Skrekkhusets stumme skrik

På Nationaltheatrets hovedscene bader et mørkt, dystert hus i et gult lys. Nedenfor ytterdøren ligger en bar og røykfylt plen, hvor det på hver side av scenen er plassert en stor skjerm. Før forestillingen går i gang, kan vi lese noe av bakgrunnen for handlingen i John Gabriel Borkman i gotisk skrift: Etter å ha sonet en femårig fengselsstraff for økonomisk underslag, har den tidligere banksjefen John Gabriel Borkman ikke forlatt huset på åtte år. Kona Gunhild er også på et vis fanget av sin egen skam, og hun legger sin lit til at sønnen Erhart skal gjenreise familienavnet. Den dødssyke tvillingsøsteren Ella, Erharts tante, har derimot andre planer: Hun har oppfostret guttungen, og er nå ankommet huset for å kreve å ha ham hos seg i sine siste måneder.

I Lucia Bihlers regi er Henrik Ibsens drama inspirert av skrekk- og stumfilmer, og resultatet er en visuelt vellykket forestilling, hvor scenografi, kostymer, lys og lyd jobber svært godt sammen, akkompagnert med et snedig filmgrep: Det store huset scenograf Pia Maria Mackert har konstruert har flere rom og åpne vegger på baksiden, og vi får se glimt av det som utspiller seg der inne gjennom vinduene på forsiden, men primært via kameraoverføring til skjermene. Kameraet er festet på et tre som roterer rundt huset, og slik får filmingen en rytme som fungerer godt sammen med skrekk- og stumelementene. Fordi mesteparten av forestillingen faktisk spilles som stumteater, er det mye ekspressivt fysisk spill, som primært kommer til syne på skjermene.

Det er mye her som er originalt og umiddelbart spennende, men etter hvert føles forestillingen litt for ensformig. Den er også svært sparsommelig når det gjelder å gjengi Ibsens replikker som tekstplakater på skjermene, og jeg savner rett og slett mer av Ibsen. Dette ser man for eksempel i dialogen mellom Borkman (Kai Remlov) og Vilhelm Foldal, hvor jeg ikke synes de får utnyttet det humoristiske potensiale til det fulle til tross for at de har castet morsomme Per Christian Ellefsen i rollen som Foldal. Utover den fysiske humoren, han faller blant annet i en dam, uten at publikum denne mandagskvelden lo noe særlig av at sørgespillet hans sørgelig nok ble gjennomvått, har han for lite tekst å jobbe med til at karakteren, som har det med å bli overkjørt på flere måter, rekker å bli virkelig morsom.

I Lucia Bihlers regi er kampen om Erhart (Olav Waastad) tilspisset, og det er han som er forestillingens midtpunkt. I denne versjonen er Ibsens student fremstilt som et uselvstendig barn som er langt mer fanget i foreldrenes skrekkhus enn i originalteksten. Her er også Erharts kåtskap og de seksuelle dimensjonene ved stykket spilt opp. Erhart, og særlig Frida, er langt mer direkte seksualiserte i denne tolkningen. Sistnevnte spiller generelt en større rolle i forestillingen, og Maria Lingfors gjør en god jobb som den luskende Frida, som på et tidspunkt befinner seg alene i Erharts klaustrofobiske rom, onanerende i sengen hans. Det etterlater en våt flekk på sengetøyet, som Erhart – som i denne versjonen selvfølgelig er sengevæter – senere straffes for av sin mor, idet hun sjekker lakenet.

Senere dukker den skilte nabokvinnen Fanny Wilton opp. Hun er en moderne kvinne med buksedrakt, som blåser sigarettrøyk mens hun lener seg nonchalant mot treet som sirkler rundt huset. Syngende lokker hun på Erhart, og snart sniker de seg til en intim omfavnelse på gutterommet. Men midt i et kyss skjer det et etterlengtet brudd med den rytmiske kameraføringen. En herlig skrekkscene følger, og et plutselig mørke fyller rommet. Da lyset sørger for at vi får se igjen, forstår Erhart skrekkslagen at han kysser sin egen mor. Herfra sørger en kombinasjon av strobelys, dramatiske lyder og kvikke overganger til at vi får se en rekke skrekkfylte tablåer. Her er forestillingen på sitt beste, og i noen minutter får den maksimal uttelling for grepene og tolkningene som hittil har funnet sted.

Scenen avsluttes idet Erhart stuper ut av huset. Ute i frisk luft kommer han til en erkjennelse: Han orker ikke å være en lydig sønn lenger, men vil søke sin egen lykke. Dette uttrykker han med å rope: «Jeg vil bare leve». Bruddet med familien sammenfaller med det endelige bruddet med stumteatergrepet og sirkelfilmingen. Selv om det først føles forfriskende, er det som om luften er gått ut av ballongen i fjerde og siste akt. Dialogen som følger engasjerer ikke, og det oppleves paradoksalt nok som at lite står på spill til tross for at Erhart drar og Borkman dør. Det blir rett og slett litt kjedelig mot slutten.

Ensemblet lykkes heller ikke helt med å få med seg publikum denne mandagskvelden. Det er imidlertid ikke bare forestillingens feil. Det later til å herske en stemning av Ibsen-andakt blant publikummerne som kræsjer veldig med denne forestillingens ambisjoner om å behandle originalteksten freidig og annerledes. For min del savner jeg ikke en mer tradisjonell tolkning, men skulle gjerne sett at forestillingen hadde gått lenger. For eksempel er selveste Borkman ganske tam – han kunne gjerne vært enda bitrere, rasende og sinnsforvirret. Selv om forestillingen langt på vei lykkes, kunne skrekkteateret gjerne vært enda mer redselsfylt.