Bilde: Slaatto

Slaattos lek på alvor

I en furukrone i Maridalen henger Martin Slaatto i en
navlestreng og er koblet til nattehimmelen. Rå Sløyfe er
humanetikk i praksis og fungerer fullkomment som scenekunst,
skriver vår anmelder etter å ha sett Slaattos utendørsperformance i
Maridalen i Oslo.

Forestillingsnavn: Rå Sløyfe

Spillested: Skytebanen i Maridalen

Regi: Martin Slaatto

Medvirkende: Martin Slaatto, Tuffe, K22F,
Skavanken, K32 med flere

Film og projeksjon: Pekka Persson

Lys: Hedvig Schjødt

Assistanse scene: Simen T. Åsheim og Marianne
Stranger

Lyd: Terje Evensen og Frode Kløvtveit

Tau og taljer: Arne Larsen

Foto: Knut Bry

”Eva!?” En mann med hodelykt i rød kondomdrakt renner rundt i
svarte skauen og roper. Scenekunstner Martin Slaatto er på vei mot
Slaattosløyfa, et skogholt i Maridalen oppkalt etter ham selv. Han
løper forbi en lysende furu med Tuffe festet i toppen, en
trehjulssykkel som insisterer på å være med. Omsider vender han
tilbake til publikum plassert på saueskinn i skjulet ved
skytebanen, arenaen for hans siste forestilling,
Sløyfe
.

Lek på alvor

Etter en god fakkelvandring i tussmørket fra Brekkekrysset,
stiger en rødglødende måne opp over horisonten. Værballongen måler
den varme stemningen i Slaattos forestillingsunivers. Vi ankommer
en lang, laftet hytte med bred, hvit trekarm om inngangsdøra. Så
banker vi på, hva kommer nå? 50 meter fri sikt innover en grønn
gresslette under åpen nattehimmel med mørk høstskog som ramme.
Slaattos Rå Sløyfe er en fantastisk folkeopplysende reise
gjennom det rektangulære vinduet, slik som i gode gamle
”Leikestova” barne-TV.

Slaatto omgir seg med det håndfaste: Leirbål,
steiner, stående staur, hoppesko, ombygd rullator, lang planke på
liten trommel og en enda større K22F. Slaatto forklarer
forflytningsmetoden like uanstrengt som han håndterer trommelen på
400 kg. Han henvender seg personlig og upretensiøst til publikum.
Rå Sløyfe ser ut som en utstyrspark for en forvokst
guttunge, men det er et potent politisk prosjekt i
bemyndigjøringens tjeneste. Slaatto har ikke gitt opp egen og
andres innflytelse på de store samfunnshjulenes fart og
retning.

Hopsasteget

I Rå Sløyfe fremhever Slaatto hopsasteget, et grunntrinn
i folkedans som overraskende viser seg å inngå i mye mandig idrett.
”Hopsing” fungerer både som oppvarming og ornamentering i f.eks.
fotball. Slaatto demonstrerer oppriktig, fri for ironi. Han plukker
fra hverandre mektige menns bevegelsesmønster og peker på
mestringsgleden og sårbarheten bak. Hops gir makt over egne ben så
man kan stå på dem.

Slaatto deler oppskriften på hvordan å utnytte
mannlig overskudd av teknisk kunnen og leketrang: Fest en
strømavtager i form av en utgått epleplukker til styret på en
rullator. Sveis fast en sammenleggbar tretrinns fotklaff på
innsiden av det ene hjulet. Tilpass hjulavstanden til trikkeskinner
med en forlenger. Sett saken på skinner og la gamlemor sparke seg
en tur mens du filmer. Projiser opptaket på værballongen, på røyken
fra bålet eller på skogen bak. Rå Sløyfe er humanetikk i
praksis og fungerer fullkomment som scenekunst.

Skavanken, en forvokst trerot som spilte
hovedrollen i en tidligere oppsetting, må fremdeles bæres tett
inntil kroppen. Slaatto instruerer: Hvordan å forholde seg til det
uformelige og ufullkomne, lytene i våre liv som vi vanligvis ikke
orker å ta i. Slikt gir ekte styrke.

Ansikt i trekronen

Slaatto er tydelig inspirert av Cartasar, som skriver seg
umerkelig fra naturalisme til surrealisme. Når han sitter stille og
leser høyt fra boka, ser noen på klokka. Vi faller av, men bare
kort. Slaatto henter seg raskt inn da han resiterer fra Hamlet mens
han klatrer oppover den lysende oransje furuleggen mot Tuffe.
Spenningen stiger og haka faller. Samtidig trer ”Evas” enorme
ansiktstrekk fram i trekronene.

Vi vet at hun er projisert med film og vi vet at
trærne ler, at skogen lever. Når den røde mannen så seiler gjennom
lufta, overskrider han ikke bare skytebanen. Rå Sløyfe blir
langt større enn leken og livet. Det lille mennesket henger i en
navlestreng koblet til nattehimmelen, forbundet med det store
rommet. Slaattos kunst spenner vidt over flere virkeligheter.

Slaatto bryter selv magien og hopser i løse lufta
over til den andre furua der et trygt skireir venter. Til sist
kommer den største Bukkenbruse på banen. Det er K32, en totonns
trommel. Han har gjemt seg i buskene og må rulles fram av hjelpende
hender. Etter det leker barna lenge på det som engang var en
skytebane. Så går vi hjem og anbefaler alle å oppleve
Sløyfe
.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER