Skynd deg å elske

Ingmar Bergmans film Smultronstället kom ut i 1957 og handler om den 78 år gamle professoren i medisin, Isak Borg, som skal reise fra Stockholm til Lund for å bli utnevnt til æresdoktor, eller «jubeldoktor» som de sier på svensk i filmen. Utnevnelsen er en markering av at det er 50 år siden han tok doktorgraden. Natten før han skal reise har han en ubehagelig drøm som gjør at han våkner før det er blitt morgen, og han bestemmer seg for å kjøre til Lund istedenfor å fly som opprinnelig planlagt. Svigerdatteren Marianne har oppholdt seg hos Isak en stund og blir med i bilen. På veien gjør de flere stopp, blant annet ved sommerstedet Isak besøkte hver sommer i oppveksten. Der møter han tre ungdommer som trenger haik. Filmen har form av en road movie der reisen foregår både langs svenske veier og i Isaks sinn gjennom minner og drømmer som smelter sammen med nuet.

Når regissør Johannes Holmen Dahl tar Bergmans tekst til scenen med tittelen Jordbærstedet, står ordet i sentrum. Selv om filmen er dialogdrevet, og Bergmans tekst har sterke dramatiske kvaliteter som er godt egnet for scenisk fremførelse, gjør den stadige forflytningen og oppsøkingen av nye steder at filmen ikke oppleves som et rent kammerdrama. Teatret har ikke den samme evnen til forflytning i tid og rom som det filmmediet har, men istedenfor å etterligne filmens virkemidler har Dahl, i det som må sies å være kjent stil, strippet alt sammen ned. Borte er biler og visuelle tilbakeblikk, igjen står ordene og skuespillerne.

Det tomme rommet
Forhåndsomtalen av oppsetningen har handlet om at skuespilleren Sverre Anker Ousdal gjør et slags comeback. Når forestillingen begynner, går Ousdal sakte over scenegulvet. Det er ingen scenografi å se, og han går helt frem til scenekanten før han begynner å gjenfortelle drømmen fra åpningsscenen. Det får meg til å tenke på åpningssetningen i teaterregissøren Peter Brooks bok The Empty Space fra 1968. Der skriver han at alt som skal til for at teater skal oppstå, er et tomt rom. Når et menneske går gjennom det rommet og et annet ser på, da blir det teater. Sett i lys av dette, kan man lese Ousdals gang over scenegulvet, lyden av hans fottrinn og åpningen av munnen for levering av replikker, som selve kjernen i teaterhendelsen. Som teatermann skal Bergman selv også ha vært inspirert av Brook. Han ville fjerne alt show fra teaterhendelsen og gjøre det til et møte mellom mennesker.

Det er åpenbart at et nedstrippet scenespråk som dette trenger gode skuespillere, og Ousdal har god kontroll på tekstleveringen. Anne Marit Jacobsen spiller Isaks husholderske, frøken Agda, og hennes kjappe livlighet står i fin kontrast til Ousdals langsomhet. Laila Goody spiller svigerdatteren Marianne. Holmen Dahl jobbet også med henne i den store suksessen Tid for glede av Arne Lygre fra i fjor. I Jordbærstedet viser Goody igjen hvordan hun behersker å behandle den tekstnære replikkleveringen til publikum med et snev av kulde samtidig som hun bygger en emosjonelt forståelig og tydelig karakter. Det er også verdt å nevne Hanna Maria Grønneberg som både ungdomskjæresten Sara og den unge haikeren med samme navn. Hennes sultenhet på livet blir et uttrykk for en ren, ubesudlet ungdommelighet.

Mens jeg sitter i salen og ser på den tomme scenen, ser jeg en papirlapp dale sakte ned fra taket. Jeg skjønner da at det snart skal regne noe. Scenograf Nia Damerell har i mange av sine tidligere scenografier latt forestillingene foregå i nærmest tomme rom, men hun har skapt kontraster i rommet med farger og taktile materialer. Sammen med Norunn Standals varme lysdesign, som på grunn av sin sterke synlighet blir en egen tegnleverandør, oppstår det flere visuelle, abstrakte kontraster. I Jordbærstedet er lyset særlig til stede når døren til bakscenen åpnes i en drømmesekvens og sterke lyskastere stråler mot publikum. Det kan forstås som et lys i enden av en tunnel, lyset man etter sigende skal se når man ligger for døden, eller et sterkt sollys som opplevd i en drøm.

Etter hvert begynner det som ventet å regne røde papirkonfettilapper. Den røde fargen blir en effektiv kontrast til resten av scenebildet og kan tenkes på som blod, men fordi det minner om konfetti er det også noe festlig med det. Mot slutten av forestillingen synes jeg det minner om høstløv, og jeg får en idé om at det symboliserer livets høst og de siste friske bladene som faller når de er på sitt aller vakreste.

Musikk
Komponist Alf Lund Godbolt har også jobbet med Holmen Dahl og Damerell i flere tidligere prosjekter. I Jordbærstedet fremføres musikken av gitarist Michael Krumins. Den akustiske gitaren og det lett viseaktige preget bidrar til å skape en lett romantisk stemning. Virkelig liv blir det allikevel først når Krumins spiller Bolero av Maurice Ravel mens ensemblet danser. Også denne sekvensen minner om flere av Holmen Dahls tidligere arbeider. For eksempel ble den trykkende stemningen på godset lettet med et klezmerband i Kirsebærhagen på Det Norske Teatret i januar 2020. I Jordbærstedet har koreograf Kristin Ryg Helgebostad gitt skuespillerne en naivistisk koreografi der særlig armene beveges synkront i det som ser ut som en etterligning av geometriske former. Jeg blir sjarmert av det estetiske bruddet, og der det ligger en trykkende eksistensialisme i forestillingens tematiske overbygning, blir scener som dette til elementer som understreker det menneskelige samholdet og gleden over å være sammen. Dette synes jeg også ligner på Tid for glede der store deler av andre akt ble oppløst i en livsbejaende festscene.  I Jordbærstedet holdes det mye mer igjen, men grunnideen om å kontrastere de rene linjene og minimalistiske virkemidlene med elementer av maksimalisme har likhetstrekk.

Eksistensialisme
Isak Borg er en gammel mann som kanskje har tenkt for mye på seg selv. I drømmen han har innledningsvis møter han et likfølge, og når kisten faller av vognen, ser han at det er han selv som ligger oppi den. På klokken utenfor urmakerbutikken har viserne falt av. Det gjør at han er blitt redd for å dø, og det er derfor han oppsøker steder fra fortiden. Bilreisen blir et bilde på livets reise, og menneskene han møter underveis får en tilknytning til livets ulike stadier. Her synes jeg Sverre Anker Ousdal lykkes veldig godt med å spille disse eksistensielle kvalene med et sterkt vemod. Drømmen har skremt ham, men det er også et faktum at han har mer liv å se tilbake på enn frem mot. I løpet av forestillingen er det som om dette ikke fyller ham med angst og bitterhet, men det åpner seg isteden en lengsel mot det gode i livet, mot livsglede og kjærlighet for menneskene rundt ham. I nesten større grad enn i filmen synes jeg regien i teaterforestillingen åpner denne gleden og viser hvordan livsglede fungerer både som kontrast og følgesvenn til sorg og lengsel. Det sterke vemodet kommer da ikke av at livet nødvendigvis burde vært levd annerledes, men at disse eksistensialistiske sidene ved livet i seg selv skal ta slutt.

Hvis man kjenner arbeidene til Holmen Dahl, Damerell, Standal og resten av kompaniet, er det ikke mange regimessige overraskelser. Arbeidene deres har en tydelig signatur, og hvis man har lyst til å være streng, kan man si at det det blir repeterende. Men hvis man er en minst like forutsigbar teaterkritiker som lett sjarmeres av tydelige teatrale virkemidler, eksistensialisme, glede og godt teaterhåndverk på alle plan, ja, da kan man ikke annet enn å konkludere med at dette er fint teater.