Bilde: The problem has no name foto Sveinn Fannar Johannson

Sprøtt sirkus om menneskets zoologi

Koreograf Henriette Pedersens The Problem Has No Name er
en besynderlig form for begjær utformet i skjæringspunktet mellom
dans, teater og performance. Paret i stykket viser seg å være langt
mer primitivt enn dyrene som bærer seg i bakgrunnen, mener
danseinfo.no/scenekunst.nos anmelder.

Forestillingsnavn: The Problem Has No Name

Spillested: Black Box Teater

Koreografi, tekst, scenografi, kostymer:
Henriette Pedersen

Medvirkende: Gisle Hass og Siri
Jøntvedt

Lysdesign: Inger Johanne Byhring

Tekst oversettelse: Tine Jacobsen

Komponist: Lars Petter Hagen

Tittelen på det stødige stykket scenekunst som vises på Black Box
Teater i Oslo 22.- 25.11, holder for en gangs skyld det den lover.
The Problem Has No Name prøver ikke å identifisere, men
koreograf Henriette Pedersen lar problemet brøle for seg i en hel
time utenfor tid og rom. Forestillingen trekker ut, uten å bli
langtekkelig. Det er en besynderlig form for begjær utformet i
skjæringspunktet mellom dans, teater og performance vi er vitne
til.

Dyriske bevegelser

Er det gorilla eller isbjørn i brunst som stønner gjennom hele
The Problem Has No Name? Nåvel, burhøns kakler i hvert fall.
Jeg gnir meg i øynene og tror knapt det som utspiller seg: Vi
befinner oss i en harry hønsegård av et hotellrom med burgunder
vegg-til-vegg-teppe. Bare et hjørne er igjen av veggene. Der
foregår slakting, for finéren er omhyggelig tilsølt med
blodsprut.

Kvinnen forsøker å gå i ett med et lime-grønt
skjermbrett. Hun er iført silke-slåbrok i samme farge. Otto ligger
og hopper midt i manesjen. Han er den slibrigste direktøren for
sirkuset, forkledd som klovn i stramme ridebukser, rødstripet slips
og skjorte. Paret viser seg å være langt mer primitivt enn dyrene
som bærer seg i kulissene.

Kvinnen kommer ut av sitt grønne skjul i lårkort
kjole med høy splitt og lave gullsko. Hun framtrer stereotypisk
feminint, men bevegelsesspråket er langt utenom det vanlige. Med
bøyd hode går hun inn i en stiv knokegange. Otto henger seg på og
sammen stolper to hodeløse hovdyr seg sakte fram. Når hun møter
veggen, les teppekanten, fekter hun uanfektet. Otto har resignert
til buret de befinner seg i. Han smatter for å tilkalle seg
lerkefuglens oppmerksomhet.

Sammen på avstand

The Problem Has No Name bæres av utøvernes tragikomiske
talent. Deres opptreden er like svartmusket og hårete som parykkene
de har på. Begge forsøker å nå gjennom til partneren med klumsete
seksuelle insinuasjoner som den andre ikke oppfatter. Otto og
kvinnen oppholder seg i samme rom, men lever i inkompatible
verdener. Avstanden mellom dem fører til blodige sammenstøt, noe
veggene forteller om. Familietragedie er bokstavelig talt på
tapetet.

Det nærmeste paret kommer til å møtes, er i
simultanmonologen skrevet av Pedersen, inspirert av Harold Pinter.
Koret tales med høy stemme og med sterk norsk aksent sier de: “Is
this a hotel room? No, why do you ask?” “I
don’t completely understand what I’m doing here. Look at me and
tell me you’ve seen me before. .. Otto? Yes,
that’s my real name.” Begge trenger den andre til å fortelle dem
hvor og hvem de er, skjønt enige om at de er den samme, mannlige
halvdelen, Otto.

Regler trenger unntak

Pedersen mestrer å skape et stillestående univers der et
gjensidig avhengig par lever sitt foruroligende liv. The Problem
Has No Name
er bygget opp av relasjonelle episoder av tekst og
bevegelse. Lars Petter Hagens obskøne musikk består visstnok av
litt elg-, flodhest- og apelyder bearbeidet og avspilt i
bakgrunnen. I tillegg bruker koreografen romantiske Elvislåter i
sin helhet.

Dersom Pedersen hadde gjort unntak fra valget om
å sette utøverne i bevegelse fra start til slutt på
originalmusikken, så hadde hun fått enda bedre fram forestillingens
repetitive univers. Karakterenes fysiske berøring er dessverre ikke
alltid tydelig motivert, noe som ofte preger det dansespråket som
nærmer seg en teaterform.

Helt til slutt brytes symbiosen ved at Otto snur
skjermbrettet. En hjort i solnedgang kommer til syne på baksiden.
Hovdyr symboliserer hjerte og instinkt i østlig filosofi. Driftene
har vi sett, men kjærligheten kommer bedre til uttrykk i det som
følger: Paret går inn i dialogiske forhandlinger. Otto legger seg
på brunstbrølene og roper ut teksten for å overdøve dem: “Should we
read a couple of pages together? It’s a good way to grow closer.”
Men det eventuelle svaret fra kvinnen blir hengende i black outŽen.
Problemet blir ikke løst, men elegant overlatt til publikum.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER