Foto: Sebastian Dalseide. Scenograf: Henrik Ahr. Kostymedesigner: Michaela Barth. Lysdesigner: Geir Hovland

Store problemer med Lille Eyolf

Når den tyske regissøren Michael Thalheimer får bryne seg på Lille Eyolf ved Den Nationale Scene i Bergen drukner Henrik Ibsens tekst i store følelser.

Da jeg plukket opp Henrik Ibsens skuespill Lille Eyolf fra 1894 før jeg skulle se oppsetningen som blir vist i samarbeid med Festspillene i Bergen på Den Nationale Scene, ble jeg fullstendig oppslukt av den voldsomme og mørke materien Ibsen skildrer. Mens jeg pusset tenner, gikk til universitetet, laget middag og støvsuget, gikk det knapt et sekund uten at Eyolf, Alfred, Rita, Asta og Borgheim snek seg inn i tankene mine. Teksten er oppsiktsvekkende moderne, og selv om den ytre handlingen er nokså komprimert og rett fram, fremstår lille Eyolfs død i slutten av første akt mest av alt som en katalysator som gjør at rommet mellom de gjenlevende karakterene åpner seg for en uendelighet av tvetydigheter og ambivalens. Ibsen tar sats og stuper rett ut i alt sammen – omsorgssvikt, begjær og umulig sorgarbeid i et eksistensielt kaos man ikke kan gjøre annet enn å bli fascinert av.

Ibsen gjennom et forstørrelsesglass
I Lille Eyolf møter vi ekteparet Rita og Alfred Allmers og deres ni år gamle sønn Eyolf. Eyolf er ikke som andre barn – han bruker krykker fordi han som spedbarn falt ned fra stellebordet under foreldrenes elskovsakt og ble skadet. Alfred har vært mest opptatt av å jobbe med livsverket sitt, en bok om det menneskelige ansvar, men ved stykkets begynnelse vender han hjem fra en fjelltur og kunngjør at han heretter kun skal være far for Eyolf isteden. Inn kommer den mystiske skikkelsen Rottejomfruen som tilbyr seg å fjerne det som gnager, og like etter følger Eyolf henne ut i vannet og drukner. Igjen står Rita, som aldri har funnet seg til rette verken i morsrollen eller ekteskapet, og sjalusien overfor det tette, nærmest incestuøse båndet mellom Alfred og halvsøsteren Asta, vokser. Ingeniør Borgheim kurtiserer Asta, men det viser seg at Asta og Alfred likevel ikke er søsken, og alt går sakte, men sikkert i oppløsning. Alle karakterene er fanget i begjærets og kjærlighetens irrganger, og konfliktene er uløselige.

I lys av tematikken er det lett å tenke seg at Lille Eyolf skal spilles på en realistisk, subtil måte som får frem tvetydigheten og spenningen i underteksten. Den tyske regissøren Michael Thalheimer har derimot valgt å gjøre det komplett motsatte. I hans regi er replikkene, situasjonene og stemningene forsterket og overdrevet til det ekstreme. Det er som om han har gransket teksten med et forstørrelsesglass for så å blåse opp de grunnleggende følelsene til karakterene. Skuespillerne har i tillegg et veldig tydelig bevegelsesspråk, og kontrastene mellom fysisk avstand og nærhet på scenen brukes gjennomgående svært aktivt.

Disse grepene i kombinasjon med Henrik Ahrs minimalistiske scenografi signaliserer at Thalheimer forsøker å skape en verden med sin egen logikk i Teaterkjelleren. Scenografien består av tre svarte scenevegger. Den bakerste sceneveggen er skråstilt som en slakk bakke slik at skuespillerne går opp og ned på den for å komme seg inn og ut av scenen. Et lyssatt lag av røyk fra en røykmaskin danner et røykteppe som ligger over sceneveggene og likner en havoverflate slik den ser ut når man er under vann. Det gir en uhyggelig opplevelse av at sceneuniverset lukker seg om seg selv og karakterene, og dette understrekes av Bert Wredes musikk der lydbildet med et forsiktig pianoriff som i løpet av forestillingen vokser seg større med elgitar og synth.

Punkterer spenningen
Idet forestillingen starter er det stemningene som settes i fokus i et visuelt og langsomt tablå til musikken. Lille Eyolf, spilt av Arthur Hakalathi, strever seg nedover den skrå bakken og inn på scenen der han blir stående ytterst på scenegulvet mens han ser utover publikum og ansiktet hans fortrekker seg i noe midt mellom et smil og en fortvilet grimase: Han ler en latter som tilsynelatende hvert sekund holder på å gli over i gråt. Inn kommer også foreldrene, Rita og Alfred Allmers, spilt av Stine Robin Eskildsen og Frode Bjorøy. Begge er kledd i stripete pysjamaser med morgenkåper over, noe som gir dem et barnlig preg. De blir stående og stirre ut i salen. Gjennom en taus inngang til materialet før noen av karakterene i det hele tatt begynner å snakke lades rommet med en emosjonell tyngde.

Etter dette er dessverre fortsettelsen helt feil. Asta, spilt av Kristi-Helene Engeberg, entrer scenen kledd i en maskulin grå dress med håret i en stram hestehale, og kostymet får meg til å tenke at hun er den eneste voksne her. Asta og Rita snakker raskt og oppkavet i en overspilt, nesten aggressiv tone om at Alfred er tilbake fra en fjelltur. Tempoet gjør at jeg sliter med å få med meg replikkene, og ingenting blir bedre når Alfred plutselig dukker opp. Det overtydelige i regien når han umiddelbart går bort til Asta, løfter henne med voldsom energi og svinger henne rundt mens han kysser henne, punkterer all spenningen i Ibsens tekst. Jeg opplever at scenen uttrykker altfor bokstavelig hvordan Alfred er mye mer opptatt av halvsøsteren enn av både sønnen og kona.

For mye og for lite
Scenene blir i det store og det hele platte og flate fordi regien og dramaturgien ikke klarer å balansere det overdrevent komiske og alvorlige. Paradoksalt nok fører det til at jeg synes det er for mye og for lite av alt på én gang. I denne versjonen portretteres for eksempel Rita og Alfred som et ektepar i en oppslukende sjokktilstand helt på bristepunktet, og når de konfronterer hverandre rett etter Eyolfs død, blir de for det meste stående å skrike til hverandre. Når Alfred tar kvelertak på Rita og presser henne opp mot veggen og jokker på henne med forakt ,og Rita parerer med å minne ham på hvordan Eyolf døde mens hun begynner å runke ham før han oppløses i tårer, er det bare ikke voldsomt nok. Selv om det er en lettelse i komikken når Borgheim (Knut Erik Engemoen) mot stykkets slutt deklamerer sin kjærlighet til Asta mens han er surret inn i et stort norgesflagg, er det som skjer på scenen tomt for meg. Antakelig opplever jeg det sånn fordi så mye av underteksten og nyansene i Ibsens skuespill er fraværende i regien og at altfor lite overlates til fantasien.

Det som imidlertid fester seg i meg er skuespillernes overdrevne bevegelsesspråk og tablåeffektene bruken av scenen gir underveis. Enten det gjøres litt ekstra ut av karakterenes entré og sorti, som når Rottejomfruen (Anne Regine Ellingsæter) beveger seg sakte, glidende og utenomjordisk inn på scenen i en svart, glinsende satengkjole, eller det er Asta som har en hånd som skjelver usannsynlig og forstyrrende mye, eller Rita og Alfred veksler mellom stå helt inntil hverandre eller på hver sin side av scenen, gir det meg en opplevelse av at Thalheimer kanskje har ønsket å få frem noe av den symbolistiske dimensjonen i Ibsens tekst gjennom det visuelle. Likevel finner ikke forestillingen noen klar form, og den drukner i store følelser. For meg er gleden ved Ibsens originaltekst nettopp underteksten og tvetydigheten den åpner for. Tvilen og usikkerheten jeg kjenner når jeg leser Lille Eyolf gjør at jeg aldri blir helt klok på verken hvem Rita, Alfred, Asta og Borgheim egentlig er og hva som motiverer dem til enhver tid, og det er fortryllende. I Thalheimers regi er det derimot forsvinnende lite igjen å under seg over.

KOMMENTAR
  • Dag :

    jeg har akkurat sett dette stykket. Jeg sitter igjen med samme følelse som anmelder.

    Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg kalt dette teatralsk(no pun intended).

    Hvorfor er norsk teater bare skrik og skrål?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER