Suggerende, hypnotisk
Forestillingen er suggererende, nesten hypnotisk, skriver
Dagbladets Inger Merete Hobbelstad om What a glorious day på
Grusomhetens Teater. Vi har lest anmeldelsene.
- “Grusomhetens Teater fascinerer stadig med sin evne til å ta
fenomener og forestillinger det knytter seg sterke assosiasjoner
til, og hente det ut av det realistiske og mimetiske og inn i det
rituelle og absurde”, skriver Hobbelstad i Dagbladet og
konkluderer med at “Forestillingen er suggererende, nesten
hypnotisk, med sammensatte uttrykk som gjør at den aldri blir
ensformig, til tross for at hvert scenebilde holdes nesten
pinefullt lenge”.
- Idalou Larsen vet imidlertid ikke helt hva hun skal mene: “Skal
man ha fullt utbytte av «What a glorious day!» er det nok en fordel
å ha et visst kjennskap til Bendik Riis merkelige liv og skjebne.
I en lang periode av sitt liv var han innlagt på Gaustad, og
traumatiske episoder både fra den tiden og fra barndommen går
igjen i hans bilder. Kanskje det Lars Øyno har villet, nettopp har
vært å gjenskape en lykkelig og uskyldig barndomstid. Men det er
ikke godt å si. «What a glorious day!» har gjort meg mest
perpleks”, skriver Idalou i Klassekampen.
- “Denne gangen faller ikke Lars Øyno for fristelsen til å
romantisere kunstneren og outsideren, slik som ved enkelte
tilfeller tidligere. De stadige klesskiftene skuespillerne foretar
seg, kan synes å henspille på et ønske om tilhørighet og sosialt
fellesskap, slik som i Bendik Riis’ kunst, hvor utkastelse og
hjemløshet er viktige motiv”, skriber Therese Bjørneboe.
“Forestillingen kulminerer i en utrolig morsom og «weird» cowboy-
og indianerscene, hvor de populærkulturelle stereotypene fremstår
som surrealistiske korrektiv til 50-talls-Norge. Skuespillerne
utfolder et stort register, både i forhold til fysisk
kroppsbeherskelse, og gjennom henspillingene på det nesten
dukkeaktig fortapte, men også «himmelvendte» ved figurene til Riis.
Som vanlig i Øynos oppsetninger, kunne han likevel økonomisert
bedre med virkemidlene og strammet sekvensene inn”, skriver
Bjørneboe i Aftenposten.
- “I følge Artaud skulle teateret tale for seg i stedet for å
formidle innholdet. Dette bidrar til at forestillingen mangler et
klart narrativt handlingsforløp der mening er noe en selv må legge
til det fragmenterte estetiske uttrykket. Uten forhåndskunnskaper
kan man ikke ane at dette i det hele tatt handler om Bendik Riis.
Forestillingen blir som et kunstuttrykk som trenger en tekst som
forklarer innholdet på et metanivå hvis man trenger å forstå det.
Hvis ikke spiller det fritt på publikums egen assosiative
tankegang. En kan få en personlig opplevelse eller ikke skjønne noe
som helst. Det er derfor umulig å kaste terning på en slik
trancendent performance, så fireren blir denne gangen et uttrykk
for min personlige opplevelse med oppfordring til leserne å dra og
se for seg selv”, skriver Kristine Andreassen i Fredrikstad Blad.
- “Med forestillingen What a glorious day gir Grusomhetens Teater
oss en sterk fortelling om den undertrykte og marginalisertes
erindring om familiens hengivne kjærlighet”, skriver Anna Valberg
her på scenekunst.
