Som en hverdag

Therese Bakkevoll er forfatter og performancekunstner. Ringside er hennes første soloforestilling, og med seg på laget har hun regissør Nanna Elisabeth Berntsen og musiker Aggie Frost. Den rundt 40 minutter lange forestillingen ble spilt på Rådstua Teaterhus i Tromsø og er blitt en liten perle av stigende høylytt fysisk og verbalt oppgjør med egen kroppslig (u)bevissthet og manglende mestringsfølelse basert på Bakkevolls personlige erfaringer.

Fra øgle til menneske
På konstruert, fysisk samtidsteatervis kommer Bakkevoll krypende inn langs scenegulvet som et slags øgleliknende vesen som plutselig har trådt inn i stuen til Kari Nordmann en fredagskveld. Ute av komfortsonen kikker dette dyriske vesenet seg prøvende og nysgjerrig rundt med karakteristiske rykkende hodebevegelser. Kun en lysstripe omslutter henne sammen med jungellyder fra høyttalerne. Når hun har krøpet fram til midten av scenegulvet, reiser hun seg og starter samtalen med publikum. Med en naiv glede, undring og tydelig løftet stemme forteller hun om virveldyrene som levde for fire millioner år siden og utviklingen som fulgte til menneskene vi er i dag. Ved å understreke kontrasten mellom disse virveldyrene til den komplekse menneskelige fysikk, konkluderer hun triumferende med hvor store framskritt som har skjedd. Ironien henger i lufta. En klokke bryter inn, og hele scenen og publikum lyses opp. Bakkevoll blir plutselig helt vanlig, stemmen har falt tilbake til sitt naturlige leie – hun er langt fra like entusiastisk og har gått fra å være fremmed øgle til å bli Kari Nordmann. Fra historisk utvikling henter hun oss inn og minner oss om hvem vi er i dag. Norge er jo et demokratisk land, så hurra for demokratiet som gir oss alle en kropp som utgangspunkt ved livets fødsel. En ironisk undertone er dog fortsatt å spore i Bakkevolls stemme; for i dagens samfunn er det jo ikke lenger så viktig at du har en kropp, men hvilken kropp du har og hva du gjør med den. Og med den underteksten er Ringside i gang og Bakkevoll klar til å ta kampen.

På et lite bord henter Bakkevoll bandasjer som hun surrer rundt hendene. Lagene med bandasje vokser i takt med refleksjoner rundt hennes egen identitet, spørsmål om hvorfor hun ble såkalt tjukk – var det fordi hun trengte å gjøre seg større og mer synlig i velkjent krevende tenåringsår? Bakkevoll reflekterer videre i ordrike setninger og vendinger før hun til slutt bryter ut: ”Æ e så jævlig lei av dialog!” Bruddet er tydelig og setningen skaper humrende gjenkjennelse hos publikum, for hvem har vel ikke opplevd dialog til både glede og frustrasjon i det daglige? Bakkevolls valg av å gi Ringside form av en monolog, får også en forklaring. Skjønt dialogen er  ikke langt unna – den finnes i publikums reaksjoner på monologen og i Bakkevolls spørsmål og interaksjon med publikum. At hun er lei av dialog er klart, men hun klarer ikke helt å løsrive seg fra den. Kroppen tar over og Bakkevoll varmer forsiktig opp hoftene, fortsetter med albuene og håndleddene og går over i en lett jogg. Hun hopper noen små hopp og prøver seg etterhvert på å slå et hjul, ikke særlig elegant, men det er nok heller ikke poenget. Musikken hjelper henne videre i pumpende Rocky-stil med en moderne vri. Hun sirkler rundt boksesekken som henger dinglende alene under en spot, men er tydelig ikke klar til å møte den enda.

Provosert
Bakkevoll spør publikum direkte om hvem som har spilt fotball og andre typiske fysiske aktiviteter. Mange rekker opp hånden, jeg rekker opp hånden på spørsmål om noen har danset ballett. Jeg jobber med dans, men jeg er ikke ballettdanser. Allikevel kjenner jeg at jeg blir litt provosert når Bakkevoll beskriver sin skepsis til små, vevre ballettdansere. Hvordan kan de ha plass til hjernen i en så liten kropp, spør hun. Nå er jeg ikke lenger litt, men fullt ut provosert på ballettdanseres vegne. Men det er jo nettopp det scenekunst kan og skal gjøre; provosere. Så merkelig nok er det ganske gledelig, ironien er ikke langt unna her heller. Overraskende er det skuespillere som får mest pepper for sitt ”best friends forever-forhold” til kroppene sine i en humoristisk skildring fra Bakkevoll. Men alvoret kommer fort tilbake når hennes egen selvforakt stiger fram, for når er det man oftest langer ut mot andre? Jo, når man selv føler et behov for å måtte hevde seg. Hun forteller om at hun er en feiging, at hun skjemmes, at hun aldri blir ferdig med den romanen, mangler disiplin, og så den viktigste bekjennelsen: ”Æ kommer til å bli avslørt.” Hun bestemte seg for å ikke lenger være ringside i sitt eget liv, men trå inn i ringen og bokstavelig talt bruke musklene der ord ikke lenger var tilstrekkelig. Teksten Bakkevoll har skrevet, som er grunnmuren i forestillingen, viser allikevel at ord er mektige.

