Midtsommernattsdrømmen i Katrin Nottrodts scenografi og kostymer, med Mathis Lundgrens lysdesign. Maskør er Wibke Schuler. Erlend Bakker som Oberon og Jonas Hoff Oftebro som Puck. Foto: Øyvind Eide.

Slikt mareritt lages av

«En midtsommernattsdrøm» flytter Shakespeares skogseventyr ut av alveland og inn i teknoklubben. Der er det kaldere.

En midtsommernattsdrøm er kanskje det mest populære av Shakespeares eventyrstykker: I skogen er det er grønt, vakkert og magisk. De unge elsker hverandre og får hverandre til slutt. Allmuen, som ikke kjenner sin begrensning, latterliggjøres som de amatørskuespillere de er. Og kvinnen som ikke kjenner sin plass får sin straff, enten hun tvangsgiftes eller forhekses til å ligge med et esel, Vakkert, ikke sant?

Slik er det med Shakespeare. Han er til enhver tid på begge sider av alle konflikter, like elskelig som brutal, like vanskelig å fange som en Puck, like umerkelig styrende som alvekongen selv. I enhver drøm ligger et mareritt kapslet inn. I enhver seier en sorg.

I Katrin Nottrodts scenografi og kostymer har dramaet kledd seg ut: Den forheksede skogen er blitt en langt kaldere raveklubb der alvene vakler slitne som de har vært på dop den siste uka. Shakespeares mytiske Athen er avkledd sin prakt i grellere salslys. Og samfunnsstrukturene er like ustø som søylene som skal holde det hele oppe. Men der glitteret spruter ut i natten, er det ikke lett å se hva det faktisk gir forestillingen utover visuell effekt. Det henger igjen sammen med regigrepet. Sigrid Strøm Reibo tar klare valg. Jeg klarer bare ikke å se hva de valgene egentlig forteller meg.

Problemet er at med kulde kommer avstand. Med klubblivet kommer kynismen: Ungdommelig uskyld har dårlige kår i denne rammen. Det er som nattens driftsliv her blir mindre en oppvåkning enn en snubletur ned i kjelleren. Alvene er her kreditert som alvejævler. Og hvis selv alvene er jævler, da er livet virkelig forjævlig.

Jonas Hoff Oftebros Puck blir i denne regien mer en distansert DJ enn uforutsigelig uromaker.  Her blir magien noe skremmende totalitær. Erland Bakker treffer den tonen godt, både som herskeren Thesevs og nattens Oberon: Hans autoritære utstråling er effektiv og skremmende. Så effektiv at Marian Saastad Ottesen får mindre å spille på som alvedronning, mens hun gjør rollen som voldtatt og tvangsgiftet trofebrud godt på en liten flate.

De fire unge som tumler gjennom natten, der deres forelskelse og begjær blir manipulert og skrudd opp til maks av krefter utenfor deres kontroll, gir mindre rollerom her enn vanlig. De kvinnelige skuespillerne kommer bedre ut av dette, særlig Hanna-Marie Grønneberg gjør en fin innsats som den ulykkelig forelskede som blir den frustrert forfulgte, uten tillit til å kunne stole på noen.

Som et skuespill i skuespillet, står håndverkernes skuespillertropp ut som et lyspunkt av naiv entusiasme: Bartek Kaminskis håndverker Bøtta strå frem med et ego like stort som sin spillelyst og en selvinnsikt like liten som hans evne til å begrense seg. Håkon Ramstad får her imponerende mye ut av å gjøre klokt lite.

Et problem med oppsetningen er for meg selve Kanonhallen på Løren. Den er et vanskelig spillested. Et oppsett med tribuner på to sider deler publikum i to. De to halvdelene oppnår ikke fellesskap med hverandre, og skuespillerne tvinges til å spille i to retninger samtidig.  Sammen med en vanskelig akustikk gir det utfordringer når teksten er krevende.

Shakespeare er som Bibelen, han kan brukes til det meste. Jeg opplever at regissør Reibo vil si noe om makt, men ender opp med å formidle noe om kulde. Forestillingen lager en avstand både til tekst og til publikum, uten at avstanden leverer et budskap. Jeg griper meg i å lengte etter en tur i skogen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER