Foto: Erik Berg. Scenograf: Anette Kurz. Kostymedesigner: Ilse Vandenbussche. Lysdesigner: Mark Van Denesse

Stor fugl

Fuglane i Luk Percevals regi er en maratonopplevelse som briljerer med glimrende skuespillerprestasjoner, livlig teatral stilblanding og steile motsetninger.

Tarjei Vesaas’ perfekt formfullendte roman Fuglane fra 1957 slutter med karakteren Mattis som flyter på et årepar langt ute på et stort, stille vann i det det blåser opp. Han har lagt opp til situasjonen selv; overlatt til skjebnen å avgjøre hvorvidt han skal fortsette å leve sammen med søsteren sin Hege og hennes nye mann Jørgen, eller om han skal drukne der ute og synke til bunns. Når han merker at vinden begynner å lage bølger på vannet får han panikk og roper først på Hege, så sitt eget navn, Mattis. Boka slutter åpent og på umiskjennelig vesaask vis: «- Mattis! tulla han og ropte i, av si djupe rådløyse, på det aude vatnet lét det som eit framandt fugleskrik. Kor stor eller liten den fuglen kunne vera, høyrdest ikkje.»

Prisbelønt team
Den belgiske regissøren Luk Perceval ønsket selv å sette opp Fuglane ved Det Norske Teatret i forbindelse med at det i år er 125 år siden Vesaas ble født. Vågalt, mente noen. Teatrets iscenesettelse av Fuglane til 100-årsjubileet i 1997, i Ole Anders Tandbergs regi, står nemlig fremdeles som en bauta i norsk teaterhistorie. Men også Perceval har opplevd stor suksess på DNT tidligere: Oppsetningen hans av Trilogien til Jon Fosse i 2019 mottok fire Heddanominasjoner og vant prisen for beste regi og beste kvinnelige skuespiller (Gjertrud Jynge).

Flere i det kunstneriske teamet Perceval har med seg i dag var med også den gangen, blant andre scenografen Anette Kurz. Til Fuglane har hun designet et enkelt scenebilde bestående av rundt 40 hvite papirskulpturer som forestiller trær og er hengt opp i hamp-tau. Trærne henger i ulike høyder som endres under spillets gang blant annet for å illustrere hvordan landskapet endrer karakter når Mattis (Christian Ruud Kallum) er ute og ror. Det er subtilt og svært elegant utført. Trestubber plassert i en gruppe fungerer som reddende holme og senere brukes de til å lage torden når de blir slengt rullende over scenegulvet av oppkava medspillere i gule sydvester. Under uværet gjemmer Mattis seg i en liten kasse som skal forestille utedo, hvor noe lyn så vidt han vet aldri har slått ned. Hege (Gjertrud Jynge) sitter i majestetisk ro under en stor paraply og strikker.

Humørfylt maraton
Forestillingen varer i nesten fire timer, inkludert to pauser. Når publikum holdes i ånde hele veien, skyldes det ikke minst Kallums formidable fokus og imponerende sceniske kontroll. Men også at regien byr på stor grad av variasjon, der en til tider komisk fysisk-ekspressiv spillestil hos medspillerne bryter med og samtidig beriker den realistisk-innlevende spillestilen hos de to hovedpersonene. Det er noe befriende, skamløst unorsk over hvordan skuespillerne takler de mer sprelske, fysisk-teatrale innslagene. Lukingen av turnipsåkeren er for eksempel fremstilt som koordinerte spensthopp i marsjtakt der Mattis’ forsøk på å henge med sklir ut i jazzen.

Perceval har valgt å fremheve motsetninger og konflikt i sin iscenesettelse. Vi får se Mattis gjennom Heges fortvilte perspektiv og innser hvor håpløst irriterende han kan fremstå for henne. Det gjør aggresjonen hun møter ham med enklere å relatere til. I Jynges trygge fremstilling opplever jeg en Hege som fremstår mer levende og menneskelig enn jeg har kunnet forestille meg henne tidligere. Når perspektivet er hos Mattis møter vi derimot en liten, sårbar gutt som tross sine 37 år på jorda mentalt og emosjonelt ofte kan befinne seg på åtteårsstadiet.

Auditive virkemidler
Hege og Mattis veksler på å ha fortellerstemmen, henvendt til publikum. Hege forteller i fortid, mens når Mattis forteller er det i nåtid, som om han tenker høyt. Forskjellen på dialog og fortellerstemme er auditivt markert ved at dialogstemmen omsluttes av scenerommet mens fortellerstemmen stiles ut til salen. Komponist og lyddesigner Rainer Süssmilchs auditive virkemidler spiller en svært viktig og meningsbærende rolle. Når vi i sosiale sammenhenger inntar Mattis sitt perspektiv, høres alt som om vi befinner oss i en boble. Lyden fra medspillernes latter og dialog på scenen høres spøkelsesaktig ut, hermetisert, som fra en annen verden. Det er uhyggelig, og understreker Mattis’ utenforskap. På folkemunne kaller de ham som kjent for Tusten.

I møtet med Anna og Inger, de to unge jentene som kommer roende for å redde ham når han er strandet på en holme, er derimot stemmene pipende lyse og latteren tegneserieaktig boblende. De fremstår som vennligsinnede overnaturlige vesener, hinsides all kontroll.

Entydig slutt?
Kostymene er designet av Ilse Vandenbussche. Det går i korterma skjorter, kortbukser, skjørt og cardigans i et nøytralt og tidløst snitt. Unntaket er Anna og Ingers badedrakter som tydelig plasserer handlingen til 1950-tallet. Undertiden beveger Hege seg i scenens periferi inntullet i en lurvete grå strikkekreasjon. Det er uklart hva slags betydning denne bekledningen har, men en tolkning kan være at Hege her er eldre og ser tilbake på det som har hendt.

Der Vesaas’ roman slutter åpent – Mattis kan drukne, eller han kan klare å komme seg i land – har Perceval muligens ønsket å indikere en mer entydig dyster slutt. Han dropper den avsluttende bemerkningen fra romanen om fuglens eventuelle størrelse som jeg siterte innledningsvis. I stedet avslutter Hege forestillingen med å slå fast at skriket til Mattis lød som en fugl. Ambivalensen – hvor stor eller liten den fuglen kunne være – mangler. Med det har man fjernet litt av Vesaas fra avslutningen, uten at jeg helt forstår hensikten: Det har ikke gjort den noe bedre.

Forestillingen er lang, og det er forståelig om man har forsøkt å unngå å gjøre den enda lengre. Jeg tror likevel man hadde tjent på å forankre den siste scenen bedre underveis i siste akt for eksempel ved å dvele litt lenger ved hvordan Mattis lar været få avgjøre tidspunktet for å legge ut på vannet, for så å oppleve at han har mistolket det. Disse små innvendingene til tross: Luk Percevals tolkning og iscenesettelse gir oss et nytt blikk på Vesaas’ klassiker og gjør forholdet mellom søskenparet levende som aldri før. Vi møter verden slik den fremstår fra Tustens perspektiv, gjennom nesten-drukning, grubling og mer eller mindre vellykka sosiale situasjoner. Glimrende skuespillerprestasjoner gjør det til et fengslende interessant og berikende møte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER