Foto: Morten Bendiksen

Stasjonsspøkelser

I “Gurudo” inviteres publikum til å utforske en mystisk mellomstasjon utenfor tid og sted, hjemsøkt av sære karakterer.

“Reisende” er et ord som kan brukes for å beskrive teaterkompaniet DeWangen produksjoner. Gruppen er kjent for å arbeide stedsspesifikt med omsluttende, immersive, teater. I høst har de vært rundt omkring på skoler med vikartimeforstillingen Proxy Temp Team, og i vår boltret seg i den nedlagte kontorbygningen til Siemens, i samproduksjonen Shiemens med Det Norske Teatret. I 2019 ble hele Oslo S en scene for forestillingen Sylvelinsporet. Det er på den samme sentralbanestasjonen at teaterkvelden begynner denne gangen for min del. For å komme til den nye forestillingen Gurudo har jeg fått beskjed om å ta L1-toget klokken 18.41 mot Lillestrøm til Grorud stasjon. Jeg ankommer Oslo S iført min tykkeste jakke og lue, med en podkast om julefilmer på øret, kjøper en kaffe og aner fred og ingen fare. Etter en liten stund registrerer jeg at det er vesentlig mer prat over høyttalerne enn normalt. Jeg tar ut høretelefonene. Gul blinkende signalskrift lyser opp fra skjermene: Det er strømbrudd.

Det er med andre ord duket for togkaos. Strømbruddet er selvsagt ikke en planlagt del av forestillingen (det hadde vært et vilt, og unødvendig irriterende, stunt!), men det er noe passende med å oppleve reisetrøbbel på vei til en forestilling i en nedlagt stasjonsbygning. Man får smake på en følelsene en reise gjerne vekker – især frustrasjon og forventning.

Merkelige hendelser i mystiske rom
Omsider er vi en liten gjeng som ankommer nesten en halvtime etter annonsert forestillingsstart. På grunn av togforsinkelsene er denne blitt skjøvet på, men skuespillerne er allerede litt i gang da en ung stasjonsbetjent møter oss utenfor den gule stasjonsbygningen. Hun oppfører seg spent, litt keitete og nervøs, men på en sympatisk måte. Inne i varmen, i stasjonens oppholdsrom rett innenfor døren, får vi beskjed om at vi kan vandre fritt rundt i bygget hvor enn vi vil, når vi vil. Men siden vi er rammet av forsinkelser, blir vi kjapt geleidet opp en trapp til et rom hvor to skuespillere allerede er i gang, og vi forenes med resten av publikum.

Vi befinner oss i et mystisk, ubestemmelig rom. Langs veggene er det plassert putekledde benker, og en projektor viser en drageanimasjon som flyr over veggen. Ellers er det fylt opp med mye nips og rare ting, som jeg bare så vidt registrerer idet jeg setter meg ned. Scenen som utspiller seg fanger nemlig straks oppmerksomheten: En ung kvinne i en legefrakk (Maria Lingfors) undersøker en ung mann i bar overkropp og dongeribukse (Jonathan Ibsen). Det kunne vært en ganske ordinær situasjon, men det snåle er at undersøkelsen finner sted i dette spesielle rommet, og ikke på et legekontor. Snart blir det bare enda mer mystisk: Den unge mannen påpeker at legen har en blodflekk på frakken. Det viser seg at hun har en stikkskade på høyre side av magen. Plutselig får hun en form for anfall. Er det den unge mannen som gjør noe med henne, eller forsøker han å hjelpe henne? De beveger seg i hvert fall plutselig og brått rundt i merkelige og makabre bevegelser, ut av rommet, og etter hvert ned trappen og tilbake til oppholdsrommet. Vi følger, litt desorientert, etter.

Anfallet er snart over, og undersøkelsen fortsetter. Vi får vite at den unge mannen lider av en mystisk lidelse. Han forklarer: «Det brenner i halsen når jeg ikke er på vei et sted». Med Gurudo inviteres tilskuerne til å ta innover seg det spesielle stedet og bli kjent med karakterene, som alle har et mystisk forhold til tid og sted. Fellestrekket er at de alle befinner seg alle i et slags limbo, og de fremstår nærmest som spøkelser som hjemsøker den forlatte stasjonen.

Drager, hjort og Mikke Mus
Stasjonsbygningen på Grorud er et godt utgangspunkt for forestillingen. Det er både stort nok til å inneholde mange ulike rom, men også lite nok til at det egner seg til å vandre rundt omkring og utforske. Rommene er innredet med julepynt og mye stæsj. Det er i det hele tatt en enorm detaljrikdom tilgjengelig for utforsking, med mange «hint» som det er spennende å merke seg. Enkelte symboler og motiver går igjen i både scenografien og i replikkene, dette gjelder særlig vesener som drager, hjort og forvridde Mikke Mus-figurer. Det gir en følelse av at vi er med på å nøste opp i mysteriene som bygget rommer. Det er som om vi jakter noe som umiddelbart fremstår som uhåndgripelig, utenfor fatteevnen, men symbolene og motivene som går igjen bidrar til en opplevelse av at mysteriet likevel har en form for indre orden. Det bidrar til at det blir interessant, og direkte gøy, å følge karakterene gjennom de ulike rommene. Iblant blir det dog litt for hektisk, og særlig i starten er jeg litt bekymret for å gå glipp av viktige biter med informasjon. Etter hvert etableres en mer naturlig flyt, og det gir mer ro til å være fullstendig til stede i forestillingen. Men jeg kunne godt sett at det var satt av enda mer tid til å bare utforske bygget, til å ta inn over seg alle de intrikate detaljene.

For det er virkelig spennende å gå rundt og utforske den sære stasjonsbygningen, og å oppdage karakterene. Disse henvender seg til publikum og anerkjenner stort sett at vi er til stede. Med denne formen for teater blir man dessuten veldig bevisst de andre publikummerne som man deler opplevelsen med – her kan man ikke bare synke tilbake i setet i en mørk teatersal. For min egen del havnet jeg tidlig i forestillingen i en litt merkelig interaksjon: Siden jeg skulle skrive denne anmeldelsen, bar jeg liten notatbok med meg, som jeg underveis forsøkte å notere diskré i. En mann som kom inn i rommet og så meg, kommenterte til en av sine venner: «Der sitter han og skriver». Han trodde kanskje jeg var en av karakterene? Jeg kan godt medgi at jeg så litt snål ut med notatboken, og det er nok en vesentlig detalj at jeg er helt skallet – det er det tross alt fortsatt nokså sjeldent at unge kvinner er. «Hun», rettet jeg, smilte, og gikk videre. Hendelsen illustrerer hvordan skillet mellom publikummere og karakterer i denne formen for teater er mer porøst, og at det i hvert fall umiddelbart ikke nødvendigvis er helt enkelt å skille hvem som spiller og hvem som er tilskuere.

Uansett var jeg langt fra den snåleste karakteren som befolket den gule stasjonsbygningen denne mandagskvelden. Totalt møter vi fem karakterer, foruten stasjonsbetjenten. Vi blir imidlertid bedre kjent med noen enn andre. Det er for så vidt greit, men jeg lurer på om jeg hadde opplevd det annerledes om ikke togtrøbbel hadde skapt krøll for starten. De som jeg får mest grep om, er den allerede nevnte legen, som vi etter hvert får vite at heter Mikaela, og kjæresten hennes, kokken Charlie (Felipe Orellana Castro). Noe alvorlig har hendt, og underveis får vi høre ulike fortellinger om hva som har skjedd. Fellesnevneren er at alle situasjonene på en eller annen måte kretser rundt å være på vei et sted eller i farta. Uansett har Mikaela blitt spiddet på et eller annet vis, men kroppen hennes er ikke det eneste som bærer skade: Noe uopprettelig har også skjedd mellom paret, de har mistet noe dyrebart og kanskje også hverandre. Nå er de her i Gurudo: en mellomstasjon mellom liv og død. Det er dette som binder forestillingen og dens ulike karakterer sammen: Som spøkelser hjemsøker de stasjonen. Både de og publikum har beveget seg «ut av tid, ut av sted, inn i Gurudo».

Siden starten av forestillingen ble litt spolert av togkaoset, fikk gruppen jeg var en del av mulighet til å bli igjen og se neste runde som gikk i gang 21.00. Det hadde ikke denne anmelderen tid til, dessverre får jeg si, for Gurudo er et univers jeg gjerne kunne brukt mer tid i.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER