråd nå står svekket i forhold til å adressere.