Forestillingen har gjennomgående gode regimessige grep som spiller sammen med lysdesign og musikk. En klokke ringer hver gang det er et brudd i tankerekken til Bakkevoll eller et sceneskift for å markere en utvikling. Det er enkelt, men likevel virkningsfullt. Etterhvert opplever jeg klokken som et lite irritasjonselement, akkurat slik vekkeklokken er for meg om morgenen. Kan den ikke bare la henne snakke ferdig, få tenke ferdig og bruke den tiden hun trenger? Bakkevoll snakker om den coachen hun aldri hadde, hvis hun hadde hatt en personlig trener som pushet henne fremover i livet, fikk henne til å springe noen ekstra runder – hva kunne hun ha blitt da, spør hun. På sett og vis fungerer denne klokken som hennes coach i denne forestillingen, den ringer når hun dveler og ringer når hun har pushet seg langt nok. Litt irriterende til tider ja, men nødvendig. Den blir en usynlig regissør og hovedpersonens kompanjong. Utviklingen i teksten er også å spore i det Bakkevoll gjør på scenen – fra hun starter med bandasjer på hendene til hun tar på seg joggesko, og senere hjelm og boksehansker i takt med ønsket om å gjøre noe rent fysisk. Det siste hun tar på seg, er tannbeskyttelsen. Alt beskyttelsesutstyr er da på plass og det blir tydelig at hun både i kropp og sinn er klar for selve kampen med boksesekken.

Fra barn til voksen
Ved første møte kan det virke som Ringside handler mest om kropp og hvordan man skal konfrontere den når man aldri helt har maktet å teste kroppens grenser og hva den kan gjøre. Bakkevoll beskriver sin barndom og møtet med Cooper-testen, hvordan hun aldri turte å hoppe fra 5-meteren og alltid ble valgt sist på fotballaget og konkluderer med at hun er en fysisk analfabet og kroppslig dyslektiker. Et viktig tema som det kanskje ikke snakkes nok om. For hvordan hevder man seg når Birkebeineren er blitt daglig kost for så mange? I voksen alder bestemte hun seg for å starte å bokse for å gi kroppen motstand til å utvikle seg. Men under alt det fysiske ligger spørsmål om identitet: hvem er jeg? Hvem er jeg i forhold til denne kroppen? Kan vi bli ”best friends forever”, eller er det en tapt kamp? Hvordan forholder jeg meg til den fysiske utgaven av meg selv – er vi to forskjellige enheter, eller kan vi bli enig om å komme overens? Hvor møtes sinnet og kroppen?

Den lille jenta som høres over høyttalerne er skjør og søkende etter bekreftelse på at hun er god, at hun er flink og får det til. Senere høres denne stemmen som Bakkevoll i voksen utgave. Hun er i gang med boksesekken, men denne gangen er ikke stemmen ute etter bekreftelse. Den hjelper henne fram i kampen, egger henne videre og får henne til å gi litt ekstra. Interessant nok bryter hun stemmens positive kraft ved å etterpå spørre publikum om hun var god, tror vi at hun kan vinne? Den lille jentas stemme er nå tilbake i en voksen kvinne. Når boksesekvensen så repeteres igjen mot slutten er stemmen borte, men vi vet at da at den er der i Bakkevolls hode og hjelper henne videre. Og denne gangen er søken etter bekreftelse overflødig, hun vet at hun gjorde det godt, at hun mestret og hiver begge armene i luften klar for applaus.

Som en hverdag
Bakkevoll er ikke skolert skuespiller, men i denne forestillingen er ikke det noe hinder. Hun fremstår ekte, et menneske som alle oss som sitter i salen. Og det fungerer virkelig godt. Er vi blitt lei av alle som til stadighet skal komme med sine egne erfaringer, utfordringer og historier om hvordan de overvant kroppen, mestret livet et cetera? Jo, jeg er det, når det ikke gjøres på en relevant måte. Men Ringside strekker seg ut over det private, bruker det personlige og løfter det slik at vi alle kan finne noe å kjenne oss igjen i og kanskje få noen nye perspektiver på veien. Forestillingen er som en hverdag, med alle komma, semikolon, spørsmålstegn, paranteser, utropstegn og punktum. Den er der vi alle er, noen oftere, noen kanskje mer sjeldent, men allikevel ikke fremmed. Hverdagen er ulik for oss alle, men allikevel gjenkjennelig. Forestillingen blir i så måte veldig vanlig, Bakkevoll er vanlig, men det betyr ikke at det vi presenteres for, ikke er viktig. Gjennom humor, en god dose selvironi og alvor viser den hvordan det ordinære kan løfte frem uvanlige krefter og evner i oss, en boksekamp om gangen.