Scenografi: Gjermund Andresen. Kostymedesign: Solveig H. Bygdnes. Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien. Foto: Ana Maria Costa Pombo.

Slapt teater og mektig musikk

Ann-Helen Moen briljerer i tittelrollen i Puccinis Tosca i Kristiansund, i en produksjon som aldri finner helt ut hva den vil være.

Det så lenge mørkt ut for årets utgave av Operafestukene i Kristiansund. Med vedvarende restriksjoner på kulturlivet ble den ene av de to planlagte produksjonene – Verdis Trubaduren – avlyst to uker før den planlagte premieren. Heldigvis ble det løsnet opp i tide og resten av festivalen kunne arrangeres som planlagt, attpåtil for fulle hus.

Upresis historiefortelling
Den andre operaproduksjonen, og åpningen av festivalen, er Puccinis Tosca. Handlingen finner sted i Roma i juni 1800, med maktvakuumet i etterkant av de franske revolusjonskrigene som historisk bakteppe. Kunstneren Mario Cavaradossi blir arrestert for å ha skjult Cesare Angelotti, en avsatt konsul i den romerske republikken. Han blir fengslet og torturert av politisjefen Scarpia, men røper ingenting. Det er i stedet Floria Tosca, Cavaradossis kjæreste og Romas mest bejublede sanger, som røper gjemmestedet. Cavaradossi blir dømt til døden, men i bytte mot Toscas kropp, beordrer Scarpia at henrettelsen skal skje med løskrutt. Etter at ordren er gitt, dreper Tosca Scarpia og skynder seg for å fortelle Cavaradossi om den falske henrettelsen. Når det viser seg at Scarpia løy, og at kulene til eksekusjonspelotongen er høyst ekte, kaster Tosca seg i døden fra fengselsmurene.

Den historiske konteksten spiller en stor rolle i Tosca, og er usedvanlig presist formidlet. Operaen foregår i Roma i juni 1800 – Victorien Sardous skuespill La Tosca, som operaen er basert på, legger handlingen mellom ettermiddagen 17. juni og tidlig morgen 18. juni, noen få dager etter slaget ved Marengo. Der beseiret franske styrker Østerrike og tok tilbake kontrollen over Pavestatene, hvor Roma var hovedsete. Alle stedene i operaen – kirken Sant’Andrea della Valle, Scarpias værelse i Palazzo Farnese og fengselet i Castel Sant’Angelo – er også tydelig definerte. Denne nøyaktigheten betyr for all del ikke at romerske landemerker må reproduseres på scenen, men detaljnivået i det historiske bakteppet fordrer presisjon i en dramatisk rekontekstualisering.

Ujevn regi
Her kommer denne produksjon til kort. Det gjøres antydninger til et undertrykkende regime, både i Gjermund Andresens scenografi og Solveig H. Bygdnes’ kostymer, men detaljene uteblir. Scenebildet domineres av naturbetong og mørke trepaneler som bidrar til en trykkende stemning, men kulissene klarer ikke å fortelle nok om verdenen operaen foregår i. Koret er anonymt antrukket i kneside, beige frakker, og de andre kostymene preges av blasse sjatteringer av brunt, grønt og grått. Selv ikke Toscas knallrøde paljettkjole i andre akt klarer ikke å sprite opp den dystre, nedtonede fargepaletten. Scarpia går riktignok rundt i en mørkeblå dress, men ser mer ut som en klysete forretningsmann enn en fryktet politisjef.

Denne omtrentligheten forsterkes av Hilde Andersens regi. Til tross for det storpolitiske bakteppet, er Tosca et kammerspill, og en fortettet intimitet preger handlingen. Det er de tre hovedpersonene som driver handlingen fremover, men Andersen synes ikke helt å vite hva hun vil med dem, og klarer dermed ikke å bygge opp spenningen i operaen. Musikken ruller og går, men dramaet – og karakterene – blir hengende i løse luften. Bare nå og da føles det som om det er noe på spill. Et hederlig unntak er Ann-Helen Moen, som kaster seg uti rollen som den sjalu tittelprimadonnaen med liv og lyst, men med det resultat at det virker som om hun er med i en annen produksjon enn resten av sangerne.

Også der Andersen tar kunstneriske avgjørelser, skurrer det. I denne produksjonen har Cavaradossi gått fra å være kunstmaler til å drive med tekstilinstallasjoner, uten at det helt er klart hvorfor. I librettoen maler han i første akt et bilde av Maria Magdalena, men her draperer han stoff over en skulptur av den samme bibelskikkelsen. I det oppdaterte handlingssammendraget skriver Andersen at han pakker inn skulpturer både for å beskytte dem og å skape noe nytt, men dette blir hverken tematisert eller tydeliggjort etter første del av første akt. Det er en interessant idé å la Cavaradossis politiske idealisme speiles i kunsten hans, men det gjøres aldri et stort nok poeng ut av det.

Tosca på norsk
Operaen i Kristiansund har tradisjon for å gjøre sine produksjoner i norsk oversettelse – og denne gangen er intet unntak. Selv om det er blitt standard i løpet av de siste 20-30 årene å fremføre opera på originalspråket, er denne produksjonen et godt argument for å synge mer på norsk. Jevnt over er det god og tydelig uttale hos sangerne, og det er overraskende lett å følge handlingen, selv uten tekstmaskin. Det oppstår en nærhet og umiddelbarhet i sangen som man ikke hadde fått på italiensk, og selv om Per E. Fossers oversettelse ikke er helt uten snodig syntaks og keitete ordvalg, flyter teksten fint. Riktignok er det noen få utdrag som fremføres på italiensk, deriblant Toscas bønn «Vissi d’arte» og Cavaradossis «E lucevan le stelle», den kjente «tårnarien» fra tredje akt. Det er rimelig å anta at dette gjøres fordi ariene er så kjente i utgangspunktet, men bidrar også til å fjerne både sangere og publikum fra historien. Dette kunne ha blitt brukt som et effektivt metaoperatisk grep, men de fungerer mer som konsertopptredener fremfor operaens dramatiske og musikalske høydepunkt.

Solide musikalske prestasjoner
Operaens Sinfonietta under ledelse av dirigent Halldis Rønning spiller med en stor og velbalansert orkesterklang, spesielt til å være et såpass lite ensemble. Riktignok er intonasjonen tidvis litt frynsete, men de fyller lokalet godt, selv med bare en håndfull strykere og redusert blåserbesetning. De store, nærmest symfoniske bølgene av strykerklang mangler nødvendigvis, men de er jammen ikke langt unna. Rønning holder også flyten i operaen, selv om noen av tempoene godt kunne vært skrudd til litt mer. At sangerne synger på norsk, er nok en stor del av grunnen – italiensk er bedre egnet til å synge fort og forståelig.

Kristiansund operakor gjør en god figur, og selv om noen virker litt usikre scenisk, synger de med stor klang og tilstedeværelse, spesielt i det store «Te Deum»-koret i slutten av første akt. Innsatsen blir mer imponerende med tanke på den enormt vanskelige prøvesituasjonen de har hatt opp mot premieren. Selv om profesjonelle har kunnet ha prøver omtrent som vanlig, har det vært store begrensninger på amatørkor – det er ikke mange ukene siden det ble mulig å arrangere korøvelser for amatører i det hele tatt. Det var også myndighetenes restriksjoner og anbefalinger mot korøvelser som gjorde at Trubaduren måtte utsettes til neste års operafestuke.

Ann-Helen Moen som Tosca. Foto: Ana Maria Costa Pombo.

Også solistene holder et høyt nivå. I den lille rollen som kirketjeneren, som bare opptrer i første akt, klarer Martin Hatlo på beundringsverdig vis å skape en karakter på scenen, med strålende formidling av teksten. Jørgen Backer som Scarpia kunne trengt litt finpussing hva karakterarbeid angår, og teksten kommer ikke alltid tydelig nok frem. Han synger lange, utholdte legatolinjer med stor stemme, men rollen som operahistoriens mest beryktede skurk trenger flere nyanser. Kjetil Støas Cavaradossi er litt flat til å begynne med, men i samspill med Ann-Helen Moens Tosca blir han med ett mer levende og nyansert. Den første arien hans, «Recondita armonia», blir i overkant nasal og ensformig sterk, mens den andre arien, «E lucevan le stelle», har en helt annen nerve og nyanserikdom. I tittelrollen er Ann-Helen Moen strålende. Det er tydelig at hun har en idé om hvem Tosca er, og finner en fin balanse mellom glamorøs operasanger og oppriktig tragedienne. Rollen kler henne også vokalt. Toppregisteret hennes får blomstre og folde seg ut, og den store arien i andre akt, «Vissi d’arte», er hjerteskjærende vakker.

Med tanke på den turbulente situasjonen som kultur-Norge forhåpentligvis nå er på vei ut av, er det godt gjort av Operafestukene i Kristiansund å arrangere festival i år. At de også får satt opp en fullscenisk operaproduksjon er enda mer imponerende. Samarbeidet mellom profesjonelle og amatører i denne oppsetningen er forbilledlig, med gode prestasjoner fra kor, orkester og solister. Det er dog ikke til å komme unna at famlende og retningsløs regi trekker ned helhetsinntrykket for en ellers musikalsk sterk forestilling

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER