Foto: Sebastian Dalseide. Scenograf og kostymedesigner: Paul Farnsworth. Lysdesigner: Jason Taylor

Stilfulle presidentdrap

Assassins er en meget sterkt gjennomført musikal, men jeg forstår ikke motivasjonen for å iscenesette den akkurat nå.

Dette halvåret har satsningen på musikaler på Den Nationale Scene fått fornyet kraft. Når jeg går for å se Stephen Sondheims og John Weidmans musikal Assassins, er det bare tre måneder til det på nytt vil brake løs på teatret med David Bowie-musikalen Lazarus. I motsetning til Lazarus som allerede har vært en storsatsning på Det Norske Teatret våren 2019 og slik sett fremstår som et nokså forutsigbart valg, er det første gang Assassins spilles i Norge. Knut Nærum står for oversettelsen, mens regissør Markus Virta og musikalsk ansvarlig Trond Blindheim sammen med musikere og skuespillere gjør en iherdig innsats med å puste liv i Sondheims og Weidmans musikal om kjente attentater på amerikanske presidenter.

Disseksjon av den amerikanske drømmen
Musikalen hadde opprinnelig premiere i 1990. I løpet av den nesten to timer lange forestillingen introduseres publikum for ni historiske personer som alle har begått attentater på amerikanske presidenter. Bare noen få av disse har lyktes. At Sondheim og Weidman lar personene møtes på tvers av historiske perioder gir hele utgangspunktet et marerittaktig, uvirkelig og absurd preg. Dessuten er øyeblikkene før mordene minst like viktige som selve attentatene, og handlingen veksler sømløst mellom større sangnumre og bitende, ubehagelige og humoristiske monologer.

Med andre ord skiller materialet i Assassins seg fra mer tradisjonelle musikaler samtidig som skaperne utvilsomt har ønsket å lage fengende underholdning. Sondheims musikalske palett spenner over et vidt register av musikalske sjangre og virkemidler. Han henter elementer fra janitsjarmusikk, variasjoner over presidenthymnen «Hail to the Chief», storband, folkesanger, spirituals og kjærlighetsballader, for å nevne noe. Hele tiden er det en dirrende, alvorstung og satirisk undertone som presser seg fram både i musikk og handling: Hvordan kan et land der den amerikanske drømmen angivelig skal være oppnåelig for alle, likevel avle så mange mistilpassede mennesker som én etter én tyr til ekstreme handlinger for å kvitte seg med presidentene?

Høy showfaktor
Paul Farnsworths scenografi forestiller skoleboklageret der den sagnomsuste Lee Harvey Oswald (1939-1963) skjulte seg mens han skjøt og drepte president John F. Kennedy i 1963. Både sideveggene og scenens bakvegg er dekket av stabler med pappesker med identisk påskrift som originalene fra skoleboklageret, men ellers er scenen tom. Den minimalistiske scenografien fungerer utmerket ved at pappeskene flyttes på underveis og uanstrengt danner små tablåer i fellesscener der ensemblet danser og sitter. Slike effektive grep gjør mye med scenerommet og gir skuespillerne flere nivåer i rommet å spille på.

Markus Virtas iscenesettelse har høy showfaktor fra begynnelse til slutt som gjør at det aldri blir kjedelig. Farnsworth har også laget kostymene som tydelig plasserer karakterene i sine historiske perioder, og Jason Taylors rene og enkle lysdesign bidrar sammen med regien til å skape en klassisk musikalestetikk som er særdeles visuelt tiltalende. Det hører til sjeldenhetene å oppleve oppsetninger der alle virkemidlene fungerer så godt sammen som dette. Flyten er upåklagelig, og timingen til skuespillerensemblet og orkesteret er på plass hele veien, noe som skaper et veldig driv i flere av scenene. Overgangene går stort sett knirkefritt, og koreografien sitter som støpt. Ikke en eneste mikroskopisk bevegelse eller et ansiktsuttrykk er tilfeldig. I tillegg er det også en lettelse at det ikke er gjort noen forsøk på å flytte forestillingen til vår tid, og Knut Nærums norske oversettelse klinger naturlig og spenstig.

Spilleglede og overskudd
Allerede fra første stund blir det klart at ensemblet står veldig støtt i denne forestillingen. Ikke bare har de en bra dag på jobben, det gnistrer av spilleglede og overskudd hele veien. Jeg vet ikke om det skyldes denne musikalen spesifikt eller bare pandemiens tristesser de siste månedene eller begge deler, men akkurat denne kvelden i teatret har i alle fall mange av fellesscenene en ekstra energi der det er som om skuespillerne er litt ekstra på hugget.

Underveis får flere skinne i rollene sine: Svein Harry Schöttker-Hauge er som skapt for rollen som våpenhandler/innehaver der han dresskledd med vannkjemmet hår litt sleskt entrer scenen i åpningsnummeret og presenterer morderne én etter én. André Søfteland er sjeldent dramatisk og kraftfull i rollen som morderen John Wilkes Booth og har et stort register å spille på. Mari Lerberg Fossum og Ameli Isungset Agbota i rollene som Sara Jane Moore og Lynette Fromme gir oss fornøyelige scener som byr på blant annet skyting på en boks med fritert kylling. Bjørn Willberg Andersen spiller på sin side en full Samuel Byck i nissekostyme som er helt på grensen til å gå fra forstanden. Byck forsøkte å kapre et fly i 1974 med mål om å krasje i Det Hvite Hus for å ta livet av Richard Nixon. Andersens tolkning gir mye troverdighet til den usympatiske Byck-karakteren.

Det som imidlertid fester seg best i hukommelsen min er scenene der den bitende satiren i musikalen virkelig får utspille seg. Det musikalske nummeret der Charles Guiteau (Kristoffer Sagmo Aalberg) i en blanding av positivitet, skrekkblandet fryd og motvillig dødsangst er på vei til sin egen henrettelse og danser steppende før han i dyp redsel bestiger flere pappesker på vei mot tauet som henger fra taket, er iscenesatt med en samtidig distanse og nærhet som får frem dobbeltheten i materialet på utmerket vis. Kontrasten mellom Guiteau og balladesangeren (Kristian Berg Jåtten), en slags forteller som i scenen synger skjemtende og kommenterer handlingene, gir et ytterligere komisk lag til scenen. Alt i alt er det et solid og overbevisende håndverk regissøren, musikerne og skuespillerne leverer med oppsetningen av Assassins.

En annen verden
Verden har forandret seg mye siden musikalen hadde urpremiere. Den som går inn i teatersalen med håp om å sitte igjen med en større forståelse av Trump, stormingen av Kongressen i Washington i 2021 og dagens politiske amerikanske landskap, vil nok bli skuffet. Selv om institusjonsteatrene stadig trekker frem klassikernes aktualitet som begrunnelse for repertoarvalgene sine, blir jeg ikke kvitt fornemmelsen av at dette materialet ville snakket til meg på en helt annen måte om jeg faktisk var amerikaner og om jeg kunne reise tilbake i tid.

Det er også noe med timingen ved selve oppsetningstidspunktet som skurrer, og ganske riktig: I programbladet til forestillingen skriver teatersjef Stefan Larsson at musikalen egentlig skulle hatt premiere høsten 2020 rundt tidspunktet for presidentvalget i USA. Videre skriver Larsson at «Det er ikke lenger slik at vi tenker at politiske attentat bare er noe som skjer «der borte». Dessverre har vi i nær historie opplevd terrorangrep både i Norge og i resten av Norden. Det gjør at forestillingen treffer oss på en helt annen måte». Kanskje ville Assassins fått en annen slagkraft dersom premieren hadde sammenfalt med det amerikanske presidentvalget, kanskje ikke. Sommeren som gikk var første gang jeg så fotografen Niclas Hammerströms bilder fra Utøya. Bildene skar seg inn i bevisstheten min og konkretiserte hvor grenseløs og ubegripelig verden kan være. Det mangler ikke på andre begivenheter jeg kunne ha nevnt. Ikke minst er konsekvensen for min del at Sondheims og Weidmans musikal over tretti år senere på mange måter først og fremst fremstår som snill og pent innpakket og ikke inviterer til de helt store refleksjonene.

KOMMENTAR
  • Jon R Moe :

    Assassins ble spilt på BIT-teatergarasjen og Teaterhuset Avant Garden våren 2010 i regi av Davis Freeman/Random Scream (BE/US) , så det er ikke første gang den spilles i Norge.

    Anmeldelse fra Klassekampen her: http://amund.info/2010/03/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER