Støyende gjentakelser

Tekst og foto: Øivind Idsø

En av støymusikkens største utfordringer oppstår i samme øyeblikk
som støyen når sitt nullpunkt: Når alle hørbare frekvenser blir
like sterke, det vil si når en ender opp med det mange lydteknikere
kjenner som hvit støy, og når volumet tangerer trykket fra
jetmotoren til et F16-fly, ja, da blir i prinsippet all støymusikk
så å si helt lik. Det finnes ingenting som kan differensiere hvit
støy fra annen hvit støy.

Helge Sten og Hans Magnus Ryan er garantert to av Norges mest
produktive musikere, og står på hver sin kant, men delvis også
sammen, bak en vanvittig rekke utgivelser de siste tjue åra. Sammen
med video- og lyskunstner Pekka Stokke holdt de tre én times
støymekka på Henie Onstad-senteret utenfor Oslo i helga.

Sten er best kjent som mannen bak aliaset Deathprod, i tillegg til
å være prominent medlem av Supersilent-kvartetten, og produsent på
flere norske CD-utgivelser.

Hans Magnus Ryan vil for de fleste være kjent som «Snah» fra
Motorpsycho, et band som de fleste med en viss interesse for norsk
musikk bør kjenne og anerkjenne som den bautaen det er.

Felles for både Deathprod og «Snah» er at de i mange år har
utforsket forholdet mellom musikk og støy, et studium Helge Sten
begynte med på Kunstakademiet i Trondheim for mer enn 20 år siden,
og som de viderefører med bestillingsverket «As Above, So Below».
Problemet er bare at stykket ikke klarer å tangere tidligere
prestasjoner.

Videokunst på sidelinja

Pekka Stokke er nok mer ukjent for folk flest, men han har ry på
seg for å være en av Norges fremste video- og lyskunstnere. Scenen
er denne søndagen blant annet dandert med en rekke hvite, delvis
diagonale bånd, strukket fra taket og ned til gulvet. Stokke bruker
to videoprojektorer til å spraye veggene med buktende, hvite
streker, som hele tiden vibrerer i (en slags) takt med vibrasjonene
fra scenen.

Helt vellykket er det derimot ikke. Store deler av de dansende
strekene brettes ut på et kanvas som ikke uten videre er synlig for
publikum. Vårt blikk er rettet mot scenen, mens brorparten av
videokunsten projiseres enten på veggen bak publikum, eller på
veggen til høyre for publikum.

Det får den pussige effekten at en må minne seg selv på å vri hodet
for å få med seg Pekkas bidrag til konserten, og dermed glipper en
fin mulighet til å sy sammen videodelen med musikken. Når det er
sagt: dekoren på scenen og det rød og hvite fargespillet er
fantastisk, og kunne vært brukt enda mer aktivt enn det faktisk
gjorde.

«As Above, So Below» er på den snaue timen stykket varer gjennom en
relativt forutsigbar veksling mellom vâre, rolige partier, og
ekstrem støy. Virkelig ekstrem støy. Det tar ikke mange minuttene
før «Snah» sørger for at stykket eksploderer i gitarstøy sammen med
Helge Stens støykulisser, og Ryan jobber åpenbart beinhardt med å
vri så mye lyd ut av gitaren som overhodet mulig.

Jeg kapitulerer etter en stund og må bruke to fingre for å
beskytte ørene mot den skingrende diskanten og den hylende
mellomtonen, og uansett om volumet ikke gjør annet enn å sette
kretsrekord i desibel for Høvikodden, så er det voldsomme krefter
som er i sving. Innen det første kvarteret er omme har allerede
flere publikummere forlatt konsertsalen, til tross for at det var
stappfullt da konserten begynte.

Øreverk

Akkurat det behøver ikke bety så mye. Folk forlater alt fra
kinosaler til fotballkamper i tide og utide, årsakene til at det
skjer er sannsynligvis like sammensatte som årsakene til at noen
ikke tåler lukten av sushi eller ikke klarer se på gamle
sort-hvitt-filmer uten å gjespe etter fem minutter.

Likevel, tendensen var påtakelig, og jeg har forståelse for at det
skjer – og for at folk fortsetter å forlate salen nesten helt fram
til konsertslutt. Denne typen støy er i mine øyne vanskelig å
forholde seg til både av rent fysiologiske årsaker – reaksjonen med
å stappe fingrene i ørene er instinktiv, og en forsvarsmekanisme -,
men også av estetiske.

Som jeg var inne på i innledningen står den ekstreme støyen
alltid i fare for å gjenta den forrige versjonen av ekstrem støy,
og det synes jeg skjer altfor ofte under dette stykket. Luker en
bort en del av den mest skingrende diskanten skjer det åpenbart
interessante, fine ting i lydbildet, men det hjelper jo ikke når en
liten, men svært tydelig del av frekvensspekteret så til de grader
tar overhånd.

De mer stillferdige partiene makter heller ikke å holde på
interessen. I sterk kontrast til hvordan for eksempel Helge Sten
framstår på plate, både som Deathprod og som medlem av Supersilent,
blir det for ufokusert, og verket snubler seg fram gjennom
tilsynelatende vilkårlige, atonale anslag, iblandet litt for mange
lydkulisser som etteraper bølger som brytes mot
strandkanten.

Vellykket resirkulering

Et av partiene som fungerte best var paradoksalt nok en
resirkulering av et spor fra den sytten år gamle
Deathprod-utgivelsen «Treetop Drive», der et tilbakevendende,
skrikende, metallsag-aktig tema ornamenteres med gitarstøy og andre
buldrende lyder. Det er kanskje ikke tilfeldig at akkurat dette
stykke ble besøkt på nytt – Hans Magnus Ryan bidro blant annet med
fiolin på flere spor på akkurat den utgivelsen.

Det hjelper likevel ikke på helhetsinntrykket. «As Above, So
Below» klarer aldri dra seg selv ut av det ganske forutsigbare
støymaterialet som gjennomsyrer store deler av søndagens konsert,
der de voldsomme partiene bare blir monotone i all sin voldsomhet,
mens stillheten både før og etterpå aldri blir noe mer enn en
parentes.

Støymusikk er pussig nok en skjør sjanger, som bør behandles med
varsomhet og kløkt for ikke å skli ut i intetsigende, uinteressant
frekvenslek. Sten og Ryan havner ikke helt der, men det er ikke mye
om å gjøre.